Jeg jobbet i Rwanda under folkemordet i 1994, og senere på Balkan på 90-tallet. Det var spesielt etter rapporter om massevoldtekter i forbindelse med disse krisene at det internasjonale samfunnet fikk øynene opp for hvordan seksuell vold ble brukt som et strategisk våpen i krig i strid med internasjonale lover.
Det er 25 år siden, så hvorfor kan vi ikke få en endelig slutt på disse overgrepene og krigsforbrytelsene?
I dag og i morgen setter Norge kjønnsbasert vold i krig og konflikt på den internasjonale agendaen. Til Oslo kommer sivilsamfunnsrepresentanter, ministere og FN-topper fra hele verden sammen for å diskutere hva som må til for å bekjempe kjønnsbasert vold i krig og konflikt.
Nå må vi sikre at det som skjer i Oslo resulterer i konkret handling for dem som trenger det mest.
Aksepteres som «noe som bare skjer»
Vi må sikre at de som begår seksuelle overgrep blir straffet, og jobbe for å endre holdningene til seksuell vold.
Selv i Norge henlegges over 80 prosent av alle anmeldte voldtektssaker, ifølge Amnesty. Da kan man tenke seg hvordan straffefriheten er for voldtekt i et område rammet av konflikt, der samfunnsstrukturer som politi og rettsvesen er sterkt svekket eller fullstendig fraværende.
Mange steder har jeg sett hvordan seksuell vold blir akseptert som «noe som bare skjer». Mangel på straffeforfølgelse er både et resultat av og bidrar til dette. Denne holdningen blir ofte værende, også når freden er gjenopprettet.
Konflikten har skapt en kulturendring der seksuell vold er blitt en del av hverdagen. Langsiktig arbeid for å endre slike holdninger er nødvendig for å hindre at flere rammes.
Mange ofre lider i stillhet
Samtidig må vi sikre at de som faktisk rammes, får nødvendig hjelp.
Når en kvinne har blitt voldtatt, har hun tre dager på seg til å få akutt hjelp for å unngå HIV, fem dager for å stoppe en uønsket graviditet og enkelte ganger kun få timer på seg for å sikre at alvorlige skader ikke blir dødelige.
På landsbygda, ikke minst i konfliktområder, er det omtrent umulig å få tak i hjelpen som trengs. Selv med tilgang på medisinsk hjelp, ser vi at mange unngår å oppsøke helsehjelp på grunn av skam, stigmatisering, frykt og trusler. De som ikke får hjelp lider i stillhet, og faren for å utvikle komplekse psykiske lidelser er stor.
Som direktør for Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP reiser jeg ofte til noen av verdens verste kriser for å møte kolleger og samarbeidspartnere, som FN. Hver gang både ser jeg og blir fortalt det samme fra våre eksperter; Kjønnsbasert og seksuell vold blir for ofte nedprioritert i nødhjelpsarbeidet. Det har alvorlige, langsiktige konsekvenser.
Mange av dem som tar del i det humanitære arbeidet på bakken oppfatter ikke tiltak mot kjønnsbasert vold og akutt hjelp til overlevende som en viktig del av deres arbeid. De mener det ikke redder liv. Slike oppfatninger gjør det vanskelig å jobbe for at færre rammes av ulike former for seksuell vold.
Må prioriteres på linje med vann, mat og tak over hodet
Vi trenger at de som bygger flyktningleirer vet hva de skal gjøre for å redusere risikoen for kjønnsbasert vold. Vi trenger at de som plasserer vannpumper, vet hvilke tiltak som reduserer risikoen for voldtekt. Vi trenger at de som underviser barn i flyktningleirer, vet hvilke kjennetegn som kan identifisere tilfeller av kjønnsbasert vold. Vi trenger at lokale organisasjoner har kunnskapen de trenger for å jobbe med lokalsamfunn, bygge tillit, og etablere og utveksle kunnskap om konsekvensene av kjønnsbasert vold.
Tiltak som reduserer faren for overgrep og hjelper de som alt er rammet redder liv og må prioriteres på lik linje med vann, mat og husly i en krise. Det må bli en større del av nødhjelpsarbeidet enn det vi ser i dag. I tillegg må vi få til et tettere samarbeid mellom internasjonale aktører og det lokale sivilsamfunnet.
Men aller viktigst, myndigheter må ta ansvar for å sikre tryggheten til befolkningen – og vise at overgrep ikke godtas, men blir straffeforfulgt.
Det hjelper ikke at dette temaet settes høyt på den internasjonale agendaen, dersom ikke innbyggerne på landsbygda i land som Kongo og Sør-Sudan ser en endring.
