Whoooooom!
En "boda boda" kjører lynraskt forbi på gaten nedenfor. Det er tidlig ettermiddag og nokså fullt på den lokale baren oppe på et tak et sted i Kampala. Hun legger den tunge dokumentmappen på bordet og hilser vennlig på servitøren som kommer løpende med den lysegule juicen hun har bestilt.
– Håper ikke dere forgifter meg her, sier hun og smiler mot den unge servitøren Douglas.
Det sylskarpe blikket hennes avslører alvoret i det hun sier: Smak på juicen først du, Douglas! Unggutten tar en slurk fra glasset og sier at han er stor fan av henne.
– Er du redd når du er på offentlige steder?
– Nei, jeg nekter å være redd! Frykt paralyserer, og hvis jeg er redd gir jeg fienden overtaket. Men jeg må være forsiktig. Det er homofober, antifeminister og spioner fra myndighetene overalt!
Fengslet for et dikt
Akademikeren og menneskerettsaktivisten er nettopp sluppet ut fra høysikkerhetsfengselet Luzira, der hun har sittet siden 2. november 2018. Hun ble dømt til 18 måneders fengsel for cyber-trakassering.
Det skjedde etter at hun skrev et dikt om presidenten og hans mor. I teksten bruker hun vaginaen til presidentens mamma som metafor og kritiserer Yoweri Museveni som vært landets president i snart 35 år.
«Mora di sin vagina er full av syre, og jeg håper at fosteret, som var deg, hadde brent opp» lød det drøye utsagnet som berøvet Nyanzi friheten.
– Hvis Museveni er så mektig, hvorfor er han da så redd for et uskyldig dikt?! Det jeg skrev om hans mor var et ærlig, oppriktig og genuint utsagn, og jeg angrer ingenting! Men dette er poesi, og alle vet at poesi er full av metaforer, sier Nyanzi.
Hun er nokså sikker på at arresten og dommen mot henne handler om noe helt annet enn et dikt.
– Jeg har skrevet verre ting enn dette tidligere. Denne dommen handler om at jeg er kvinne. En kvinne skal sitte pent med beina samlet og holde kjeft, men det nekter jeg å gjøre! Alt ville vært annerledes hvis jeg var mann, sier hun.
Tre-barnsmoren vifter med armene og gestikulerer med hendene når hun blir ivrig. – Fuck, Museveni! Fuck, Oppression!
Den 20. februar i år ble Stella Nyanzi sluppet fri etter 18 måneder i fengsel. Foto: Abubaker Lubowa
Aktivisme på sosiale medier
Hun er direkte, frittalende og uredd. Stella Nyanzi snakker rett fra leveren og er klar for å gå i graven for det hun tror på. Den 45-årige antropologen, med en doktorgrad fra London, er hatet av mange, men elsket av enda flere.
Hun har i en årrekke kjempet mot Ugandas strikte antigaylover. Hun står på for landets ulovlige sexarbeidere og jobber for å gi alle kvinner retten til fri abort. Hun er en modig kvinnerettsforkjemper og en sterk stemme for opposisjonen.
Nyanzi er en av kontinentets fremste eksperter innen feltet queer-studier. Hennes forskning på blant annet seksualitet og kvinners helse har ledet til hundrevis av artikler.
Hennes akademiske meritter er imponerende, men det er hennes radikale aktivisme som har gjort henne kjent. Det er ikke første gangen hun sitter inne for å ha uttalt seg offentlig. I 2016 protesterte hun naken utenfor Makerere-universitetet etter en tvist med sin tidligere arbeidsgiver. I 2017 ble hun fengslet for et utsagn hvor hun sa at presidenten er «kun en bakdel».
Hashtagen #PairOfButtocks ble dengang en trend på ugandisk Twitter.
Da utdanningsminister og førstedame, Janet Museveni, hevdet at myndighetene ikke hadde budsjett for å kunne tilby skolejenter bind, fikk Nyanzi nok.
«Lesbisk-smittende bind»
«…Hvilken ondskap bor i hjertet på en kvinne som ligger med en mann som finner penger til millioner av kuler, milliarder av bestikkelser og utallige stemmesedler, men hun kan ikke be ham om å prioritere bind for fattige skolejenter?» skrev Nyanzi på sin Facebook-side som i dag har 200 000 følgere.
I skyggen av myndighetenes innskrenkelse av midler til bind dro hun i gang en egen kampanje for å gi fattige skolejenter bind. Kampanjen #Pads4GirlsUg fikk støtte fra mange, både i Uganda og internasjonalt. Den sterkeste støtten fikk hun fra sine venner i landets lgbti-bevegelse.
– Kuchus (swahili betegnelse på homoseksuell i Uganda, red.anm.) fra hele landet kom for å hjelpe. De donerte bind og hjalp kampanjen enormt, sier Nyanzi.
Men hjelpen fra landets lgbti-bevegelse ble snart en trussel for aktivisten.
«Hun er lesbisk, og bindene hun gir ut vil gjøre jentene lesbiske», sa folk.
– Vi hadde en hel liste med skoler som vi skulle å gå til, men så ble vi stoppet fordi de mente at jeg delte ut lesbiske bind, sier Nyanzi.
Hun slår hånden mot pannen og ser opp i luften.
– Er det noe jeg ikke takler, så er det uintelligente mennesker!
– Vanskelig å være mor
Mange ugandere tenker på denne bind-kampanjen som starten på Nyanzis liv som aktivist. Ifølge henne selv begynte det lenge før det.
Stella Nyanzi vokste opp i en nokså konservativ kristen familie der høy utdannelse og pen oppdragelse var livets to viktigste ting. Faren hennes var lege og moren sosialarbeider. Nyanzi og de tre søstrene gikk på eliteskoler for å bli gode borgere.
– Jeg husker ungdomsårene på misjonærskolen Gayaza. Det er en plass der «pene» elitejenter går for å lære seg å tenke briljante tanker og holde kjeft. Jeg passet ikke helt inn!
Inspirasjonen til å jobbe for et rettferdig samfunn fikk hun fra sin mor.
– Mamma jobbet for gatebarn og prostituerte og spurte alltid seg selv: Hva kan vi gjøre for å skape endring? Hun er min store inspirasjon og jeg ser min mamma i alt jeg gjør!
Hun blir stille og viker med blikket når hun snakker om familien.
– Noe av det vanskeligste i mitt liv har vært å være en god mor. Da jeg ble fengslet, var barna mine bittesmå. Nå er tvillingguttene voksne menn med dyp stemme og kjønnshår som smyger seg opp fra underbuksene. Aktivismen tar all min tid, og jeg føler at jeg har gått glipp av mye, sier hun.
– Barna må forstå
Da Nyanzi kom ut fra fengselet, fikk hun en haug med brev som den ene sønnen hadde forfattet.
«Kjære mamma, hvorfor er du ikke her med oss? Hvorfor elsker du ikke oss slik du elsker Uganda?»
– Det gjør vondt å lese, og jeg føler stor skyld for at barna mine har fått lide, men jeg har ikke hatt noe valg. Jeg kan ikke gi opp om det jeg tror på.
– Du har så mange fiender, er du redd for at noe skal skje med barna dine?
– Jo, det er klart jeg har vært redd. Jeg har hørt folk si: «Du støtter homoseksuelle, jeg skal knulle sønnen din i rumpa!»
Men jeg prøver å ikke tenke på alt som kan skje. Frykten må ikke stoppe oss for å gjøre jobben vår.
– Hvordan har du klart å kombinere familielivet med din aktivisme?
– Søstrene mine har alltid støttet meg. De er uenige i alt jeg gjør, men de hjelper meg. Det er de som tar seg av barna mine når jeg ikke er der. Det er de som betaler for min aktivisme. Støtte kommer i så mange former. Det har vært utrolig godt å vite at barne mine har det bra, selv når jeg ikke er der, sier hun.
Barna involverer hun i alt hun gjør.
– Det er viktig at de ser og forstår hva jeg gjør. De trenger ikke å være enige med meg, men de må forstå nok til å kunne svare for seg når verden der ute sier at moren deres er gal.
– Diplomati og høflighet nytter ikke
Under rettssaken har påtalemyndigheten prøvd å karakterisere Nyanzi som gal, men hennes aktivisme er ikke ugjennomtenkte stunts.
– Jeg er først og fremst en akademiker, og aktivismen min er alltid farget av min akademiske bakgrunn. Jeg har studert nakenprotester langt tilbake i historien og vet hvilken effekt de har hatt. Akademia og aktivisme går alltid hånd i hånd for meg, sier hun.
La meg vise dem hvor gal jeg kan se ut! Her skal de få se, sier Stella Nyanzi. Gjennom poesi, forskning og aktivisme jobber hun for rettferdighet og toleranse i Uganda.
– Hvorfor er du så radikal i alt du gjør? Er det ikke mulig å skape endring på en mer «rolig» måte?
– Hva er galt med å være radikal!? Diplomati og høflighet virker ikke lenger. Det nytter ikke å sitte i dyre luftkondisjonerte lokaler, se på powerpoint og prate om endring. Internasjonale institusjoner mater regjeringen med penger. De samme menneskene truer de korrupte myndighetene med sanksjoner, og i neste øyeblikk sender de mer penger. Det nytter ikke å snakke diplomatispråk lenger. Folk er i ferd med å gi opp. Kvinner har ikke lov å snakke. Når Stella Nyanzi, fra en velutdannet «born again-familie» reiser seg og sier: «Museveni, suck my cunt and get out!» Da lytter folk endelig!
– Når begynte du med denne radikale aktivismen?
