Den internasjonale domstolen (ICJ) er FNs øverste juridiske organ, og er satt til å løse rettslige konflikter mellom stater. I egenskap av utenriksminister og de facto-leder av regjeringen vil Aung San Suu Kyi svare på anklagene.
Det er en lang reise for en fredsprisvinner.
Det er ikke overraskende at saken nå løftes opp i Den internasjonale domstolen. Over 700 000 rohingyamuslimer er drevet på flukt siden militæret startet sin «opprydningsaksjon» i august 2017. Tusenvis er etter all sannsynlighet drept. Ingen sentrale militære ledere er straffet, og det er naturlig at saken prøves internasjonalt.
En juridisk kollisjon
Det er samtidig et paradoks at regjeringen må svare for overgrep militæret har ansvaret for. Det er et faktum at militæret har ansvaret for overgrepene. Militæret er ikke underlagt demokratisk kontroll. Den utøvende makten er delt i to, mellom en sivilt valgt regjering, ledet av Aung San Suu Kyi, og militæret, ledet av hærsjefen Min Aung Hlaing. Militæret har selvråderett i sikkerhetspolitiske spørsmål, som en stat i staten, og opererte på egenhånd i aksjonen i Rakhine-staten.
Utover å være landets mektigste institusjon, kontrollerer de tre mektige departementer; Forsvar-, Grense-, og Innenriks. Førstnevnte har ansvar for militæret. Sistnevnte for politiet. Alle statlige våpen er følgelig under militærets kontroll. De trenger verken tillatelse eller tilgivelse fra Aung San Suu Kyi for å bruke dem, uansett om det innebærer å drive flere hundre tusen rohingyaer på flukt, aksjonere mot etniske minoriteter i Shan- og Kachinstaten eller voldta kvinner i de etniske delstatene. Militærets privilegier er sikret i grunnloven.
I Haag stilles regjeringen til ansvar for overgrep de verken har juridisk eller reell råderett over. Rettsaken i Haag er slik sett en juridisk kollisjon mellom Myanmars særegne todeling av utøvende makt, og et internasjonalt rammeverk med én utøvende makt som forutsetning.
Myanmars politiske leder
Hvorfor velger da Aung San Suu Kyi å reise til Haag?
Den formelle grunnen er at regjeringen er stevnet, samtidig som hun mener hun selv er best egnet til å svare på anklagene. Juridisk sett er det et spørsmål om Myanmar er ansvarlig for et folkemord eller ikke, hvor utfallet ikke er gitt.
For folk flest vil hun fremstå som en forsvarer for militærets overgrep i Rakhine-staten. Reiser hun for å styrke sin posisjon ute og hjemme? Internasjonalt har hun allerede falt i unåde. Rettsrunder med kald jus og definisjoner av folkemord vil ikke bøte på dette. Nasjonalt har hun allerede massiv støtte blant folket, og det er lite sannsynlig at hun starter valgkampen i Haag. Reiser hun da til Haag i et forsøk på forsoning med militæret?
Hærsjefen og statskansleren står i en stillingskrig om makt, hvor Min Aung Hlaing drømmer om kontroll over den sivile regjeringen, mens Aung San Suu Kyi drømmer om sivil kontroll over militæret.
Begge vet at konflikten er negativt for stabiliteten i landet.
Grunnen til at hun stiller i Haag er trolig mindre komplisert. Aung San Suu Kyi er Myanmars legitime politiske leder, og ønsker å forsvare en sak der Myanmar er på tiltalebenken. Hun har massiv folkelig støtte. Hun er datter av Aung San, frigjøringshelten og grunnleggeren av militæret. Hun har båret mye av frihetskampen på egne skuldre, og hun tror på sin strategi for å utvide det sivile politiske rommet på bekostning av militæret.
I dette bildet ser hun Gambias anklager som et angrep på Myanmars suverenitet, og på hennes evne til å løfte landet i demokratisk retning. Ryggmargsrefleksen er å stå opp for Myanmars interesser.
Gambia utfordrer Myanmar
Minst to av kravene fra Gambia utfordrer Myanmars suverenitet: Sikkerhet for rohingyaene og statsborgerskap. Begge kravene er legitime, men kan ikke innføres av en internasjonal domstol. Militæret vil nekte utenlandske styrker tilgang på burmesisk jord, og rohingyene har ingen tillit til at militæret, de samme som jagde dem over grensen, vil garantere for deres sikkerhet.
Spørsmålet om statsborgerskap er uhyre kontroversielt, siden rettigheter og rase (etnisitet) henger sammen i lover fra regimets tid. Statsborgerskap for rohingyaene kan åpne for egne ministre og begrenset selvstyre. For nasjonalistene og militæret blir en slik teoretisk mulighet koblet til religionenes kamp, kombinert med frykten for å tape av landområder mot Bangladesh, en retorikk som er like effektiv som den er giftig.
At Organisasjonen for islamsk samarbeid står bak og finansierer Gambias sak vil tas som bevis for at søksmålet er en del av en religiøs kamp.
Stat mot stat
I Den internasjonale domstolen (ICJ) står stat mot stat, i motsetning til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som vurderer individuelt ansvar.
Rettshøringen i Haag er en bevisførsel for om Myanmar har brutt Folkemordskonvensjonen. Aung San Suu Kyi mener militærets aksjon var en legitim respons på rohingya-militsens (ARSA) aksjoner 25. august 2017, og at Folkemordparagrafen ikke kan brukes. Juridisk sett vil Myanmars advokater forsøke å rive Gambias argumentasjon om folkemord i biter, og de vil kanskje vinne slaget, men tape krigen. For i rettsalen er det lite plass til ofrene for militærets aksjoner, de mange tusen som er drept eller drevet på flukt. I stedet vil vi se en fredsprisvinner forsvare handlinger hun ikke har ansvar for, men dermed bli viklet dypere inn i militærets overgrep i Rakhine-staten, i den grad at det er vanskelig å se forskjellen på regjeringen og militæret.
Det er mulig å forstå at Aung San Suu Kyi reiser til Haag. Men fra et vestlige standpunkt, forankret i menneskerettigheter og demokrati, er det vanskelig å forsvare en fredsprisvinner som fremstår som en forsvarer for militærets overgrep.
