I stedet har bistanden vært opptatt av å hylle demokratiet i Mali og presentere ørkenspredning og klimaendringene som de største truslene mot landets utvikling. Dette har indirekte bidratt til opprørernes fremgang. Frustrasjonen vi ser i Mali kan skape liknende opprør andre steder.
I 2012 kollapset Mali, og det kan komme til å ta flere tiår før landet er tilbake der det var, både politisk og økonomisk. Det er flere årsaker til krisa, men en utløsende faktor var bombingen av Libya og drapet på Gaddafi høsten 2011, noe som Norge har et visst ansvar for. Dette førte til at et sted mellom 1000 og 4000 tuaregsoldater i den libyske hæren reiste tungt bevæpnet hjem til Mali, hvilket ga en ny kraft til et allerede ulmende tuaregopprør i Nord-Mali. I samarbeid med jihadister rykket så en del av disse tuaregene sørover før opprørshæren ble slått tilbake av den franske motoffensiven i januar 2013.
I dag er imidlertid jihadistene tilbake og kontrollerer ikke bare landsbygda i Nord-Mali, men også Mopti-regionen sentralt i landet. Dette har skjedd ved at små grupper gradvis har installert seg i området. Disse gruppene får stadig mer oppslutning blant småbønder og ikke minst gjeterfolk (pastoralister). Hæren og statsapparatet har på sin side trukket seg tilbake til byene. Staten har blitt så upopulær at mange ser jihadistene som et bedre alternativ. Det til tross for at den har vært hyllet av vestlig bistand som en modell for afrikansk demokratiutvikling,
Hamadoun Koufa
Hamadoun Koufa regnes som lederen for den største jihadistgruppen i Mopti-regionen (Front de libération de Macina). På 2000-tallet ble han gradvis en overbevist salafist gjennom ekstern innflytelse og reiser til blant annet Pakistan og Afghanistan.
Selv om talene hans krydres med islamske referanser, er hovedbudskapet likevel av mer jordlig karakter. Det dreier seg først og fremst om en kamp mot elitene som styrer. Disse elitene er korrupte og lever av å utbytte vanlige folk, hevder Koufa. Spesielt fremhever han dommere og skogforvaltere som korrupte.
Det er velkjent i Mali at om man skal ha noen sjanse til å vinne en rettsak, må man betale dommerne store summer. Skogforvalterne på sin side økte sin makt fra 1980-tallet da det ble gitt mye bistand til kamp mot ørkenspredning. Mens resten av statsadministrasjonen ble skåret ned på grunn av strukturtilpasning, ble finansieringen av skogforvaltningen mangedoblet. Lokale skogvoktere fikk omfattende mandat til å bøtelegge eller fengsle folk for eksempel for å ha sanket tørr ved eller ha for mange geiter. Dette skjedde med internasjonal støtte for å fremme bærekraftig utvikling og altså kamp mot ørkenspredning.
Koufa vet å spille på folks antipatier og fremhever ofte skogvokterne i sine taler om korrupsjonen i statsapparatet. I tillegg har gjeterne lenge følt seg marginalisert, fordi de stadig mister tilgang til viktig beiteland ved utvidelse av jordbruksområder, ofte i form av store prosjekter i statlig regi. Dette har ført til et stort antall konflikter mellom gjetere og bønder, spesielt i Mopti-regionen.
Tar parti med gjeterne
Ulike jihadist-grupper i regionen har derfor fått mange nye medlemmer de siste 2-3 årene ved å ta aktivt side for gjeterne. Hæren, på sin side, støtter ofte de fastboende bøndene i mange av disse konfliktene.
Gjennom mine jevnlige besøk i Mali på 2000-tallet var det underlig å være vitne til kontrasten mellom interne kritiske debatter om korrupsjon og vanstyre og det internasjonale glansbildet av Mali som et vellykket afrikansk demokrati.
