Nå og da dukker debatten opp om hvordan fattige fremstilles på bilder. 7. desember er det tid for den årlige kåringen av årets beste og verste innsamlingsvideoer. Det er, som vanlig, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) som svinger sverdet og avsier sin dom.
Bilde-debatten handler alltid om hva vi mener om saken. Men hva tenker de fattige selv om å være en del av reportasjer og organisasjonenes markedskampanjer? Det hører vi sjelden noe om.
Nå har barneorganisasjonen Save the Children faktisk tatt seg bryet med å spørre dem. Noen få av dem i alle fall.
202 personer fra Jordan, Bangladesh, Niger og Storbritannia ble intervjuet. Alle hadde vært involvert i Save the Childrens markedsføringskampanjer – og noen av dem hadde endt opp som hovedpersoner i innsamlinger og reklame. Barneorganisasjonen ville vite hvorfor de sa ja til å la seg fotografere. Og om de faktisk forsto hva de var med på.
Håpet om hjelp
Her er konklusjonen i rapporten de har kalt The People in the Pictures:
Mange forteller at de ble med fordi de ville at historien deres skulle bli kjent for verden. Kanskje kunne det føre til mer hjelp både til dem selv og andre, har de tenkt. Mange sier også ja fordi de allerede mottok hjelp av Save the Children – de følte seg forpliktet til å bli med og håpet det ville sikre barna deres hjelp i fremtiden også.
Andre sa ja av takknemlighet, og noen fordi de syntes det var spennende. Flere kommenterer at de ikke helt forsto hva bildene skulle brukes til. De skulle gjerne ha sett hvor bildene endte opp og hvilket budskap de egentlig ble frontfigur for.
Svarene de gir forteller en hel del om sårbarhet. Å reise rundt som pengerik med kamera på skulderen i et hav av fattigdom gir meg et ansvar. Og noen ganger har jeg følt meg som en gribb. En som reiser ut og stjeler bilder og historier som jeg tar med meg hjem. Uten å gi noe tilbake. Uten egentlig å spørre den fillete jenta i slummen om hun er enig i det jeg forteller om henne.
Aggressive bilder
Presser vi folk til å gi bildet sitt? Til å dele historier om å ikke strekke til?
Helt sikkert er det at mange blir med fordi de håper det skal dryppe noe på dem, kanskje litt penger, mat eller visum til Europa. Spørsmålet kommer alltid til slutt, etter at intervjuet er ferdig og bildene tatt. Jeg kunne ikke hjulpet dem litt da? Moren trenger medisiner og søsteren trenger litt melkepulver.
For en organisasjon som både gir penger og spør de samme menneskene om å få historier, blir ansvaret enda større.
– Hvert bilde er en form for aggresjon, skriver Susan Sontag i bok-klassikeren Om fotografi.
Å ta bilder er å blande seg inn, det er å invadere og det er å ignorere det som ikke får plass i rammen. Å fotografere er å stjele det du tar bilde av. Det ligger i språket vi bruker: Vi tar et bilde, sier vi når vi snakker om å fotografere. Eller enda sterkere på engelsk; skyte – load, aim and shoot. Kameraet ligner til og med et våpen, i svart metall og med et løp som peker mot den vi skal ta bilde av.
Å ta bilder har erstattet jegersafarier i Afrika, skriver Sontag. Nå har jegerne har Canon i stedet for rifler. Bildene er et trofé – en skalp.
Bilder som lyver
Organisasjoner, journalister, ryggsekkturister og kjendiser knipser og poster. «Likes» er den nye valutaen, som en ansatt i et av de store reiseselskapene sa til meg en gang. Men selv om flere reiser langt, får likevel de aller fleste verden inn gjennom bilder.
Fotografiene gir oss følelsen av at vi kan holde hele verden i hodene våre – verden som en evig serie av bilder fra steder vi aldri har vært, mennesker vi aldri har møtt. Vi føler vi kjenner de andre. At vi forstår. Bilder er beviser - hvis du tviler på noe og får se et bilde – blir du overbevist om at det er sant. Men et bilde er ikke sant, mener Susan Sontag. Et bilde er ikke kunnskap, det bare ligner.
Vi ser på et bilde og tror vi vet noe om verden. Men egentlig er dette det motsatte av å vite. For kunnskap handler om å ikke akseptere verden slik den ser ut. Kunnskap er å forsøke å forstå hva som ligger bak det vi ser, skriver hun.
Bilder stykker opp verden i små biter, og vi står fritt til å pusle dem sammen på ny. Det gir ikke nødvendigvis et riktig verdensbilde.
Kameraprodusentene lover at bildeteknologien er så enkel nå – det er bare å sikte og fyre løs. Resten tar teknologien seg av. Det er også løgn. Å ta bilder er så mye mer en passiv observasjon. Å ta et bilde er å velge hvilke historier som er verdt å fortelle. Å ta et bilde er å se mennesker på en måte de ikke ser seg selv.
På tide å bli foto-modne
Rapporten fra Save the Children konkluderer med at de trenger bedre retningslinjer når de tar bilder av sårbare mennesker. Vi må rett og slett bli flinkere til å forstå hvilket ansvar vi som formidler bilder til verden har. Vi må nå en ny foto-modenhet nå som vi lever i en verden som baserer informasjonsdeling på bilder og film. Organisasjonen foreslår for seg selv å følge de samme menneskene over tid, la dem fortelle sine egne historier og involvere dem mer i kampanjene.
Kudos til en organisasjon som våger å kikke seg selv i kortene på denne måten! Og retningslinjene bør gjelde alle som reiser.
For bilder kan også være en måte å se mennesker på. En måte å gi dem respekt, en måte å lære å se verden slik de ser den. Du kan velge å fortelle historien om mennesker som gråter og tar imot nødrasjoner. Eller du kan velge også å fortelle hvordan de klarer å holde seg i live, ja til og med leve under forutsetninger du og jeg ikke hadde holdt ut en eneste dag.
For noen hundre år siden var det misjonærene og sjømennene som bragt bilder og fortellinger om eksotiske land hjem. Det var ofte fantastiske historier om monstre og mennesker med ett øye midt i pannen eller føtter så store at de kunne bruke dem som tak når det regnet. (Det er sant, dette sto faktisk i en lærebok på 1700-tallet).
Kanskje er vi ikke så mye bedre nå. Å samle bilder er å samle på verden. Så når du reiser, hvilke bilder velger du å ta med deg hjem?
