I dag ble det kjent at amerikanske myndigheter går inn i vaksinekoalisjonen Cepi, som skal sikre en trygg og tilgjengelig korona-vaksine. Fra før av har Cepi sikret investeringer fra nesten 30 land inkludert Tyskland, Mexico, Danmark, Storbritannia, Etiopia og Japan, i tillegg til støtte fra private aktører som Bill & Melinda Gates Foundation og Wellcome Trust. Norge er koalisjonens største investor. USA går inn med 20 millioner dollar.
– USAs bidrag er beskjedent i forhold til størrelsen på landet, men kan være starten på en videre oppbygging, sier nestleder i Cepi, Frederik Kristensen til Bistandsaktuelt.
Han er med på å lede det globale arbeidet for en trygg og tilgjengelig koronavaksine. Siden virusets gensekvens ble frigjort i midten av januar, har forskere verden over prøvd å utvikle en vaksine i et feiende tempo. Nå, åtte måneder senere, er 42 vaksinekandidater i klinisk utprøving – altså blir de testet på mennesker – over hele verden. Cepi samarbeider med ni selskaper hvorav åtte er i klinisk testing. Tre av dem er nå i siste fase.
– Det går veldig raskt fremover. Jeg har nesten problemer med å holde tritt med utviklingen, det er stadig prosjekter som går fra en fase til en annen, sier Kristensen.
– Når anslår du at en vaksine blir godkjent og gjort tilgjengelig?
– Jeg er fornøyd med å fortsatt kunne si at det vil ta mellom 12 og 18 måneder fra start. Det har vi holdt fast ved fra dag én, enkelte syntes det virket urealistisk, men vi står fortsatt ved det. Jeg tror vi vil se godkjente vaksiner i bruk på global basis i første halvdel av 2021. Det er første gang i historien at utviklingen har gått så fort og at man også har fått på plass en ramme for mer rettferdig fordeling, sier han.
Store summer og raskt tempo
Cepi har som mål å produsere to milliarder vaksinedoser innen utgangen av neste år, og de skal distribueres rettferdig. Koalisjonen trenger 2,1 milliarder amerikanske dollar til forskning på Covid-19 og utvikling av koronavaksiner. Hittil har den fått lovnad om 1,3 milliarder dollar fra stater, private selskaper og veldedige bidragsytere, og trenger 800 millioner til for å nå målet. I tillegg trenger Covax egne midler, som er en finansieringsmekanisme som skal bidra til at covid-19-vaksiner blir tilgjengelige for lav- og mellominntektsland. Så langt har 172 sluttet seg til Covax-samarbeidet, men stormakter som USA og Russland står utenfor.
– USA har hatt som overordnet politikk å sikre sine egne innbyggere først. Men det er gode nyheter at de i hvert fall blir med i Cepi.
Les også:
- Korona-vaksiner: De tester ut vaksinene, men det er usikkert om landene selv får tilgang
- Norsk-støttet vaksine-koalisjon heier på disse selskapene
- Ny helseambassadør om vaksiner: – Flest mulig, raskest mulig
Kina med på finansiering
Forrige uke ble det klart at Kina, etter lang dialog slutter seg til Covax, finansieringsmekanismen som skal bidra til at koronavaksiner blir tilgjengelige for lav- og mellominntektsland.
– Vi ønsker Kina hjertelig velkomne. Jo flere land som blir med, desto sterkere kraft får vi til å fordele vaksiner, uavhengig av geografisk beliggenhet eller betalingsevne, sier Kristensen.
Avtaler under forhandling
Cepi har så langt inngått partnerskap med ni farmasiselskaper og støtter dem med til sammen 895 millioner dollar. Organisasjonen har satt krav om at vaksinedosene som produseres med støtte fra dem skal gå til Covax. Alle statene som slutter seg til samarbeidet vil bli sikret vaksiner til 20 prosent av sin befolkning i første omgang. Samtidig gjøres det en rekke individuelle salgsavtaler mellom selskapene og stater, utenfor Covax.
– Når et Cepi-støttet selskap har gjort avtaler med andre stater, hvem får da vaksinen først?
– Det vil variere fra avtale til avtale, men i praksis er det sånn at de andre avtalene også er investeringer i produksjonskapasitet. Flere avtaler vil si at den totale produksjonskapasiteten øker, så jeg er ikke altfor bekymret for at det vil gå utover Cepi og Covax.
Variert innflytelse
– Men når et selskap produserer sine første doser, vil det være en rekkefølge i distribusjonen. Er det bestemmelser i avtalene som sier at det første som produseres skal gå til Covax?
