Imran Khan skal være regjeringssjef i et land med rundt 200 millioner innbyggere, et land preget av stadige kriser, det være seg politiske eller økonomiske, naturkatastrofer eller sikkerhetsmessige utfordringer. Et land som gjennom sin relativt unge historie muligens har opplevd flere militærkupp enn noe annet.
Nesten enhver pakistaner har hatt ham som forbilde. I hvert fall de som vokste opp på 1980- og 90-tallet. Som kaptein for landslaget i cricket ledet han Pakistan til VM-seier i 1992. Og slikt blir man jo legende av i dette landet.
Elsket av den vanlige mann
Tjue år har det tatt ham. Etter en fenomenal karriere som cricketspiller og senere som internasjonal «playboy», kom han inn i politikken som en total novise på slutten av 1990-tallet. Rikmannssønnen fra Lahore entret den politiske arenaen med storm, «gata» elsket ham, han var allerede en stjerne og surfet på legendestatusen.
Media elsket hans direkte tale og uredde opptreden, og dette skapte en bølge av entusiasme og håp om forandring i et land preget av svakt demokrati og nepotisme. Da han dannet sitt eget parti «Tehreek-e-Insaf», Pakistans bevegelse for rettferdighet (PTI), var det flere markante politikere som skiftet parti og ble med Khan.
«Rettferdighet» har vært et nøkkelord for politikeren Imran Khan. Veien har imidlertid ikke vært enkel. Og hans vinglete alliansebygging – med stadige nye allianser; fra religiøse mullaer til nå det militære etablissementet – har overrasket flere.
Endringene i hans egen politiske profil har også overrasket, fra en tilsynelatende liberal og vestlig livsstil til en mer og mer religiøs og anti-vestlig personlig overbevisning. Hans tredje ekteskap med sin egen religiøse mentor, en kvinne i heldekkende klær, står i sterk kontrast til historiene som florerer om ham fra nattelivet i London.
Han har vært tålmodig i sin politiske ambisjon. I 2002 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen som eneste representant for sitt parti – og det var ikke før ved valget i 2013 at partiet plutselig fikk en voldsom vind i seilene. PTI var blitt en aktør å regne med. Hans strategi har blant annet vært folkemøter og gatesamlinger – med tusenvis av deltakere.
Khan gikk til valgkampen 2018 med løfte om å skape et nytt Pakistan, «Neya Pakistan». Han lovet å gjøre en slutt på all korrupsjon, få bukt med all nepotisme og få slutt på familiedynastiene i politikken.
Det siste har han greid. I hvert fall har han «kortsluttet» dynasti-rekken. Sharif-brødrene og Bhutto-klanen, de to familiene som har definert pakistansk politikk i flere tiår, er midlertidig skjøvet til side.
Yes, we Khan!
Det Pakistan trenger nå er modige prioriteringer og omfattende løsninger. Hvilken plan den nye statsministeren har for å løse de dyptgripende krisene i landet er fortsatt uvisst. Som politiker har Khans meninger vært både diffuse og skiftende. I møte med ham virker han litt overfladisk, arrogant og selvopptatt – en kvinnebedårer med en naiv tro på forandring. Enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål er hans spesialitet.
Av enkelte blir han sett på som en blanding av Obama (ny vind) og Trump (populist, direkte og antiautoritær). Det er desillusjonerte pakistanere som har stemt Khan og PTI frem; den urbane middelklasse og den yngre garde. For mange av de som er lei av en politisk elite dominert av familiedynastier, representerer Khan en ny mulighet.
En islamsk velferdsstat?
Erfarne kommentatorer spekulerer allerede i hvor lenge han vil vare. Hvor mange kameler må han svelge og hvor prinsippfast vil han fortsatt kunne være når han ser «det store bildet»?
Den største utfordringen er økonomien. Pakistan går med underskudd, landet importerer tre fjerdedeler av energiforbruket, og valutaen er i fritt fall. Bistandsrestriksjoner er allerede innført fra USA, og Pakistan ble nylig satt på FATF-listen, en internasjonal terrorfinansieringsliste. Det siste vil ha negative følger for internasjonal økonomisk bistand, støtte og samarbeid.
Landets nye leder har flere ganger uttalt at drømmen er å skape en islamsk velferdsstat, etter skandinavisk modell. Han har lovet å øke utdannings- og helsebudsjettene – og flere jobber til de unge. Dette vil kreve store omveltninger, noe som også kan skape uvenner.
Militærets støtte
Pakistanske kommentatorer hevder at ingen vinner et pakistansk valg uten en eller annen form for støtte fra militæret, og/eller etterretningstjenesten, ISI.
En av de mest interessante alliansene Khan har inngått er med det pakistanske militæret. De har støttet hans kandidatur åpenlyst. Dette sikret ham trolig seieren, men det er også et tydelig tegn på valgfusk, mener opposisjonspartiene til Bhutto og Sharif (PPP og PML-N).
Enkelte har sagt at det kommer til å bli en kamp mellom «våpnene og bøkene». En sårt tiltrengt økning i utdanningsbudsjettet vil kunne gå utover andre områder – også militæret. Her kan den første striden ligge. Hvor sterk og prinsipiell vil Khan vise seg å være? Og hvor lenge vil han ha militærets støtte?
USA-relasjoner
Khan har kritisert USAs engasjement i regionen gjennom hele sin politiske karriere. Det kom derfor ikke som noen overraskelse da han nylig uttalte at USA vil være «en venn i fredstid, men ikke i krigstid».
Under valgkampen rettet han sterk kritikk mot amerikanernes bruk av droner på pakistansk jord i jakten på terrorister. «Pakistan skal ikke la seg diktere av andre. Tapene har allerede vært for store», sa han. Landet får ingenting igjen for sitt forhold til USA, ifølge Khan. Hvordan dette forholdet vil utvikle seg gjenstår å se.
Med seg på laget har han den erfarne utenrikspolitikeren, Shah Mehmood Qureshi. Utenriksminister Qureshi har vært nestleder i partiet siden 2011, og har tidligere vært utenriksminister også under Det pakistanske folkepartiet (PPP).
Det er kun andre gang i Pakistans historie at en maktovergang har skjedd på demokratisk vis. Mens enkelte er optimistiske, ser andre på den siste valgkampen som en av de mest skitne og voldelige landet har opplevd.
Opposisjonen ropte «valgfusk» før valgdagen var omme, kritikken av opptellingen var høylytt, men har stilnet. Det er kapteinen og cricketspilleren med den sagnomsuste ballteknikken som nå spiller. Mange – deriblant mange pakistanere i utlandet - mener han nå bør få en reell sjanse, samme hvor blåøyd og uerfaren den nye statsministeren er.
Og kanskje er dette muligheten som dette landet trenger, der lite annet ser ut til å ha virket? Kanskje det er nettopp nye dynamiske ledere, uten noen politisk historie som kan skape forandring – og en tro på fremtiden som dette landet så sårt trenger?
