Dette øker presset på småprodusentene som stadig må vike for annen arealbruk. Samtidig øker også motstanden mot «jordran». Dette er en farlig motstand som har ført til voldelige motreaksjoner.
«Jordran» er en oversettelse av «landgrabbing» som vanligvis innebærer at småbønder og husdyrgjetere mister tilgang til arealer de har brukt i generasjoner. Som regel spiller nasjonale og lokale myndigheter en aktiv rolle i å legge til rette for nye investeringer etter et ønske om å modernisere landbruket. Mens en slik satsing på produksjon i stor skala i beste fall øker totalproduksjonen, selv om dette også kan diskuteres, hjelper det lite på fattigdomsreduksjonen om resultatet er at flere ikke har muligheten til å dyrke den maten de trenger.
Siden all jord i Tanzania tilhører staten (eller presidenten faktisk), kan staten stort sett gjøre som den vil og likevel ha jussen, om ikke etikken, på sin side. Jordran kan også begrunnes med naturvernhensyn, som å etablere eller utvide naturreservater eller gjennomføre klimatiltak som treplanting eller skogvern, noe som også har en tendens til å frata landsbyfolk tilgang til ressurser. Dette er blitt referert til som «green grabbing».
Men motstand mot jordran kan være farlig. Mens presset på jord i Afrika øker, går også verdien på jorda opp. Samtidig er jord ofte det eneste av verdi som fattige småbønder kontrollerer, mens aktører med kapital og politiske kontakter kan tjene store penger på å overta kontroll over arealer. Det er derfor mye som står på spill i kampen om jorda.
Den 22. februar i år ble Godfrey Lwena drept utenfor sitt hjem i landsbyen Namwawala i Kilomberodalen i Tanzania. Da strømmen forsvant i huset hans, gikk han ut for å sjekke. Der ble han hakket til døde av maskerte menn med pangaer (macheter).
Det er en allmenn oppfatning i Kilombero at Lwena ble drept på grunn av sin motstand mot jordran. I tillegg var han lokalpolitiker for opposisjonspartiet CHADEMA og lokal representant for Legal and Human Rights Center. Jeg har selv møtt Lwena flere ganger, og også intervjuet ham som kilde i forbindelse med et forskningsprosjekt.
Protesterte mot jordran
Sammen med andre landsbyfolk hadde han tatt initiativ til to saker som var blitt behandlet av Høyesterett. Den første gjaldt en investor, støttet av lokale og sentrale myndigheter, som ønsket å overta landsbyjord i Namwawala for å dyrke sukkerrør. Selv om staten ifølge jordloven eier all jord, kan bønder få bruksrettighetene om de kan dokumentere at de har dyrket jorda i minst 12 år. Det kunne folk i Namwawala dokumentere, og derfor vant de saken i Høyesterett i 2017.
I den andre saken ønsket myndighetene, med økonomisk støtte fra Belgia og EU, å opprette et naturreservat i den sentrale delen av Kilomberodalen som er et våtmarksområde vernet under Ramsar-konvensjonen. Planen var å annektere jord fra 45 omkringliggende landsbyer. Denne saken sendte Høyesterett til mekling mellom landsbyene og myndighetene – og den pågår fremdeles. Stridsspørsmålet er hvor grensene mellom landsbyene og reservatet skal trekkes.
Så hvem drepte Godfrey Lwena? Det får vi kanskje aldri vite. Men det har de siste årene vært en rekke angrep på opposisjonelle politikere, aktivister og journalister i Tanzania. Det mest kjente skjedde 7. september i fjor da bilen til en av lederne for CHADEMA, Tundu Lissu, ble pepret med kuler i Dodoma. Mirakuløst nok overlevde han og har siden vært til behandling i Nairobi og nå sist i Brussel. Lissu, som er advokat og aktivist for menneskerettigheter og mot jordran, er ikke i tvil om at myndighetene står bak drapsforsøket.
«Grønn» investeringskorridor
Kilombero er et av de sentrale områdene i Southern Agricultural Growth Corridor of Tanzania (SAGCOT), som er en investeringskorridor som dekker den sørlige tredelen av landet. Under Rio+20 i juni 2012 ble SAGCOT presentert av Tanzanias miljøminister som en modell for «grønn økonomi» i Afrika, hvor man skal kombinere investeringer i landbruk, naturvern og klimatiltak.
