I sin Nobel-takketale beskrev Abiy Ahmed sine personlige erfaringer fra krigen mot Eritrea, hvor han var radio-operatøren i en liten etterretningsgruppe på frontlinjen. «Krig er essensen av helvete for alle de som er involvert. Jeg vet fordi jeg har vært der, og kommet tilbake». Abiy forklarte hvordan krig bryter ned individer, ødelegger sosiale bånd og hemmer økonomisk utvikling. Det var dette han ønsket å forandre da han tok makten og søkte å gjenoppta fredssamtaler med President Isaias Afwerki av Eritrea.
Søken etter fred var også drivkraften i Abiy Ahmeds reformer og liberaliseringspolitikk på hjemmebane: «Jeg tror bestemt at fred er en levemåte» («I truly believe peace is a way of life»). I så måte har Abiy utviklet en politisk ‘filosofi’ nedfelt i det amhariske uttrykket ‘medemer’, som betyr synergi eller addisjon. Medemer er et forsøk på å skape en ny politisk samfunnskontrakt i det dypt splittende landet. Hvis man samarbeider som jevnbyrdige, både på individuelt og etnisk gruppenivå, så vil man skape et rettferdig og demokratisk samfunn – mener han.
Er da dette noe å protestere mot? Å utvikle et enkelt politisk begrep er en ting, men skape forsoning og samarbeid på tvers av politiske, etniske, religiøse og nasjonale skillelinjer er noe helt annet. Mye tyder på at Abiy Ahmed ikke vil greie å gjennomføre sin ambisiøse reformagenda på den korte tiden han har til rådighet før landet kastes inn i en opprivende valgprosess neste år.
«Klem og kjærlighets»-politikken
Abiy Ahmed tok over som statsminister i april i fjor etter en intens maktkamp innad i regjeringskoalisjonen EPRDF. Han tok landet og verden med storm da han umiddelbart iverksatte liberale politiske reformer og opphevet den undertrykkende og repressive staten, promoterte likestilling og igangsatte en fredsdialog med Eritrea. Det nye politiske budskapet til statsministeren ble omtalt som «klem og kjærlighets-diplomatiet», da Abiy vektla kjærlighets-budskapet for å begrunne politiske reformer og fredsprosesser, samtidig som han også liker å omfavne og klemme sine politiske dialog-partnere.
Har så «klem og kjærlighets-poltikken» greid å skape en bærekraftig fredsprosess med Eritrea? Og har medemer filosofien medført stabile overgangsreformer i Etiopia?
Fredsprosess – hvilken fred?
Dessverre viste det seg at Abiy Ahmed var over-optimistisk når han startet dialogen med Eritrea og uttrykte «Vårt ønske er å gi kjærlighet og ikke hat. Vi savner og omfavne våre brødre i Asmara (Eritrea). Hvis vi er forelsket, så er alle andre ting irrelevant. Og hvis vi gjør det, så vil vi ikke trenge noen grense (mellom våre land).» President Isaias Afwerki av Eritrea svarte ikke på Abiys håndstrekning før etter at den gamle politiske eliten i Etiopia bestående av Tigrayfolkets frigjøringshær (TPLF) var kastet ut av partikontorene av Abiy Ahmed og hans Oromofraksjon med hjelp av Ahmara-partiet. Diplomatiske forbindelser mellom de to land ble så raskt etablert og i september i fjor ble grensen åpnet på bakken for første gang på 20 år. Store jubelscener utspant seg når familiemedlemmer som ikke hadde sett hverandre på tiår møttes igjen.
Dette var et klassisk fredsinitiativ som passet perfekt inn under målsettingene definert av Alfred Nobels testament; så ikke rart at Nobelkomiteen grep denne muligheten begjærlig. Tre måneder etter at grenseovergangene ble åpnet imidlertid, snudde stemningen brått da President Isaias Afwerki plutselig bestemte seg får å stenge grensen igjen og med det forhindre «forbrødring og forsoning» på bakken mellom de to folk. Siden da har freds-«prosessen» stått stille og ingen videre institusjonalisering av freden er gjennomført.
Samtidig uttrykker eritreere dyp skuffelse med at ingenting er forandret i Eritrea siden fredsavtalen – derfor protestene mot Abiy. Regimet er like undertrykkende og ingen politiske reformer er i sikte. President Isias Afwerki har brukt krigen mot Etiopia som begrunnelse for å vedlikeholde en politiske unntakstilstand i over 20 år: oppheve parlamentet og ikke iverksette konstitusjonen; fengsle tusenvis av opposisjonelle og dissenter; og videreføre evigvarende nasjonaltjeneste. Dette har resultert i nedbrytingen av det eritreiske samfunn, hvor hundretusener er blitt drevet på flukt og lever i utlendighet.