At demokratiet i Mali råtnet på rot gikk enten helt under radaren til det internasjonale samfunnet eller man valgte bevisst å se en annen vei. Mali-besøket til tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i 2008 er et eksempel på dette. Han valgte klimaendringene som tema for alle sine innlegg og møter under dette besøket.
Feilinformasjon om ørkenspredning
Dette reflekterer en vanlig oppfatning om at det i Mali og Sahel generelt er en nær sammenheng mellom klimaendringer, ørkenspredning, konflikter og flyktningkrise, selv om nedbøren har økt igjen siden tørken på 1980-tallet og ørkenen er grønnere enn på mange tiår. Slik har klimaendringene fungert som en politisk lynavleder for de reelle politiske årsakene til problemene i Mali. Med feil fokus og støtte til et stadig mer upopulært og korrupt styre, bidro bistanden slik indirekte til jihadismens fremvekst.
Solheims besøk i Mali skjedde på et tidspunkt da befolkningens tålmodighet med landets kleptokrati var i ferd med å ta slutt. Samtidig hadde Al-Qaeda-relaterte grupper allerede 10 år tidligere begynt å komme fra Algerie, etter at de hadde tapt borgerkrigen der, og etablere seg i Nord-Mali. Sakte bygde ulike jihadist-grupper seg opp en posisjon i nord. Økonomisk gjorde enkelte det stort ved smugling av sigaretter og kokain gjennom Sahara, samt gisseltaking. Millioner av euro skal ha blitt betalt for å frigi europeiske gisler, ofte ved at maliske statsfunksjonærer gjorde gode penger som mellommenn.
Jihadisme og NATO-bombing
Krisa i Mali skyldes altså et sammentreff av flere uheldige omstendigheter som fremveksten av den globale jihadismen, NATOs bombing av Libya, langvarig misnøye blant mange tuareger i tillegg til en økende frustrasjon også blant andre folkegrupper, økt korrupsjon, samt at bistanden har presentert Mali som en suksesshistorie og sett bort fra folks misnøye. Mens bistanden har hatt et ensidig fokus på klimaendringer, har altså folks økende sinne mot en styrende elite blitt fullstendig ignorert. Dette har igjen skapt grobunn for at jihadist-grupper har kunnet få oppslutning og ta styringen i godt over halve landet.
I dag er Mali ”hot” i internasjonal bistand. Flyktningkrise, jihadisme og klimaendringer tiltrekker seg oppmerksomhet fra vestlige donorer som står i kø for å gi støtte til landet. Norge har for eksempel nettopp opprettet ambassade i Bamako. Gode ideer om hva man kan bruke penger på for å løse krisa er imidlertid mangelvare.
Ingen «quick fix»
Det finnes i det hele tatt ikke noen ”quick fix” i Mali og krisa i landet vil sannsynligvis vare i enda mange år og kanskje tiår. I tillegg til de uforutsette konsekvensene av bombingen av Libya, er det én viktig lærepenge krisa i Mali kan gi bistandsbransjen: Det er viktig ikke bare å ha kontakt med elitene, men også følge godt med på hva som rører seg blant folk flest.
Spesielt har tilgangen til jord og naturressurser en iboende sprengkraft som kan skape liknende kriser i andre land. Det siste tiåret har kampen om Afrikas ressurser blitt intensivert. Dette har mange steder ført til at småbønder og gjetere har mistet kontroll over jord og ressurser de tidligere har brukt. Dette har skjedd på grunn av for eksempel store landbruksinvesteringer, opprettelse av naturvernområder og gruvedrift.
Den frustrasjonen som er i ferd med å bygge seg opp på landsbygda i flere afrikanske land kan utløse liknende folkelige opprør som det vi nå ser i Mali. Det kan være mer eller mindre tilfeldig hva slags form slike opprør får. I Mali og noen andre vestafrikanske land har jihadismen oppstått som en mulighet mange har grepet. I andre tilfeller kan slike opprør bli basert i for eksempel etniske eller partipolitiske skillelinjer.
