Den såkalte «rwandiske utviklingsmodellen» har fått stor oppmerksomhet. Rwanda anses for å være relativt vellykket i forsøket på å stimulere økonomisk vekst, redusere fattigdom og fremme innovative utviklingsprogram.
I den andre enden finner vi Malawi. Til tross for økt forventet levealder og en reduksjon av antall hivsmittede, har Malawis økonomi vokst sakte, og landet har nylig blitt kåret av Det internasjonale pengefondet til det tredje fattigste i verden.
Mange lokale observatører hevder at det er kvaliteten på politisk ledelse som er den største forskjellen mellom disse to landene.
Skinnende nybygg i Rwanda
Jeg har studert Malawi i over et tiår, og nylig besøkt Rwanda. Det er lett å beundre de rene gatene i Kigali og de mange nye, skinnende og iøynefallende bygningene, inklusive internasjonale hoteller som strekker seg mot himmelen og et stort konferansesenter som jevnlig huser store internasjonale arrangementer.
Turismen blomstrer, og Air Rwanda utvider sin flåte og sitt rutenett. Alle som kjører motorsykkeltaxier har gule vester med tydelig merkede registreringsnumre, og hjelm er obligatorisk for passasjerer og sjåfører. Telefonapper som ligner på Uber brukes på alt fra drosjer til å bestille offentlige tjenester. Elektrisitetsdekningen øker raskt. Selv om kun tretti prosent av befolkningen har tilgang, satser myndighetene stort på fornybar energi.
Landet er vert for The Sustainable Development Goals Centre for Africa i Kigali, og spørsmålet om hvordan bærekraftsmålene kan oppnås på mest hensiktsmessig måte er høyt oppe på dagsordenen.
Svak økonomisk vekst og hyppige strømbrudd i Malawi
Malawi er en annen historie. Mens landet har et stort internasjonalt konferansesenter og noen få nye hoteller i Lilongwe, i stor grad takket være kinesisk bistand og investeringer, er offentlig transport og andre grunnleggende tjenester underutviklet.
Kun 11 prosent av den stadig voksende befolkningen i landet har tilgang til elektrisitet, og den statlige strømleverandøren sliter med å levere nok strøm til disse heldige få. Manglende produksjon og dårlig utstyr gir hyppige strømbrudd, som igjen gjør at frustrasjonen øker blant middelklassen og bremser den økonomiske utviklingen.
Selv i Blantyre – landets kommersielle hovedstad – har det ikke skjedd noen synlig utvikling de siste femten årene. Kun en betydelig økning i trafikk, forårsaket av stadig flere forurensende biler.
Paul Kagame og Peter Mutharika
Et tema som går igjen i diskusjoner med akademikere, aktivister og politikere i begge land, er ledelsens natur og kvalitet, og hvordan dette er med på å forklare hvordan de to landene oppfattes så ulikt.
Rwandas karismatiske president og den ubestridte lederen av sitt parti, Paul Kagame, har fått æren for å ha håndtert perioden etter det traumatiske folkemordet på en god måte. Men samtidig har han brutt løftet om ikke å sitte mer enn to perioder, og sørget for at en grunnlovsendring gjør at han i teorien nå kan regjere så lenge han vil. Dette har medført at han, til tross for en vellykket utvikling, blir rutinemessig kritisert for diktatoriske tilbøyeligheter ved at han i tillegg begrenser pressefriheten og fengsler opposisjonsledere. Samtidig øker hans popularitet både i Rwanda og i resten av Afrika.
Den sittende presidenten i Malawi kan bare drømme om en slik popularitet. Peter Mutharika sliter med å overbevise folket om at han er i stand til å lede landet, og det er ikke gitt at han vinner neste valg. Han mangler karisma, politisk erfaring og en tydelig visjon for Malawis framtid. I tillegg har han tilbragt mye av sitt voksne liv i USA, og snakker dermed det lokale språket chichewa dårlig. Alderen, han fyller 80 om et par år, blir også holdt mot ham. Alt dette gjør at flere i regjeringspartiet nå åpent diskuterer om landets visepresident, den 45 år gamle Saulos Chilima, bør lede landet etter neste valg.
To modeller for ledelse
Men i motsetning til Rwanda er Malawi et demokrati, og har vært det helt siden landet ble et demokrati første gang i 1994. Landet har heller ikke vært plaget av krig og store konflikter. Hva er da problemet?
Mange forskere har hevdet at inntil lavinntektsland utvikler lederskapskapasiteten til sine ledere, både innen offentlig og privat sektor, vil utviklingen på det afrikanske kontinentet som helhet forbli beskjeden. I forskningslitteraturen er det vanlig å skille mellom transaksjons- og transformasjonsledelse.
Transaksjonsledelse er preget av at lederen deler ut belønninger eller straff for god og dårlig ytelse til de som blir ledet. Dermed er en individuell medarbeiders motivasjon for å oppnå suksess et produkt av hvordan den enkelte oppfatter sannsynligheten for suksess og hvilken belønning den enkelte forventer. På samme måte er motivasjon for å unngå negative resultater et produkt av hvordan den enkelte oppfatter sannsynligheten for fiasko og hvilken straff som kan forventes å komme.
Transformasjonsledelse involverer derimot å knytte folk sammen rundt et felles mål gjennom selvforsterkende atferd der de som blir ledet får sin belønning ved å lykkes med en oppgave. Å oppnå målet har en egenverdi som er belønning i seg selv. Transformasjonsledere fungerer som rollemodeller og kan motivere og inspirere sine tilhengere ved å identifisere nye muligheter, gi mening og utfordring og formulere en sterk visjon for fremtiden. Slike ledere er ikke bare entusiastiske og optimistiske, men kommuniserer også klare og realistiske forventninger og demonstrerer forpliktelse til felles visjoner.
Misunnelige på Rwanda
De fleste observatører av afrikansk politikk hevder at kontinentet er preget av transaksjonsledere, og at mange land vil dra nytte av flere transformasjonsledere som Kagame. Andre hevder at Rwanda er såpass unik at modellen – der regjeringspartiet har klart å dyrke frem en sterk leder, stille klare krav til bistandsgivere, begrense korrupsjon samt investere for fremtiden – er umulig å eksportere til andre land i Afrika.
Den økonomiske situasjonen i Malawi er betydelig forverret de siste årene har, til tross for betydelig bistand. Dette har resultert i at mange malawiere nå snakker varmt om diktaturet til deres tidligere leder, Kamuzu Hastings Banda. Han regjerte med jernhånd i 28 lange år. Flere hevder at til tross for begrensede politiske friheter under Kamuzus styre, var utdanningstilbudet mye bedre, byråkratiet mer effektivt og dagligdags korrupsjon mye mindre.
De er misunnelige på Rwanda, og villige til å ofre demokratiske friheter for større økonomisk velstand. Kanskje er noen av disse menneskene, mange av dem med høy utdannelse, inspirert av Kinas udemokratiske utviklingssuksess. Andre er lei av at demokratiet ikke har resultert i bedre ledere.
Også i flere andre land i Afrika handler den nasjonale diskursen ikke bare om fordelene og fallgruvene med hensyn til demokrati og diktatur, men om ledernes evne til å transformere sine land. Slike diskusjoner dreier seg ofte om et felles ønske om at ledere setter andres interesser før sine egne, deler risiko med andre og handler på en etisk måte.
