Det var et nyopprettet lån på 20 millioner dollar fra amerikanske Overseas Private Investment Corporation (OPIC) som omsider ser ut til å bety kroken på døra for KPL. Selskapet har slitt økonomisk siden oppstarten i 2008, og etter å ha misligholdt OPIC-lånet har de nå fått begjæring om tvangssalg av plantasjen.
Selskapet selv hevder at tanzanianske myndigheters risimportpolitikk og unormale regnmengder de siste årene, kombinert med insektangrep, er grunnen til det økonomiske uføret.
Men det er også grunn til å tro at selskapet, og deres støttespillere, har undervurdert hvor vanskelig det er få slike store prosjekter til å fungere. Hadde de satt seg inn i historien ville de raskt ha erfart at tidligere forsøk på å innføre storskala plantasjedrift ikke har fungert i Tanzania – verken for dem som investerer eller for småbøndene som påvirkes av dem.
Lite egnet for storskala landbruk
På slutten av 1950-tallet testet britiske kolonimyndigheter mekanisert risproduksjon over store områder i Kilombero, i et prøveprosjekt. De ga opp etter to år på grunn av manglende lønnsomhet. En av hovedgrunnene var at det tunge maskineriet ikke kunne brukes i deler av året siden jorden var for våt. Senere forsøk har møtt en lignende skjebne. KPL er den siste i rekken.
Det er derfor grunn til å stille spørsmål rundt Norfunds beslutning om å gå inn et slikt storskala landbruksprosjekt. Noe særlig dybdekunnskap om Kilombero eller gjennomførbarheten av slike prosjekter kan neppe ha ligget til grunn. Det har ikke bare vært et svart hull økonomisk, men også bidratt til forverrede levekår for småbønder i området.
Nykolonialistisk utviklingsmodell
Da KPL ble opprettet i 2008, ble alle de lokale familiene tvangsflyttet fra plantasjeområdet. Selv om mange av de bortviste familiene hadde dyrket jorden i flere generasjoner, ble de av selskapet, og av Norfund, betegnet som ulovlige «inntrengere». Bevisst eller ei, «inntrengerfortellingen» gjorde det lettere å legitimere bortvisningen.
KPL har likevel, «for å vise godvilje», kompensert familiene både økonomisk og ved å gi erstatningsjord og i noen tilfeller hus. Men denne prosessen har vært svært mangelfull og betent.
Blant annet har det vist seg at erstatningsjorden familiene har fått i mange tilfeller har vært ubrukelig da den ligger i et område hvor det er flom i regntiden. I tillegg har mange fått erstatningsjord innenfor et våtmarkreservat (som er omfattet av den internasjonale Ramsar-konvensjonen) hvor dyrking er ulovlig.
En intern rapport fra selskapet fra 2009 tyder på at de var fullt klar over disse problemene i forkant. De skriver blant annet at «… possible new areas to absorb the Mngeta Farm squatters can hardly be found from within Kilombero Valley». Dette ble, tilsynelatende, ansett av selskapet selv, og av Norfund, som en akseptabel kostnad.
Hva sier Norfund?
Norfund har tidligere avfeid all kritikk som jeg og andre har fremført om KPL og stort sett støttet opp om selskapets egen linje. Carter Coleman, sjef for KPL, har i intervjuer med meg sagt at lokalbefolkningen oppfører seg som «fattigslige Donald Trumper, villige til å si hva som helst for å få noe». Med andre ord, småbøndene som klager lyver fordi de er fattige og vil ha penger.
For å underbygge sin sannhet har KPL, og Norfund, som regel vist til selskapets offisielle omplasseringsplan (Resettlement Action Plan), som de hevder følger Verdensbankens retningslinjer for sosial og miljømessig bærekraft. Men planen der om å utarbeide individuelle og detaljerte kompensasjonskontrakter for å dokumentere selve implementeringen av denne, var noe selskapet, ifølge Carter Coleman, «glemte».
I forbindelse med min forskning har jeg tilbragt mye tid i Kilombero de siste årene, spesielt i landsbyene rundt KPL. Bortviste familier forteller om forverrede levekår etter KPLs ankomst. Etter gjentatte tilnærminger til KPLs ledelse har jeg fortsatt til gode å se dokumentasjon som viser at klagene og misnøyen til de over 110 familiene jeg har intervjuet kan avfeies som «Trump-ianske» løgner.
Juridisk gråsone
I tillegg til problemer rundt kompensasjon, bestrides også selve skjøtet til området KPL eier. Selv om de bortviste familiene i de fleste tilfeller ikke hadde formelle jordrettigheter, kan den historiske bruken av jorda, som jeg har dokumentert i min forskning, gi bøndene hevd på hele eller deler av plantasjens område. Det er heller ingen dokumenter som viser at staten approprierte jorden i henhold til eksisterende lover. I tillegg har det vist seg at plantasjen strekker seg langt utover de grensene som tidligere var avtalt med lokale landsbymyndigheter.
I sum betyr dette at Norfund har investert i et landbruksprosjekt hvor jordrettighetene ikke var avklart på forhånd med den følge at lokale småbrukere har blitt urettmessig definert som inntrengere og deretter tvangsflyttet.
Feilet på alle fronter
KPL var med andre ord et svært problematisk investeringsprosjekt lenge før dagens kritiske økonomiske situasjon for selskapet. Denne siste utviklingen burde imidlertid føre til selvransakelse hos Norfund og de som bestemmer hva slags investeringer fondet skal gjøre.
Det er de tvangsflyttede småbøndene som har betalt den høyeste prisen for det som har vært et svært dårlig planlagt tapsprosjekt fra første stund. Norfunds mildt sagt naive visjon om å fø en nasjon gjennom sin investering i KPL har feilet på alle fronter.
- Les også innlegget: Motstand mot «jordran», vold og norsk bistand i Tanzania