Paradoksalt har flyktningstrømmen ut av landet tredoblet seg siden undertegnelsen av fredsavtalen i fjor: folket har gitt opp og stoler ikke på at president Isaias vil innføre reformer i etterkant av fredsavtalen. Og mye kan tyde på at de har rett.
Minst tre bilaterale avtaler er utarbeidet for å institusjonalisere en normalisering mellom de to land, men president Isaias Afwerki vil ikke undertegne dem. Statsminister Abiy og hans rådgivere som i starten av prosessen var naivt optimistiske, har fått en realitetsorientering og gir nå uttrykk for at dette vil ta tid. Utfordringene til Abiy Ahmed er ikke bare en uforutsigbar og maktsyk President i Eritrea, men også den etiopiske føderalregjerings svekkede politiske autoritet og manglende territoriell kontroll. Problemet med å gjennomføre en fred på bakken er at det er delstaten Tigray som har den omstridte grensen mot Eritrea. I Tigray har den gamle eliten TPLF full politisk og militær kontroll, og utgjør nå hovedopposisjonen mot statsminister Abiy Ahmed.
Samtidig er det mye som tyder på at president Isaias Afwerki i Eritrea ser på «fredsavtalen» med Etiopia som en ny fase i hans krig mot TPLF og Tigray-regionen, hvor han nå bruker Abiy som en alliert i denne kampen. Det er dermed lite som tyder på at Abiys fredsinitiativ vil la seg gjennomføre og lede til normalisering av relasjoner og en åpen grense, slik prosessen er organisert i dag. For å få en «på bakken» og bærekraftig fredsprosess, så må TPLF også inviteres inn til dialog med både Addis og Asmara og med det forplikte seg til et felles fredsrammeverk.
Fra kontroll til kaos
Eritrea-prosessen er ikke noe stort samtaleemne i Etiopia. Med unntak av Tigray og Afar folkene som lever på grensa, så bryr etiopiere seg lite om Eritrea. Mye viktigere er politiske reformer og utvikling i eget land, den andre begrunnelsen Nobelkomiteen gav for å gi prisen til Abiy Ahmed. Han begynte så godt her også, men løsgivelse av tusener av politiske fanger og innrømmelse av massive brudd på menneskerettighetene og lovnader om at dette nå skulle bedre seg. Han skiftet ut store deler av regjeringen, innsatte kvinner i viktige politiske og samfunnsmessige stillinger, inviterte væpnede eksilbaserte politiske bevegelser tilbake til landet, og satte i gang lovreformprosesser for å åpne opp den autoritære statsstrukturen. Alle tiltak bejublet og støtte av etiopiere flest
Men, som man vet av komparativ politiske historie, å avvikle en sterkt undertrykkende og autoritær stat over natten fører ikke til stabilitet, heller det motsatte. Gamle konflikter blusset opp igjen og nye ble skapt når politisk kontroll og maktrelasjoner skulle redefineres. Uroen ble forsterket av Etiopias etnisk føderale modell, hvor politisk makt og autonomi følger etniske-territorielle skillelinjer. Dette har medført stor uro og etnisk-motivert vold når politiske agitatorer og konfliktentreprenører ønsker å «rense» sine etniske hjemland for utenforstående. Den massive uroen utløst av å avvikle den autoritære stat medførte at Etiopia var i verdenstoppen over internt konfliktfordrevne mennesker – over 1,4 millioner ble drevet på flukt i eget land i 2018.
Det er ikke slik at Abiy Ahmeds reformpolitikk alene har skyld i dagens uroligheter. Ustabiliteten i Etiopia er en konsekvens av et splittet regjeringsparti, som de facto har vært et ett-parti styre siden maktovertagelsen i 1991. Når parti-staten brytes ned, samtidig som de regionale delstatene tiltar seg makt, så har føderalregjeringens autoritet og politiske gjennomføringsevne og kapasitet blitt mer og mer svekket. Abiy styrer i dag en regjering som ikke har territoriell kontroll over landet, knapt nok hovedstaden. Ungdomsgjenger blokkerer jevnlig hovedveiene ut og inn av Addis Ababa mens føderalpolitiet står handlingslammet og ser på.
I et forsøk på å skape et nytt samhold i landet så etablerte statsminister Abiy i begynnelsen av desember et nytt landsomfattende og enhetlig parti kalt Prosperity Party. Med dette opphevet han det gamle etniskbaserte koalisjonspartiet EPRDF. Mange støtter Abiy i hans forsøk på å dempe de etniske motsetningen i politikken; men samtidig er den politiske hovedtrenden i Etiopia at folkegrupper ønsker større grad av politisk autonomi og mindre kontroll av føderalregjeringen.
