I Riksrevisjonens rapport om resultatorienteringen i norsk bistand framgår det at enkelte saks-behandlere sitter på ansvaret for FN-organisasjoner som årlig mottar mer enn én milliard bistands-kroner. Ifølge rapporten er dette saksbehandlere som arbeider med FNs utviklingsprogram og Unicef.
«De aktuelle medarbeiderne har i tillegg andre arbeidsoppgaver. Undersøkelsen viser at de aktuelle stillingene tidvis har vært ubesatte i perioden, og at ansvaret da har vært ivaretatt av andre i departementet», skriver Riksrevisjonen.
Norgesrekord
En av de to medarbeiderne er Kristina Revheim. Rådgiveren, som har et spesielt ansvar for Unicef, sitter på en portefølje på 1,3 milliarder kroner. Det må trolig være norgesrekord i bistandsforvaltning.
– Det er en givende og spennende portefølje. Dagene er lange og krevende, men det tror jeg jo det er i hele UD-systemet, sier Revheim til Bistandsaktuelt.
Riksrevisor Jørgen Kosmo mener rapporten gir en passende beskrivelse av en presset bemannings-situasjon, noe også avdelingsdirektør Ajamay bekrefter.
– Arbeidspresset er enormt. Det er ikke bærekraftig i det lange løp. Ambisjonene er større enn hva vi har ressurser til, sier hun.
Må ha mer ressurser
– Det er ramsalt kritikk fra Riksrevisjonen?
– Ja, det er det. Men det er riktige observasjoner som kommer fram. Rapporten sier ikke at det er fullstendig uansvarlig det som foregår her, og det er det heller ikke. Men vi kan bli bedre og vi må ha mer ressurser til å forvalte midlene, sier Ajamay.
Hun mener det er en misoppfatning i enkelte kretser om at midler som kanaliseres multilateralt ikke trenger så store ressurser i oppfølgingen. Det er noe FN-seksjonen, med totalt 15 medarbeidere, har fått føle. Totalt sitter de med oppfølgingsansvaret for fire milliarder norske kroner som fordeles på flere FN-organisasjoner, med UNDP og Unicef som de største mottakerne. Totalt gir Norge i overkant av syv milliarder kroner til FN-systemet årlig.
Henger etter
– Bemanningen har ikke fulgt dreiningene i budsjettene de siste årene. Selv om den multilaterale satsingen har økt kraftig, er det fremdeles de samme ressursene til forvaltning, sier Ajamay.
Hun understreker at seksjonen er organisert i team og at flere medarbeidere tilhører flere team. Saker følges også opp videre av avdelingsleder og deretter av politisk ledelse. I tillegg er det et tett samarbeid med andre seksjoner, Norad og norske ambassader i utlandet.
– Vi er en del av et større system, men det er klart at vi er altfor tynt satt opp. Vi kunne vært dobbelt så mange per organisasjon, sier Ajamay og fortsetter: – Men det å være to i stedet for én person per portefølje løser bare en del av problemet. Vi er en del av en større organisasjon og vi må se på hele systemet, sier hun.
Gjennomtrekk
I tillegg til for få medarbeidere, er det stor rotasjon og utskiftninger innad i seksjonen. Ofte jobber ikke medarbeidere mer enn halvannet til to år, før de tar fatt på andre utfordringer. For FN-seksjonens ansatte går det med veldig mye arbeid på oppfølging av Norges deltakelse i styrearbeid i FN.
– Skal vi få innflytelse, må vi være godt forberedt. Det tar tid. Andre land stiller også svært godt forberedt. Men dette er et komplisert arbeid. Det kan være slik at vi ikke en gang skjønner hva som står i alle rapportene.
– Hva med resultatrapporter?
– Ofte har vi ikke tid til å lese resultatrapporter om hva som foregikk i fjor, vi har mer enn nok med å forberede neste møte. Vi kunne hatt dobbel bemanning bare for å følge opp resultatrapporter, sier Ajamay.
Hun forteller at FN-seksjonen nå arbeider med en tiltaksplan som et svar på kritikken fra Riksrevisjonen.
Svak kontroll på FN-bistanden
Det er store svakheter i UDs forvaltning av norsk bistand. – Rapporten er dramatisk på kort og lang sikt fordi hjelpen ikke når de vi skal hjelpe, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.
«Riksrevisjonens undersøkelse av resultatorienteringen i norsk bistand» ble overlevert Stortinget tidligere denne måneden. Det konkluderes med at det er svakheter i UDs planlegging, kvalitetssikring og resultatmåling av bistand.
Riksrevisjonens undersøkelse omfatter Utenriksdepartementets arbeid med bilateral bistand hvor det er sett på forvaltningen av sju sentrale bistandstiltak innen helse og utdanning i Nepal og Tanzania. Undersøkelsen av multilateral bistand omfatter norsk styredeltakelse i FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs barnefond (UNICEF) og FNs befolkningsfond (UNFPA).
– Selv om UD i sin forvaltning av bistandsmidlene har utviklet og implementert viktige tiltak, er det likevel klare forbedringsmuligheter innen bilateral bistand og norsk oppfølging av FN. Det er lang vei å gå for å nå Stortingets og regjeringens målsetting om et kontrollapparat for bistand, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.
FN-bistand
Det er spesielt UDs forhold til FNs bistandsarbeid som får kritikk.
- Det er mangelfull dokumentasjon av Norges styrearbeid i FNs fond og programmer.
- Det er for lite oppfølging av FNs fond og programmer.
- Det er en mangel på evalueringer av tilstrekkelig kvalitet.
- UD har ikke tilstrekkelig kapasitet til å følge opp FN, selv om store deler av bistandsbudsjettet går til FN.
- UDs arbeid for å bedre FNs resultatoppfølging er ikke høyt nok prioritert. Og man tar ikke godt nok tak i korrupsjonsmistanker.
– Det som påpekes av feil og mangler i rapporten må snarest rettes opp. De har vært påpekt tidligere, nå kan vi ikke vente lenger, sier Høyres Peter Gitmark i en kommentar.
Han mener at for mye av norsk bistand ikke støtter opp målet om å løfte mennesker ut av fattigdom og styrking av demokratier.
Presset bemanning
De siste fem årene har norsk bistand økt med hele 52 prosent. Riksrevisjonen har i tidligere rapporter stilt spørsmål ved om utenriksstasjonene er har bemanning nok til å følge opp og kontrollere budsjettposter med en så dramatisk økning.
– Vi er enige med Riksrevisjonen i at det fortsatt er en vei å gå. Funnene i rapporten er de samme vi har funnet i våre egne interne gjennomganger. En del av svakhetene er allerede rettet opp, sier utviklingsminister Erik Solheim i en pressemelding.