Den norske nobelkomite har den siste uka fått en rekke henvendelser fra Sør-Afrika om å frata F.W. de Klerk fredsprisen fra 1993. Blant dem som krever at han mister prisen er lederen for det nest største opposisjonspartiet Economic Freedom Fighters, EFF, Julius Malema.
Den tidligere presidenten fikk prisen sammen med Nelson Mandela for å ha avviklet apartheidsystemet på en fredelig måte. Men tretti år etter Mandelas løslatelse har de Klerk avvist at apartheid var en forbrytelse mot menneskeheten. Og dermed eksploderte en apartheidstrid som ikke er synlig til daglig.
Politikere i rød kjeledress
Uroen om apartheid har tatt spektakulære vendinger. Det begynte med at de Klerk for en uke siden i et tv-intervju tok æren for avviklingen av apartheid. Han sa at det var mye å utsette på de hvites håndtering av apartheidmotstanderne, men la til at det var mer vold svarte imellom, enn mellom svarte og hvite.
Da parlamentet åpnet sin sesjon i Cape Town nylig, skulle president Cyril Ramaphosa holde sin årstale om rikets tilstand.
Det tok halvannen time før han kom i gang. I mellomtida holdt de 44 representantene fra EFF et svare spetakkel med høyrøstede krav om at en av gjestene på galleriet, tidligere president de Klerk, måtte forlate nasjonalforsamlingen. De var som vanlig kledd i knallrøde kjeledresser med støvler og gruvehjelmer.
«Vi har en morder blant oss», sa EFF-lederen Julius Malema. «Han har uskyldige menneskers blod på sine hender, og det var en feil å invitere ham. Han fornekter at apartheid var en forbrytelse mot menneskeheten.»
Etter en times uro ble representantene fjernet fra nasjonalforsamlingen, ikke de Klerk, og talen kunne holdes.
Uttalelsene til FW de Klerk, som var den den siste presidenten i Sør-Afrikas aparheid-æra, har skapt sterker reaksjoner. Uttalelsene minner folk om en tid de husker med hvit, ufølsom makt, skriver Tomm Kristiansen. Her er de Klerk avbildet i parlamentet 13. februar. Hans tilstedeværelse skapte reaksjoner. Foto: Sumaya Hisham / Reuters / NTB scanpix.
De Klerk visste ikke
Men mer var i vente. På galleriet satt de Klerk ved siden av en annen gjest og ekspresident, Thabo Mbeki.
De samtalte om det som ble sagt i all støyen. «Forbrytelse mot menneskeheten», lurte de Klerk på, og Mbeki kunne fortelle ham at FNs generalforsamling allerede i 1966 vedtok at det var slik. I 1973 vedtok FN at apartheid i tillegg skulle være straffbart. Det utløste en rekke sanksjoner mot Sør-Afrika, som varte helt til systemet bukket under i 1990.
De Klerk visste ikke om disse FN-vedtakene, fortalte Mbeki etterpå. Ikke desto mindre offentliggjorde de Klerks egen stiftelse at dette med «forbrytelse mot menneskeheten» var et sovjetisk propagandanummer, i samråd med frigjøringsbevegelsen ANC og det sørafrikanske kommunistpartiet. Det ble gjort for å stigmatisere hvite sørafrikanere.
Klerk skrev at han beklaget apartheid og konsekvensene for dem som ble fratatt sine borgerlige rettigheter. Men dette var ikke svart/hvitt, onde mot de gode. Det var mange nyanser i grått, skrev de Klerk. Da ba ANCs ledelse om at han trakk tilbake sine utsagn. Det samme gjorde den aldrende erkebiskop Desmond Tutu, som ledet Sannhets- og forsoningskommisjonen, og som hadde de Klerk foran sitt kommisjonsbord. Han husker fortsatt at han felte bitre tårer over at de Klerk ikke ville ta på seg ansvaret for apartheid under høringene.
Tutu bemerket denne uka, diplomatisk, at det var påfallende «hvor begrensede de Klerks historiske og moralske visjoner var». Og mange har, i debattinnlegg, spurt seg hvordan en apartheidpresident ikke kunne vite at FN hadde stemplet hans statsskikk som en forbrytelse. Sør-Afrika var jo medlem av FN.
Nobelprisen
De Klerk trakk til slutt tilbake sin kontroversielle kommentar, på grunn av «måten den var blitt oppfattet på.» Men EFF og Julius Malema tror ikke på beklagelsen og har derfor henvendt seg til nobelkomiteen. Han mener de Klerk bør fratas alle sine hedersbevisninger. Flere sørafrikanere har søkt seg inn på nobelkomiteens nettsider og skrevet elektroniske appeller om at de Klerk blir fratatt prisen.
Komiteen har for øvrig ingen praksis med å tilbakekalle priser. Fredsprisutdelingen har forresten vært et sårt punkt i de Klerks karriere. Han så tydelig hvordan han under oppholdet i Oslo desember 1993 falt i skyggen av Nelson Mandela.
Born Free-generasjonen
Dette kunne vært en episode over en gammel, klønete, fallert president på 83 år. Men den minner folk om en tid de husker med hvit, ufølsom makt. Sør-Afrika er kjent for sin rause tilgivelse etter apartheidtida, men eldre folk husker at det var bare en av de Klerks ministre som beklaget det han hadde gjort. Det har ikke vært for mange «sorry».
Pressesensuren førte til at regimets overgrep ikke ble avslørt, og når de likevel ble kjent, framsto de som en del av kampen mot en aggressiv kommunistisk, ateistisk sammensvergelse. Blant hvite på nittitallet var det en klar oppfatning at sannhetskommisjonen ikke burde opprettes. Den ville bare flekke skorpene av sårene: La dem gro, og la oss komme videre.
Landets store økonomiske problemer trekkes stadig fram som bevis for hva som skjer når man overlater makten til svarte. Det gjelder ikke bare hvite. Alle kan se hvilke skader den tidligere president Jacob Zumas korrupte styresett, hans udugelighet og nepotisme hadde.
Men blant folk rett under middelklassen kjenner de på at svarte fortsatt er mindre verdt. Fortsatt herjer politi og vaktselskaper med svarte som passerer hvite områder med høye murer og store eiendommer. De blir umiddelbart mistenkt for å være tjuver og ransmenn. Apartheid er over, men de svarte bor i de samme townships som før, og er like fattige. De store pengene og rike formuene er fortsatt på hvites hender. Arbeidsløsheten er, formelt, på 28 prosent. Ungdoms bitterhet over et usselt liv uten framtid retter seg i det daglige mot myndigheter, som kommer fra deres egne partier.
Men de Klerk-fadesen har gjort mange klar over fattigdommens dypere sammenheng. Og «Born Free»-generasjonen, som er født etter Mandelas løslatelse, er blitt tretti. Nå får de en historietime om ydmykelsens store sammenheng.
Og apartheid har, for dem, fått et nytt ansikt: de Klerks.