Det var nettopp dette kravet som brakte Abiy Ahmed til makten da Oromo ungdomsbevegelsen Qeerroo protesterte mot den gamle politiske eliten og krevde større gjennomslagskraft og representasjon av Oromoer i sentrum av etiopisk politikk. Når Abiy nå vender seg bort fra å være en garantist for Oromo rettigheter og etnisk-politisk autonomi, mener mange at han sager han av den greinen han sitter på. Abiys nærmeste politiske allierte i partiet, Lemma Mergesha, har nylig snudd seg mot han og kritisert etableringen av det nye partiet og enhetspolitikken som forhastet. Etableringen av Prosperity Partiet har også medført at TPLF har formelt brutt med regjeringskoalisjonen og kaller prosessen illegitim og underkjenner dermed Abiy Ahmeds politiske mandat til å fortsatt styre landet.
Etiopia står på randen av en større intern politisk konflikt og dette seks måneder før landet skal avholde valg i mai 2020. Mye tyder på at prosessene frem mot valget, hvis det blir avholdt, blir svært urolige. Med mangelfulle institusjonelle og lovmessige reformer, så er det lite som tyder på at valget kan gjennomføres på fredelig, åpent og rettferdig vis, selv om dette er lovet av Abiy Ahmed.
En fredspris til besvær
Nobels fredspris er trolig verdens mest politisk prestisjefylte utmerkelse. Den er mente å gi moral-politisk kapital til mottakeren, for en jobb vel utført – eller til å påskynde en pågående prosess. Sistnevnte motivasjon til å gi fredsprisen er en risikosport, noe da også Nobel komiteen er fult ut klar over.
Nobelprisen har ikke behjulpet Eritrea-Etiopia fredsprosessen; den har heller trolig gjort det vanskeligere å etablere en bærekraftig fred og normalisering mellom to land. Ei heller har prisen medført større gjennomslagskraft for Abiy Ahmed for hans reformpolitikk i Etiopia; hvor vanlige etiopiere føler økende grad av usikkerhet og redsel for hva som skal skje - og i den konteksten blir fredsprisen et paradoks for mange, noe som også førte til at etiopiere demonstrerte mot Abiy.
Statsminister Abiy Ahmed skapte kontroverser før prisutdelingen ved å avlyse alle møter med pressen under sitt opphold i Norge. Dette førte til en historisk skarp kritikk og beklagelse fra Nobel komiteen mot en fredsprisvinner. Den eneste offisielle forklaringen gitt av Etiopia for å avlyse alle pressemøter, var at «landet er i en viktig demokratisk overgangsfase, og at dette krever mye tid av statsministeren, også mens han er i Oslo.»
Det er nok riktig at Abiy Ahmed må jobbe mye for å trygge både fredsprosessen og politiske reformer i tiden som kommer. Å transformere politisk kultur i en ‘totusen år’ gammel autoritær statstradisjon som Etiopia har, kan ikke utføres av en person alene over natten. Det forstår alle. Lovrevisjoner, institusjonelle reformer, nyansettelser og kapasitetsbygging, og ikke minst utvikle tillitsprosesser mellom de forskjellige politiske motkreftene som brynes i prosessen, er hardt og langvarig arbeid.
I en slik sammenheng var det nok strategisk rett av Abiy Ahmed å ikke stille til presseintervju i Oslo. Det er ikke slik at han har så mye å skjule; men kanskje heller det at han har ikke så mye å vise til. I så henseende så skiller han seg ikke så mye fra andre Nobelprisvinnere som fikk prisen som en støtte til en pågående politisk prosess, de fleste har vel ikke greid å oppfylle de målsettinger prisen ønsket å påskynde. Dermed blir det å ikke møte pressen en hendelse som er glemt i morgen. Men å vise at man ikke kan gi svar, vil bli brukt mot han og bli husket lenge av hans politisk motstandere.
Den etiopiske overgangen vil møte mange tilbakeskritt de nærmeste årene, før en konsolidert prosess mot demokrati og reformer er sikret. Å snakke om «frie og rettferdige» valg i Etiopia om seks måneder er i denne sammenheng illusorisk. Hva vi muligens kan forvente, hvis valgene avholdes, er de mest ‘demokratiske’ valgene så langt i Etiopias historie. Det er dessverre en lav list å hoppe over, men likevel en viktig skritt på veien mot demokrati.
---
Se Kjetil Tronvoll forklare bakgrunnen for fredsprisen til Abiy Ahmed på 5 minutter:
