-Var sikkerheten god nok? Det er spørsmålet vi søker svar på, sier generalsekretær Elisabeth Rasmusson.
Flyktninghjelpens leder satt selv i en av bilene da en kolonne fra Flyktninghjelpen ble angrepet av væpnede menn i Dadaab i slutten av juni. Dadaab regnes som verdens største flyktningleir og ligger i Kenya, rett ved grensen til Somalia.
Området er urolig, men Flyktninghjelpens sikkerhetsfolk vurderte det som trygt å kjøre uten væpnede vakter. I angrepet ble en sjåfør drept, fire ble skadet og fire ble kidnappet og ført over grensen til Somalia. Blant dem var norske Astrid Sehl.
– Væpnet eskorte ingen garanti
Etter en dramatisk redningsaksjon ble de befridd etter tre dager. Hendelsen er den mest dramatiske i Flyktninghjelpens historie.
– Hvordan kunne det gå så galt?
– Dadaab har over 500 000 flyktninger og er et område som ikke er sikkert. Det har vært mange hendelser der. Den voldsomme økningen i antall flyktninger etter tørkekatastrofen i fjor har ikke gjort situasjonen bedre. Stedet ligger 75 kilometer fra den somaliske grensen og vi vet at leirene er infiltrert av somaliske opprørsgrupper. Det at blant annet al-Shabaab er svekket og splittet gjør dem farligere, også for humanitære aktører, sier Rasmusson.
– Likevel valgte dere å kjøre uten væpnet eskorte?
– Vi ønsker lengst mulig å unngå væpnet eskorte. Det er grunnholdningen. Væpnet eskorte er ingen «silver bullet», ingen garanti. I Dadaab har kolonner med væpnet eskorte vært et mål for veibomber. Vi vet også at det er en risiko for å bli fanget i en skuddveksling. Det er heller ingen garanti for at man ikke blir kidnappet.
– Hvem var det som tok den endelige beslutningen om å ikke bruke væpnet eskorte?
– Denne avgjørelsen ble tatt i samråd mellom landkontoret og hovedkontoret.
– Men dere har brukt væpnet eskorte i Dadaab tidligere?
– Det har vi gjort noen ganger. Hvor mange ganger og hvorfor kan jeg ikke gå inn på av sikkerhetshensyn.
–Kan man argumentere for at hele situasjonen kunnet vært unngått om dere hadde hatt væpnet eskorte?
– Det er en hypotetisk situasjon. Bare noen uker etterpå ble noen med væpnet eskorte angrepet, sier Rasmusson.
Intern granskning
Kort tid etter angrepet sendte kenyanske politimyndigheter ut en pressemelding hvor de presiserte at de hadde tilbudt Flyktninghjelpen eskorte, men at de kort tid før avreise hadde takket nei til det. Rasmusson avviser dette.
– Vurderingen om at vi ikke skulle bruke væpnet eskorte ble gjort på forhånd. Akkurat når kan jeg ikke si, men i etterkant er det klart at flere har interesse av å ha sterke meninger om vurderinger som ble gjort og faktiske forhold. Det er sant at kenyanske myndigheter er til stede og stiller seg tilgjengelig for å bidra med væpnet eskorte når det måtte være behov. Det var de også villige til i dette tilfellet, men vi vurderte behovet annerledes sett opp mot det aktuelle trusselbildet der og da. Men det er klart at noen ønsker å skape dette inntrykket, også kenyansk politi som er ansvarlig for sikkerheten.
– Gjorde dere en feilvurdering?
– Det må folk gjerne si. Det er klart at for de som bruker væpnet eskorte vil det vil være enkelt å si at vi gjorde en feilvurdering. Ut fra deres ståsted gjorde vi det. Ut fra informasjonen vi hadde der og da gjorde vi en vurdering som jeg ikke vil si var en feilvurdering. Men vi skal snu hver eneste stein, se på alt som har skjedd og se hvilke lærdommer vi kan trekke ut av dette. En slik hendelse er ekstremt alvorlig.
– Så dere har ikke konkludert om det ble tatt en riktig beslutning eller ikke?
– Vi har ikke konkludert. Nå skal vi ha en intern granskning. Vi har loggført alt. Vi går gjennom hva slags systemer vi har, hva som skjedde på forhånd, under hendelsen og i etterkant. Når evalueringen er gjort vil vi diskutere det i ledergruppen og i vårt eget styre. Vi får se hva som skjer etter dette. Flyktninghjelpen vil også diskutere dette med våre givere og partnere.
– Men blir det kun en intern gransking?
– Det må vi diskutere. Først og fremst fokuserer vi på våre systemer, vår sikkerhet, er det noe som sviktet, er det noe vi kan gjøre bedre.
– Kan du i dag si om det var noe som sviktet?
– Nei, det kan jeg ikke. Det er ikke et enkelt spørsmål, det handler om systemer, hvordan de ble brukt, det handler om analyser av trusselbildet. Vi er først og fremst ute etter å identifisere noe vi kan styrke, noe vi kan gjøre bedre. Jeg synes ikke det er så interessant å si om det vi gjorde var helt riktig eller helt feil. Det lærer vi jo ingenting av.
– Hva er deres kommentar til at FN mener at sikkerhetssituasjonen i Dadaab og områdene rundt er så utfordrende at de alltid bruker eskorte til og fra - og i leirene?
– At organisasjoner faller ned på forskjellige vurderinger viser at å ta slike sikkerhetsvurderinger i den situasjonen som er i Dadaab ikke er enkel. Noen vil falle ned på å bruke væpnet eskorte, andre ikke, men væpnet eskorte gir ikke automatisk trygghet. Det kan bidra til å skape andre risikoer.
– Bør ikke Flyktninghjelpen følge retningslinjer fra FN i et konfliktområde som dette?
– Vi arbeider mange steder hvor FN ikke er. Vi gjør våre egne vurderinger, selvsagt i dialog med FN og andre organisasjoner. Det er ulikt hvor mye tilgang ulike organisasjoner har, noe som blant annet er avhengig av lokal aksept. FN blir i noen tilfeller oppfattet som en politisk aktør og i slike tilfeller er det viktig å gjøre egne vurderinger for å nå frem med humanitær hjelp.
Har fått konsekvenser
– Når er det simpelthen for farlig?
– Når du ser at risikofaktorene er så alvorlige at du ikke kan håndtere dem, da er det for farlig. Vi har mange eksempler på at vi har stoppet prosjekter. Det skal mye til for at vi trekker oss ut av et land, men det er ikke sjelden at vi gjør en vurdering av at dette er et sted vi må stoppe arbeidet for en stund.
– Er det vanskelig å balansere mellom behovet for å nå de trengende og å ta sikkerhet og arbeidsgiveransvar på alvor?
– Det er forskjell på hjelp. Det er viktigere å ta risiko når du skal redde liv. Det er ikke like viktig når du skal gi utdanning eller bygge skole. En vurdering alle humanitære gjør er at om det er livreddende nødhjelp, er man nødt til å ha en annen vurdering av risikoen.
– Hvilke konsekvenser har angrepet i juni fått for arbeidet i Dadaab?
– Utdanningsprosjektene og husbyggingsprosjektene har vi utsatt og redusert. Etter hendelsen tok vi kjappe tak for i en periode å eksponere oss så lite som mulig. Det livreddende arbeidet med mat og vann måtte vi fortsette med. Men vi ga instruks om at bevegelsesfriheten til våre ansatte var begrenset.