– 250 000 døde. 300 000 såret. 1.5 millioner hjemløse.
Med disse tallene åpner Raoul Peck dokumentaren Fatal Assistance, som forteller en annerledes historie om hva som skjedde da Haiti ble rammet av jordskjelv i 2010. Tusenvis av hjelpeorganisasjoner strømmet inn i landet. Mangel på koordinering skapte et nytt kaos i kaoset. Peck, som selv er fra Haiti og tidligere kulturminister i landet, forsøkte selv å hjelpe.
– Men uansett hva jeg gjorde, virket det nytteløst. Det var for mange hender, for mange som løp rundt. Det eneste jeg kunne, var å lage denne filmen, sa Peck før visningen på filmfestivalen Film fra Sør i oktober 2013.
Han har brukt to år på å lage dokumentaren som gir bistandsbransjen et kraftig spark på leggen.
Et land raser sammen
Tirsdag 12. januar 2010 i Port- au- Prince, hovedstaden i Haiti. Klokken er 16:35 når det smeller. Jordskjelvet måler syv på Richters skala, og etter bare litt over ett minutt er store deler av byen ristet i filler. Katastrofen får massiv mediedekning. Pengene strømmer inn; Frankrike, Norge, Indonesia, Canada, USA, Venezuela… en hel verden engasjerer seg.
I løpet av de neste månedene vil rundt 4000 utenlandske organisasjoner ankomme den lille øya for å hjelpe. Superkjendiser som Brad Pitt, Angelina Joly, George Clooney og Sean Penn flyr inn for å vise verden at de bryr seg. Bill Clinton blir FNs spesialutsending. Men Haitis myndigheter og innbyggere blir, ifølge Peck, skjøvet helt ut på sidelinjen, mens hjelpeorganisasjonene opphøyer seg selv til eksperter på lokale forhold.
Usexy betong
Men snart fire år etter katastrofen er landet fortsatt i kaos. Haitis myndigheter beregnet at rundt 250000 hus og 30000 næringsbygninger falt under skjelvet.
– I begynnelsen var det opprydningsarbeidet som var viktigst. Enorme mengder bygningsrester lå overalt og sperret. Men den ryddejobben var det ingen utlendinger som ville ta. De ville heller bygge skoler og sykehus som de kunne male logoene sine på, sier en av de lokale politikerne i filmen. Han mener betongen var for usexy for utenlandske bistandsorganisasjoner som tenkte like mye på bildene de kunne sende hjem til giverne.
I tillegg retter dokumentaren krass kritikk mot kvaliteten på det som faktisk ble bygget og hvordan det ble gjort. For eksempel ble et nytt sykehus bygget bare noen meter fra et lokalt sykehus, mens det utenfor byen ikke fantes noen helseinstitusjoner.
– Var det mer praktisk å holde seg i byen fordi livet ville bli for ukomfortabelt for hjelpearbeiderne på bygda?
Gi penger til folket!
Bolighusene som ble satt opp var heller ikke gode nok. Vannet flommet inn, de var uten kjøkken, og de nye boligområdene var ikke del av en helhetlig plan som forholdt seg til veier, arbeid og muligheter til å dyrke mat.
– Enorme pengesummer og mye tid ble brukt på å sette opp midlertidige løsninger som ikke fungerte. Det koster rundt 2000- 3000 USD for hvert av disse husene. Jeg er sikker på at ved å gi pengene direkte til folk, hadde de klart å konstruere noe mye bedre og mer permanent selv. Dette er mennesker som er vant til å klare seg med lite, de er innovative og kjenner sine egne behov, mener Peck.
Han sier givernes grunnleggende mistro til lokalbefolkning og lokale myndigheter står i veien for gode og praktiske løsninger. For eksempel ble enorme pengesummer gitt til Unicef og Verdens helseorganisasjonene, men ingenting til lokale helsemyndigheter.
– Det blir alltid argumentert med at mye vil forsvinne i korrupsjon. Og det vil det sikkert. Men langt fra så mye som brukes på å lønne bistandsarbeider og betale for de dyre hotellene de bor på, sa regissøren i debatten etter filmen.
Peck kritiserer giver- landene for at mesteparten av pengene går til å dekke utgiftene de internasjonale organisasjonene har når de et der, ikke på selve gjenoppbygningen.
– Og hvorfor importerer organisasjonene flaskevann fra Europa, når de heller kan kjøpe av lokale vann- produsenter? Er det én ting som faktisk fungerer i Haiti, så er det produksjon av vann, sier Peck oppgitt.
Når hjelpen dreper
– Linjen mellom innblanding og hjelp er tynn, sier Haitis daværende president René Préval i dokumentaren.
Og i tillegg til all kritikken bistandsorganisasjonene må tåle i dokumentaren: Nylig har menneskerettsadvokater fra Institute for Justice and Democracy i Haiti saksøkt FN for ”stor uaktsomhet og tjenesteforsømmelse” på vegne av de 8300 som døde og de 650.000 ble smittet under kolerautbruddet i etterkant av jordskjelvet. Historien bak søksmålet er at smitten er sporet tilbake til FN-soldater fra Nepal som kom til Haiti. FN vedkjenner seg ikke kravet og viser til sin immunitet.
Fatal Assistance har blitt vist på en rekke filmfestivaler i USA og Europa.
Se trailer her
