Mer enn 650 millioner jenter og kvinner som lever i dag er giftet bort som barn. Girls Not Brides anslår at et jentebarn giftes bort hvert minutt.
I løpet av tiden det tar deg å lese dette innlegget, vil enda flere jenter bli ofre for denne skadelige skikken – en skikk som praktiseres i ulike land, ulike kulturer, religioner og etnisiteter. De aller fleste befinner seg i Asia og Afrika sør for Sahara.
At barneekteskap er skadelig er en kjent sak. Barnebruder er verken fysisk eller følelsesmessig klare til å bli verken koner eller mødre. Unge jenter har større risiko for å dø under eller etter fødsel.
De er også mer utsatt for farlige komplikasjoner ved graviditet og fødsel, som for eksempel fistula. (Fistula er en fødselsskade hos unge mødre, det oppstår et hull som forårsaker lekkasje av urin eller avføring.) Helsekomplikasjoner øker i takt med hvor ung den vordende mor er.
Mer utsatt for vold
Barnebruder er også mer utsatt for vold i hjemmet enn voksne kvinner. Sannsynlighet for at de blir tatt ut av skolen er stor. Dette øker risikoen for at de skal måtte leve et liv i fattigdom.
Barneekteskap er en ekstrem form for diskriminering og kontroll av jenters seksualitet. Foreldre gifter gjerne bort de unge jentene sine for å forhindre at de har sex og blir gravide utenfor ekteskap. De følger nøye med på døtrenes seksualitet og jomfruelighet for å beskytte familiens ære.
Barneekteskap er imidlertid et sammensatt tema, og årsaken til at unge jenter blir giftet bort varierer både mellom land og innad i land. Fattigdom, manglende utdanning, kulturell praksis og konflikt og humanitære kriser gir «drivstoff» og opprettholder praksisen.
Det hjelper heller ikke at lovgivningen i mange land er for svak til å beskytte unge jenter.
Å velge det som virker
Å ha kunnskap om årsakene er første steg på veien for å foreslå gode tiltak som er lokalt forankret. Regjeringens nye strategi sier at Norge skal bygge hovedinnsatsen mot skadelige skikker på tiltak som har vist seg effektive over tid.
Dette er et veldig bra utgangspunkt, men hva vet vi egentlig om hva som fungerer og ikke fungerer?
Varige endringer krever at holdninger og normer endres. Et viktig verktøy i dette arbeidet er informasjon og holdningskampanjer. I mange prosjekter som Norge støtter er antagelsen at det å gi informasjon om at noe er skadelig er nok til å endre holdninger og dermed også praksis. Men man vet ikke nok til å kunne fastslå at dette faktisk virker.
I min forskning på barneekteskap i Øst-Sudan (der barneekteskap er mest vanlig og der jenter helt ned i 10-årsalderen blir giftet bort), hadde jeg og mine sudanske forskerkolleger mange samtaler med vanlige folk på grasrota. Da ble vi ofte overrasket over meningene som framkom. De fleste visste godt at barneekteskap kan ødelegge livet til unge jenter. Likevel mente de at barneekteskap var noe man burde fortsette med, både fordi det er tradisjon og fordi det er viktig å beskytte unge jenter mot sex før ekteskapet. At jenter vil bli bedre og mer lydige koner ble også nevnt.
Uventede resultater
Dette funnet støttes av forskningen på en annen skadelig skikk; omskjæring. Da innsatsen mot omskjæring startet for flere tiår siden fokuserte informasjonskampanjene på negative helseeffekter i de mest ekstreme formene for omskjæring. Kampanjene fokuserte blant annet på den betydelige risikoen jenter blir utsatt for - siden omskjæring skjer under uhygeniske forhold og blir utført av tradisjonelle (ufaglærte) jordmødre.
Dette fokuset ga imidlertid resultater som ingen hadde forutsett. I land som Egypt og Sudan førte det til at folk begynte å la medisinsk personell utføre omskjæringen heller enn tradisjonelle jordmødre. Og det ga økt legitimitet til noen enkelte religiøse aktører; de som er forkjempere for de minst skadelige formene for omskjæring; også kalt «sunna».
La oss ikke gå i samme fellen med barneekteskap! Hvis vi ensidig retter søkelyset mot de mest ekstreme farene som fistula og de aller yngste jentenes risiko for å dø under og etter fødsel, kan det slå feil ut. Vi kan skape økt legitimitet for barneekteskap senere i tenårene (men før 18 år) – med andre ord: den praksisen som tross alt er den mest vanlige.
Tja, kjenner vi veikartet?
Kunnskap om lokal kultur og lokale maktforhold er uhyre viktig når partnere skal velges og tiltak utformes. I mange land blir det for eksempel ikke sett på som negativt at jentebruder har høyere risiko for å bli utsatt for vold i nære relasjoner eller blir sosialisert til å bli gode husmødre som ikke trenger utdannelse.
En helhetlig tilnærming, der underliggende holdninger til jenters og kvinners verdi i samfunnet spiller en sentral rolle, er trolig veien å gå. Vi kan ikke avskaffe barneekteskap som skadelig skikk uten å se den i sammenheng med andre diskriminerende samfunnsnormer og strukturer. Normer som oppfordrer kvinner til lydighet, gjør jomfrudom før ekteskapet hellig og legitimerer vold mot kvinner finnes mange steder der ute i verden.
«…det finnes ingen snarvei til å få slutt på skadelige skikker, men vi kjenner veikartet», har utviklingsminister Dag-Inge Ulstein uttalt. Jeg er hjertens enig med første del av utsagnet, men er i tvil om internasjonale bistandsaktører som Norge kjenner veikartet godt nok.
Før statens penger deles ut til norske og internasjonale organisasjoner er det viktig å forsikre seg om at disse har god lokalkunnskap og bruker metoder som er godt forankret i oppdatert kunnskap og forskning på området. Bare på den måten vil bistandskronene faktisk kunne brukes effektivt til å beskytte jentebarn mot skadelige skikker som barneekteskap.