For at denne nye arealbruken skal kunne finne sted, må småbønder og husdyrgjetere i Kilombero vike plass. De er bare i veien. Kun noen måneder etter Rio-møtet ble omkring 5000 husdyrgjetere utvist fra dalen sammen med 280,000 kveg i det som ble kalt «Operation Save Kilombero». Arbeidet ble utført av væpnede soldater, politi og nasjonalparkvoktere. I prosessen ble sju gjetere, som gjorde motstand, drept. I tillegg er mange småbønder blitt bortvist fra områder de har dyrket i lang tid.
En viktig begrunnelse for «Operation Save Kilombero» var opprettelsen av naturreservatet i det sentrale våtmarksområdet i dalen. Dette reservatet ble formelt opprettet i 2002, men ble kun iverksatt etter at den grønne økonomien kom til Kilombero etter Rio+20 i 2012.
I tillegg var det viktig å rydde plass for store investeringer i landbruk. Operation Save Kilombero ble ledet av Regional Commissioner i Morogoro-regionen. Under operasjonen uttalte han til pressen at om man ikke lykkes med å bortvise alle gjeterne, ville SAGCOT ikke nå sitt mål om at regionen skal bli det nasjonale kornkammeret.
Norsk bistand er en viktig støttespiller for SAGCOT og for at SAGCOT skal oppnå dette målet. Samtidig får Yara solgt mer kunstgjødsel når jord overtas av investorer, og Norfund får investert våre skattepenger med en potensiell avkastning.
Norfund-investering i risplantasje
Kilombero Plantations Limited (KPL) blir ofte presentert som et av SAGCOTs flaggskip. Dette er en nesten 6000 hektar stor risplantasje i Kilombero som eies av det britiske selskapet Agrica og det tanzanianske statlige selskapet RUBADA. Norfund er en av de største aksjonærene i Agrica med en investering på 100 millioner kroner, noe som representerer en eierandel på 20 %.
Eiendommen plantasjen ligger på ble opprettet og formalisert i RUBADAs eie i 1986. Frem til 1993 ble kun en mindre del av eiendommen dyrket, mens lokale risbønder, som har brukt dette området i lang tid, fikk fortsette som før. Historiske kilder viser imidlertid at dette området er blitt dyrket av lokale bønder minst siden 1940-tallet, men uten å ha formelle rettigheter til jorda.
Fra 1993 var det ingen aktivitet fra RUBADA på eiendommen og flere lokale bønder rykket inn for å dyrke ris. Men da KPL ble opprettet i 2007 og fikk overta området ble alle de lokale bøndene bortvist – totalt 381 familier. Selv om mange av disse altså har dyrket jorda i generasjoner der plantasjen nå er, blir de av det britiske selskapet Agrica med støtte av Norfund betegnet som ”inntrengere”.
KPL har likevel, ”for å vise godvilje”, kompensert bøndene ved å gi dem erstatningsjord og i noen tilfeller også hus. Selskapet hevder å ha fulgt Verdensbankens retningslinjer for sosial og miljømessig bærekraft. Problemet er bare at det aller meste av erstatningsjorda er ubrukelig, fordi den er i et område hvor det er flom i regntiden. Dette gjelder også husene som er bygd der vannet står en halvmeter opp på husveggen når det flommer.
Når slik kritikk av KPL blir fremsatt, svarer Norfunds direktør Roland at dette er «uetterrettelige påstander» og «sladder». Samtidig bedyrer Roland at «konstruktiv kritikk er nyttig og velkommen». Likevel velger Norfund å stole blindt på investorens tilbakevisning av kritikken uten å undersøke innholdet nærmere.
Skaper vinnere og tapere
En ting er at Norfund ikke har faktakunnskaper om et prosjekt de har investert 100 millioner skattekroner i. Men verre er det at de heller ikke virker interessert i kunnskap som kan komplisere arbeidet deres. Å investere så mye penger i et fattig land som Tanzania er ikke et uskyldig prosjekt. Det vil nødvendigvis føre med seg noen vinnere og tapere.
Det er viktig for en demokratisk og opplyst bistandsdebatt, men også for kvaliteten på bistanden, at aktører som Norfund ikke lukker øynene for kritikk, selv om Roland frykter at kritikk skremmer investorer.
Norsk bistand er en aktiv støttespiller for tanzanianske myndigheters satsing på grønn økonomi i SAGCOT. Denne satsingen har imidlertid en mørk side i form av tapt livsgrunnlag for mange småbønder og gjetere, men også indirekte i form av vold og til og med drap.
