(Artikkelen er oppdatert, med tall for internt fordrevne, per januar 2019, samt bistandstall for 2018. Kilde: UNHCR og UD.)
Foreløpig er det utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) og ulike Frp-topper som er våpendragerne i tvekampen om utviklingspolitikkens sjel. Som vanlig er det forholdet mellom norske egeninteresser og utviklingspolitikkens ideelle mål som skaper strid, og komplikasjonene oppstår i grenselandet mot norsk flyktning- og asylpolitikk.
KrF og Frp tolker en formulering i den nye regjeringsplattformen på vidt forskjellig vis:
«Regjeringen vil bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler og øke aksept for prinsippet om at alle land har plikt til å ta imot egne borgere».
Og som alltid er det KrF som forsvarer prinsippet om at det er utviklingslandenes interesser som må ha forrang på dette politikk-feltet. Mens Frp vil bruke bistanden for å presse fram samarbeidsvilje fra bistandsmottakere, med et mål om å få avviste asylsøkere returnert til sine hjemland.
Ulstein, med bakgrunn fra rødt byrådssamarbeid i Bergen, fastslår ganske utvetydig og overraskende kategorisk: Utviklingspolitikken skal «aldri brukes for å få noe tilbake. Det er ikke egeninteressene våre som skal styre når vi skal innrette den.»
"KrF styrer den posten her"
I tilfelle noen skulle være i tvil om statsrådens vilje til å la Frp få innflytelse i returavtale-saken, gnir han det attpåtil inn:
– KrF styrer den posten her, og vi skal ikke bruke bistands- og utviklingshjelp til å presse og kutte i hjelp for å få det på plass, fastslår han.
I Fremskrittspartiet er det neppe noen jubel over den røde utviklingsministerens tydelige tale. Partiet har lenge ergret seg over at mange utviklingsland er lite villige til å ta imot egne borgere som er blitt avvist i det norske asylsystemet. Og har ikke ethvert land plikt til å ta sine egne borgere tilbake? spør de.
De fleste, uansett politisk ståsted, vil mene at dette er en internasjonal forpliktelse. Samtidig er det stor uenighet om virkemidlene, og om hva som virker.
"Press på!", krever Frp-topper
Både innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim og nestleder Sylvi Listhaug har meldt seg på i køen av Frp-ere som ønsker å tale den nye, «røde» KrF-ministeren midt imot.
– Nå har vi endelig fått det i regjeringsplattformen at vi skal bruke bistand som pressmiddel i flyktningpolitikken, sier Helgheim, mens Listhaug repeterer det samme på sin facebook-side.
Justisminister og Frp-politiker Wara, som sitter med større detaljkunnskap om erfaringene med bistand og returavtaler, er noe mer neddempet enn sine to partikolleger.
– Vi skal bruke bistand som et virkemiddel for å få flere returavtaler. Hvordan vi helt konkret vil gjøre det, må vi komme tilbake til, sier han til TV2.
I Waras variant av Frp-språk har «pressmiddel» altså blitt til «virkemiddel», mens den konkrete metodebruken er under vurdering.
Press er lite egnet
Trolig har justisministeren for lenge siden skjønt det samme som byråkrater i utenriks- og justisdepartementet: Å true med bistandskutt i et slikt spørsmål er verken egnet til å skape gode bilaterale relasjoner eller særlig effektivt.
Frps Listhaug og Helgheim lever tilsynelatende fortsatt i en slags etterkrigsdrøm der bistandsgivere kunne bruke sine bistandspenger til å presse fram en gitt politikk i et fattig land gjennom å skru av eller på bistand.
– Hvor effektivt er det å true og lokke land til returavtaler? ble Helgheim spurt av TV2.
– Det er mer effektivt enn å reise rundt på diplomatiske møter og ymte frempå, sier Frp-profilen.
Det er det nok mange diplomater og embetsmenn som vil bestride eller nyansere.
Å bruke bistand som en negativ sanksjon og pressmiddel i 2019 er knapt nok egnet til å skremme det minste utviklingsland i Afrika. Bistandens og bistandsgivernes glanstid er for lengst over. De fattige landene har med årene blitt rikere, de alternative kapitalkildene er blitt flere, Kina og andre land har kommet inn som långivere og investorer, mens bistanden har blitt mindre viktig. I takt med denne utviklingen har også utviklingslandenes selvbevissthet økt.
900 000 flyktninger og 2,8 millioner IDPs
I disse dager besøker Norges nye utviklingsminister Etiopia. Dette er ett av de «asyllandene» der Norge har slitt med å få returnert avviste asylsøkere. En viktig grunn er selvsagt at Etiopias egne flyktningproblemer framstår som en del mer alvorlige enn Norges; herunder drøyt 900 000 flyktninger og 2,8 millioner internt fordrevne.
Mot en slik bakgrunn vil man kunne ha forståelse for at det fattige Etiopia ikke vil sette det rike Norges beskjedne utfordringer høyt på agendaen. Landets egne flyktningproblemer fører selvsagt til enorme belastninger på statsapparatet både økonomisk og administrativt.
Dessuten har Etiopia liten egeninteresse i å ta imot avviste asylsøkere. Migrantinntekter er viktig for både for Etiopia og en rekke andre fattige land i verden. «What’s in it for us», spør politikere i disse landene seg selv - når norske statsråder eller embetsmenn banker på døra og ber om fortgang i id-papirer eller andre retur-prosedyrer.
Den totale verdien av migrantpenger i verden er i dag tre ganger så høy som den internasjonale bistanden.
“School fees, weddings, funerals, a house for elderly parents, or the Sugar Feast at the end of Ramadan - there are countless reasons for people in the diaspora to send money back home to their families”, skriver nettstedet AllAfrica.
For lokale politikere som ønsker gjenvalg er det neppe noen vinnersak å bidra til å ødelegge for velgernes økonomiske utsikter.
I den nye debatten om regjeringsplattformens punkt om returavtaler og bistand er det viktig å forstå at bistandsvirkemiddelet både kan brukes på en positiv og en negativ måte. Å bruke norsk bistand til å støtte positive tiltak, som å bygge opp et senter for reintegrering av etiopiske migranter (fra blant annet Saudi-Arabia), har naturlig nok mye større gjenklang i Addis Abeba enn å rasle med sablene.
Lar dagens Etiopia seg presse?
Etiopia har de siste par tiårene hatt en betydelig økonomisk vekst. Næringslivet fungerer bedre, og tiltrekker seg mye mer utenlandsk kapital enn tidligere, blant annet fra Kina.
Landet mottar fortsatt en del internasjonal bistand, men det er bare å fastslå: landet er lite avhengige av den norske. En rask sjekk på Utenriksdepartementets tilskuddsportal viser at landet mottok 433 millioner kroner i bistand i 2018. Av dette utgjorde norsk bistand til statlige institusjoner i Etiopia kun 37 millioner kroner, fordelt på sektorer som høyere utdanning og landbruk.
Sett opp mot Etiopias raskt voksende nasjonalinntekt og landets statsbudsjett på om lag 34,5 milliard kroner blir disse pengene som småbeløp å regne. Og den norske bistanden er i hvert fall ikke egnet til å presse fram en viss atferd ved hjelp av negative sanksjoner mot et svært selvbevisst land.
Les også - fra 2018:
Strid om tvangsreturer av avviste asylsøkere
Sylvi Listhaug i Afrika, vil fremme returavtaler
KrF og SV går imot kopling mellom bistand og returer
