Mange i Utenriksdepartementet, Norad og tilknyttede miljøer har for tiden fokus på en varslet og omstridt forvaltningsreform av bistanden, men for den helhetlige utviklingspolitikken vil en samstemthetsreform være viktigere. Etter initiativ fra Kristelig Folkeparti ba Stortinget i 2017 regjeringen om legge fram for Stortinget «et opplegg for en samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger».
I statsbudsjettet for 2019 rapporterte regjeringen at den hadde oppnevnt et samstemthetsforum. Det er bra, men noen samstemthetsreform er det ikke. Dét ser imidlertid ut til å ha gått Stortinget hus forbi, for i Stortingets budsjettinnstilling ble ikke rapporten nevnt med et ord. Da budsjettet ble vedtatt i midten av desember slapp dermed regjeringen unna med sin høyst utilstrekkelige rapport og oppfølging. Det kan føre til at reformen renner ut i sanden med et samstemthetsforum som er lite mer enn en tannløs pratklubb i UD.
Gjør det noe?
Mange strever med å forstå hva det innebærer. Det kan derfor være på sin plass å minne om hva en samstemthetsreform egentlig dreier seg om.
Tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) hadde et klart budskap til alle som jobbet med utviklingspolitikk: snakk enkelt! Da samstemtbegrepet gjorde sitt inntog i norsk utviklingspolitikk for ti år siden forklarte Solheim det slik i et innlegg i Dagbladet:
"Hvordan norsk politikk utenom bistanden kan bidra til utvikling i fattige deler av verden, har (...) ikke vært vurdert før. Det er på høy tid at vi gjør norsk utviklingspolitikk til noe mer enn et spørsmål om fordelingen av 22 milliarder bistandskroner."
Bakgrunnen var at han nettopp hadde mottatt utredningen «Samstemt for utvikling? Hvordan en helhetlig norsk politikk kan bidra til utvikling i fattige land». Den kom i erkjennelse av at de resultatene vi ønsker at bistand skal bidra til er avhengige av en rekke andre faktorer enn bistand. Det dreier seg om produksjons- og forbruksmønstre, om handel, investeringer, skattelegging med mer, som er grunnleggende for enhver utvikling. FNs bærekraftsmål forutsetter imidlertid at det skjer innenfor jordas tålegrenser og at forskjellene mellom fattige og rike krympes betydelig. Det dreier seg om å skape og dele.
Dessverre er historien full av eksempler på at det skorter på både det ene og det andre – og det er ikke bistandens skyld. Utredningen «Samstemt for utvikling?» var et forsøk på å ta konsekvensen av dette og noe KrFs Jacob Aano påpekte i en bistandsdebatt på Stortinget allerede for 45 år siden: «Vi kan óg innsjå sanninga i at i grunnen tar vi meir att enn vi gir ut, t.d. på grunn av urettvise handelsstrukturar i verda». Utredningen Solheim mottok høsten 2008 så bl.a. på hva Norge kan gjøre innenfor handels-, investerings- og klimapolitikken.
Så behovet
Gjennom behandlingen av stortingsmeldingen «klima, konflikt og kapital - norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom» året etter sluttet Stortinget opp om behovet for en mer samstemt politikk for utvikling. Dette dreier seg bl.a. om at:
- Det hjelper lite med bistand til helse og utdanning i fattige land, hvis det ikke legges til rette for at fattige land selv kan finansiere dette på lengre sikt. Det vil bl.a. kreve at mottakerlandene selv bidrar til tilstrekkelig skattlegging av egne borgere og at det internasjonale samfunn får satt en stopper for omfattende og økende skatteunndragelser som fører til at penger som kunne blitt brukt til utvikling i stedet havner i skatteparadiser.
- Det hjelper lite med bistand til miljø- og klimatiltak, dersom det norske oljefondet investerer i store multinasjonale selskaper som tjener penger på å ødelegge jordas miljø og klima.
- Det hjelper lite at norske selskaper investerer i og driver handel med fattige land, dersom de ikke skaper anstendig arbeidsplasser og ivaretar hensyn til miljø og grunnleggende menneskerettigheter.
- Det hjelper lite å oppfordre krigførende parter til fred, dersom man samtidig ser seg tjent med å fortsette salg av militært utstyr til de som gjør det mulig å fortsette krigen.
Virkeligheten er sjelden svart/hvitt, men dette er selvsagt vanskelig saker. Ofte kommer ulike interesser og hensyn i konflikt og da kan det enkleste være å feie utfordringene under teppet. Og det er nettopp dét som har skjedd. Skiftende regjeringer har lagt fram årlige rapporter til Stortinget om samstemt politikk for utvikling, som stort sett har blitt forbigått i stillhet. Det skyldes ikke minst at de har blitt lagt fram som vedlegg til statsbudsjettet, der de slett ikke hører gjemme. Samtidig har budskapet i gjentatte «skyggerapporter» fra Kirkens Nødhjelp, så vel som utallige rapporter og innspill fra andre organisasjoner, vært entydig: «mer ustemt enn samstemt».
Etter ti års handlingslammelse var det derfor knapt noen overraskelse da en evaluering fra Norad tidligere i år viste at Norges innsats på dette feltet var for dårlig og at det ikke var noen «kultur» i den norske regjeringen til å hanskes med manglende samstemthet i utviklingspolitikken. Det er fortsatt mulig å rette opp i dette når KrF nå skal forhandle om mulig regjeringsdeltakelse. Den muligheten bør KrF og regjeringspartiene gripe. Det er avgjørende viktig for utviklingspolitikken og for at bistandsmilliardene skal kunne bidra effektivt i arbeidet for FNs bærekraftsmål. En bistandsreform uten en samstemthetsreform vil ikke være tilstrekkelig.