– Det er forskjellige fra avtale til avtale, og det avhenger av omfanget av støtten vi gir. For å være helt konkret: Moderna støttet vi veldig tidlig, men med én million dollar. Så har andre gått inn med milliardbeløp senere. Der har ikke vi noen forhandlingsmakt, og vi kan ikke styre hvem som får de første dosene. Andre prosjekter, som Novavax og AstraZeneca, er vi tungt inne i med flere hundre millioner dollar. Der har vi mer innflytelse til å kunne styre. Men dette er en pågående dialog som foregår nå, mellom våre oss og selskapene.
– Så nå holder man på å få klarhet i hvordan fordelingen skal skje, det var ikke bestemt i avtalene fra starten?
– Nei, for det var viktigere å få hjulene til å rulle enn at alle detaljene var ferdigforhandlet. Det ble inngått mer generelle avtaler med intensjoner, hvor detaljer i innholdet nå holder på å forhandles frem.
– Ser du for deg at utviklingsland vil få tilgang til vaksinene i andre runde?
– Jeg tror ikke det. Noen vaksineprodusenter, slik som Pfizer og Biontech, har ikke noe støtte fra Cepi, men har likevel signalisert at de vil levere doser til Covax. Andre som har støtte fra oss, som AstraZeneca, har vært veldig tydelige på at de kommer til å gjøre dosene tilgjengelige uten å få fortjeneste på det i løpet av pandemien. Ut i fra dialogene som pågår nå, oppfatter jeg at produsentene er opptatt av å gjøre vaksinene tilgjengelige i utviklingsland, både på grunn av omdømme og etiske hensyn. Blant de seriøse aktørene har jeg inntrykk av at det er en åpenhet for å få vaksinene ut på en så rettferdig måte som mulig. Men så er det andre praktiske utfordringer som kan stå i veien.
– Som hvilke da?
– For eksempel må hvert enkelt land ta en beslutning på om de skal ta i bruk en vaksine eller ikke, og det krever at nasjonale reguleringsmyndigheter fungerer raskt. Noen land har gode og effektive systemer, mens andre land har det ikke. Så det kan bli en flaskehals. Av de første vaksinekandidatene kan noen måtte oppbevares i 70 minusgrader, som gjør dem svært vanskelige å transportere i mange utviklingsland med tropiske klimaer. I tillegg kan helsesystemene være overbelastede og befolkningen vanskelig å nå, som kan være problematisk når en vaksine skal gis i to doser. Så det er mange praktiske utfordringer, og det kan hende at vaksinene som kommer i andre bølge vil være bedre egnet for utviklingsland. Kanskje vil de tåle varme bedre, kun trenge én dose og være 80 prosent effektive i stedet for 60 prosent. Men det betyr ikke at man skal sitte og vente.
10 dollar dosen
– Hvordan er muligheten for priskontroll i avtalene dere inngår med selskapene? Hva vil vaksinene koste?
– Det ligger inne en generell klausul som sier at de må gjøres tilgjengelig til en pris som ikke hindrer noen fra å kunne kjøpe dem. Nå diskuteres det hva den prisen er, og de fleste ligger på rundt ti dollar dosen. Og så vil prisene mest sannsynlig variere etter landenes økonomi. Som et eksempel kan vi kan se for oss at lavinntektsland betaler to dollar, et mellominntektsland fem dollar, og et høyinntektsland ti dollar.
Åpenhet?
– Hva med betingelser for samproduksjon av vaksiner, har dere satt det i avtalene med selskapene? Slik at partene forplikter seg til teknologioverføring til andre land?
– Ja, det ligger i alle avtalene. Ettersom vaksineproduksjon er såpass mye mer komplisert enn pilleproduksjon, må produsentene som skal lære den videre ha gode prosesser for å virkelig gå inn og overføre kunnskapen. Om vi ikke blir enige med selskapene om hvordan dette skal skje, har vi rett til å ta produksjonslisensen og gå til noen andre med den. Men det er en dårlig løsning, siden vaksinen er såpass vanskelig å produsere.
– Det er veldig store summer som overføres til selskapene, og mye kommer fra det norske bistandsbudsjettet. Disse avtalene er ikke offentlige, og det er ikke mulighet for publikum å få innsyn. Hva tenker du om viktigheten av åpenhet i disse prosessene?
– Jeg er tilhenger av mest mulig åpenhet. Norske myndigheter har fullt innsyn i alle avtalene, og det har alle andre myndigheter som har gitt oss midler også. Våre motparter vil ikke gå med på at alt legges rett ut, så for å få til en rask utvikling må vi møte dem på det. Men vi holder nå på å lage oppsummeringer av avtalene, som skal legges ut snart. Vi krever dessuten av samarbeidspartnerne våre at alle forskningsresultater blir delt raskt, og at de blir publisert på en plattform med åpen tilgang. Så vi følger Verdens helseorganisasjon sine anbefalinger om at funnene skal gjøres tilgjengelige for hele verden, sier Kristensen.