– Det er vanskelig å sette en dato på når det begynte, men noe skjedde inni meg da David (David Kato var en ugandisk lgbt-aktivist som ble drept i 2011, red.anm.) døde. Jeg husker vi var på vei til familiens hjem i forbindelse med begravelsen. Jeg hadde på meg en sort t-skjorte med et bilde av David, og der og da gikk det opp for meg: – Helvete! De har drept David!
Mistet det ufødte barnet
Siden Davids død har Nyanzi stått fremst i kampen for landets lgbti-personer. Da myndighetene innførte dødsstraff for homoseksuelle i 2014, ble hjemmet hennes et tilfluktssted for mange.
Hennes jobb for seksuelle minoriteter, og ikke minst #Pad4GirlsUG kampanjen har kostet henne dyrt.
I Luzira-fengselet ble hun torturert og psykisk krenket. Nyanzi, som var gravid i fengselet, spontanaborterte.
«Hvordan kan en lesbisk kvinne i klimakteriet være gravid?!», sa fengselsbetjentene.
– De torturerte meg til jeg mistet barnet mitt. Da jeg begynte å blø, sto de bare og så på og sa at det var ketchup på klærne!
– Jeg er dypt lei meg for at jeg mistet barnet mitt, men jeg er enda mer opprørt over at landet mitt har en slik mangel på intelligente folk.
Smuglet ut dikt
Tiden i fengsel var ytterst krevende, både fysisk og psykisk. Å skrive ble en måte å håndtere smertene på.
Om natten, da alle sov, lå Nyanzi våken og skrev ærlig og direkte om temaer som berører henne. Diktsamlingen «No Roses From My Mouth» handler om livet i fengelset, hatet mot regimet, kvinneundertrykking, feminisme og et land i dyp krise.
Nyanzi smuglet ut diktene, og de første 45 kom ut til hennes 45-årsdag den 16. juni 2019. Venner, familie og fans fra hele verden delte diktene på sosiale medier med hashtagen #45Poems4Freedom.
– Mange av tekstene mine ble stjålet inne i fengselet. For meg ble skrivingen en kamp for å bevise at jeg kunne vinne over systemet. De tror at de har så mye makt, men jeg beviste det motsatte, sier hun.
Nyanzi er blitt tildelt den prestisjetunge prisen Oxfam Novib/PEN International Award. Det er en pris som årlig blir gitt til forfattere og journalister i anerkjennelse av deres betydelige bidrag til ytringsfriheten, og som har trosset faren for eget liv.
– Hva følte du da du fikk vite at du hadde fått en så stor pris?
– Jeg følte både glede og sorg. Jeg feiret utmerkelsen, men det er trist å få en pris fordi du er en fengslet forfatter. Jeg elsker Uganda og skulle heller ønske at jeg ble feiret på grunn av noe fint som skjer i landet mitt, sier hun.
– Mange liv vil gå tapt
Halsen på en rød t-skjorte er synlig under den fargeglade kitenge-drakten. Hun kommer rett fra en pressekonferanse med People's Power, partiet til opposisjonspolitikeren Bobi Wine. Den unge musikeren, som i dag er landets mest populære opposisjonsfigur, kaller hun for "sønn". Hun er egentlig tilhenger av Kizza Besigye, som leder opposisjonspartiet FDC (Forum for Democratic Change), men forsikrer om at hun støtter opp om alt og alle som jobber mot regimet.
– Er vi undertrykket, så er vi! Hvorfor kan ikke opposisjonspolitikerne gå sammen og kjempe mot regimet? Jo, fordi Uganda er fullt av egoistiske menn!
– Tror du på politisk endring ved valget neste år?
– Det kommer å bli blod i gatene og mange liv vil gå tapt. Mannen (president Yoweri Museveni, red.anm.) er gammel og trett. Problemet er at så mange tjener på det korrupte systemet. Jeg vet det er mange innen regimet som hater han, men de stemmer på han fordi de tjener på det.
– Tror du at vi noen gang vil se et Uganda med stor respekt for menneskelige rettigheter?
– Ja, vi tar bittesmå skritt riktig vei, men det vil ta tid. Bare se på min egen familie. Moren min, som var homofob, lærte å akseptere vennene mine og åpnet døren for så mange. Søstrene mine, som ikke er enig i det jeg gjør, støtter meg på så mange måter. Å skape forandring tar tid men jeg er håpefull, sier hun.
– Det nærmer seg valg og den siste tiden har flere fra opposisjonen blitt drept. Er du aldri redd?
– Jeg frykter ingenting lenger. Dør jeg i dag så dør jeg lykkelig. Fordi, hvis det er én kvinne som har klart å fornedre presidenten og hans regime, så er det meg. Han kjemper med kuler - og jeg med penn!
Stella Nyanzi, ikledd sine egne slagord, feirer med venner og tilhengere utenfor retten i Kampala etter å ha blitt sluppet fri fra fengselet. Foto: Abubaker Lubowa
