I flere store byer i Latin-Amerika, deler av Midtøsten, Afrika og Asia lever innbyggere som i en krigstilstand på grunn av organisert kriminalitet og væpnet vold. Overgrep, utpressing, trusler og kidnappinger har ført til flere humanitære kriser. Det samme har økonomiske tap, narkotrafikk, straffefrihet og tvangsrekruttering av mindreårige til kriminelle gjenger.
I krig og naturkatastrofer har humanitære aktører god forståelse for hva som skal til for å redde liv og helse. I slike situasjoner mobiliserer humanitære organisasjoner store ressurser. I tillegg har mange stater forpliktet seg til å følge Genèvekonvensjonene, et regelverk for hjelp og beskyttelse når krigen raser.
Selv i de mest komplekse krisene og konfliktene som i Syria og Sør-Sudan er det mulig å planlegge og gjennomføre hjelpearbeid. Slik er det ikke i land med omfattende væpnet vold. Hvorfor ikke?
Slipper ikke til, slipper ikke ut
Historisk sett har myndighetene i byene stort sett fått kontroll over voldsbruken. Men i de mest ekstreme tilfellene der volden ikke er under kontroll, er lidelsene så store at det internasjonale samfunnet må reagere.
Væpnet vold forhindrer rundt 640.000 mennesker fra å oppsøke helsehjelp, viser en ny studie fra San Salvador (hovedstaden i El Salvador, red anm.). Vanlige infeksjoner blir ikke behandlet. Spedbarnsdødelighet øker. Volden i Mellom-Amerika er en av hovedårsakene til flyktningstrømmen mot Mexico og USA.
Statlige myndigheter definerer ofte væpnet vold som kriminalitet, og ikke som en humanitær krise. De oppfatter væpnet vold som en politioppgave, og definerer gjerne kriminelle gjenger som terroristorganisasjoner.
Kontakt og dialog med terrorister er forbudt, også for humanitære aktører. Denne regelen utgjør et stort hinder for oss som jobber i humanitære organisasjoner. Vi er nemlig avhengige av dialog med alle parter for å få tilgang til dem som trenger hjelp og beskyttelse.
Hvis ikke hjelpen kan nå frem til områdene kontrollert av kriminelle gjenger, hva om folk oppsøkte hjelp utenfor? Dette kan også være farlig. Grunnen til dette er at personellet på offentlige helseinstitusjoner ofte er pålagt å anmelde lovbrudd. Derfor frykter gjerningsmennene at de blir anmeldt dersom ofrene oppsøker offentlige helseinstitusjoner.
Når situasjonen ikke anerkjennes som en krise er det heller ikke behov for offentlig statistikk. Dette har også et sikkerhetsaspekt. Det er farlig for myndighetspersoner å gjøre kartlegginger av hvor og hvordan volden rammer. Dette kan gi kunnskap om straffbare forhold som igjen utgjør en trussel mot gjengene. Da følger represalier. Og uten kartlegginger er det vanskelig å finne treffende tiltak.
Helse- og skoletilbud bidrar til forebygging
Mesteparten av hjelp til ofre for væpnet vold gis i dag utenfor de voldeligste områdene: Alternativ skolegang, helsetilbud eller annen hjelp til folk som har flyktet eller som er avskåret fra tjenester. Hjelpeprosjekter inne i voldsområder er ofte små og når få mennesker.
Det mest effektive er å få eksisterende helse- og skoletilbud til å fungere på tross av hindringene. Internasjonale aktører kan støtte lokale myndigheter med å finne tryggere veier til helsehjelp og skole. Vi kan hjelpe med å kartlegge hvem som er mest utsatt og hvilken risiko de utsettes for.
For eksempel førte dialog med utdanningsmyndighetene til at en grunnskole i San Salvador ble utvidet til ungdomsskole. Da kunne barna fortsette skolegangen i sitt nabolag i stedet for å måtte bevege seg mellom gjengterritorier hvilket for mange ikke var et alternativ.
Vi kan også støtte lokale myndigheter med utvikling av metoder og aksept for helsehjelp. I Honduras har helsearbeidere i voldsutsatte områder fått opplæring i hvordan de kan håndtere og unngå voldsepisoder. Opplæringen tas nå i bruk av sentrale helsemyndigheter.
Guatemala: Folk følges til trygg behandling
Det har, på tross av frykten, vist det seg at det er mulig å øke aksepten for helsearbeidere inne i områdene. Tilstanden til menneskene som befinner seg i områdene gjengene kontrollerer, har betydning for gjengenes kontroll over territoriet. Derfor har gjengene en viss egeninteresse av at «deres befolkning» har det ok.
Der det ikke finnes lokal helsehjelp, må utfordringen med å oppsøke helsehjelp andre steder løses. Såkalte medfølgerordninger kan anvendes for å få bukt med hindringen som følger av frykten for å bli angitt.
I Guatemala følger Røde Kors folk til helseklinikker eller sykehus. Tilliten som nøytral hjelpeorganisasjon gjør det mulig å informere om helseplagene uten å oppgi opplysninger som kan knyttes til gjerningspersoner. De som følger ofrene formidler ikke opplysningene om gjerningspersonen(e) videre. Jobben deres er å finne rette helsehjelp og ta ofrene med dit.
Dermed trenger ikke helsepersonell å hente inn den informasjonen som avdekker hva som har skjedd, og som utløser plikten til å anmelde saken. Stilt overfor dilemmaet mellom juridisk oppreisning og helsehjelp er det gode grunner til å velge det siste.
Krig og kriminalitet i byer
Globalt har det kommet flere væpnede grupper på seks år enn de siste 60. Interne væpnede konflikter har mellom tre og ni grupper som kjemper mot hverandre – også en klar økning.
Som følge av økt urbanisering vil stadig flere væpnede konflikter finne sted i byene. Innen 2045 vil 6 milliarder mennesker bo i byer. Skillet mellom kriminalitet og krigføring vil bli mer utydelig, og det globale bildet blir stadig mer uoversiktlig.
Derfor må humanitær hjelp i større grad tilpasses byer, og vi må få bedre forståelse for hvordan vi kan nå frem.
