Læreren Mswazi Thenjekwayo giftet seg under koronapandemien, men det ble ikke helt som han og hans forlovede hadde sett for seg.
– I vår kultur er bryllup en fest for hele slekta og nabolaget, men vi fikk ikke samle mer enn 50 personer til feiringen, og det smertet. Samtidig var det bra, for det ble ikke så dyrt, sier han.
Thenjekwayo arbeider som språklærer på ungdomsskolen Bloekombos utenfor Cape Town.
Bistandsaktuelt møtte han også før pandemien. Da fortalte han og kollegaen Lusindiso Cekiso at de begge hadde valgt læreryrket fordi det var en raskt vei til en sikker inntekt. – Jeg elsket IT og ville helst studert det videre. Men læreryrket er stabilt og våre drømmer får vente, sa Lusindiso Cekiso.
Thenjekwayo la til at læreryrket også er en måte å forandre gamle uretter fra apartheidtiden.
– Det er et ansvar vi har, å gjøre en forskjell og skape forandring. Jeg ble oppdratt av familiene i nabolaget vårt i Johannesburg. Siden tok farfars bror meg til Cape Town. Han sørget for å gi mange av slektens barn en utdannelse, og var familiens eneste mannlige forbilde.
En bemidlet slektning
At en bedre bemidlet slektning tar ansvar for storfamilien er vanlig blant svarte i Sør-Afrika.
Ifølge Statistics South Africa tjener en hvit sørafrikaner i gjennomsnitt fem ganger mer enn en svart. Et kvart århundre etter at demokratiet ble innført lever fortsatt nesten halvparten av landets voksne under den nasjonale fattigdomsgrensa, som tilsvarer snaut 900 kroner per måned, de fleste av dem svarte.
Regjeringen har prøvd å jevne ut de økonomiske forskjellene med ulike støttetiltak, og av 58 millioner innbyggere får 17 millioner en eller annen form for støtte. Det omfatter alt fra noen hundre i barnebidrag til en statlig pensjon som ligger ett knepp over fattigdomsgrensa.
Statistikken er fra tida før koronapandemien. Da viruset kom slo det beina under mange av familiene som hadde forsørgere i serviceyrker, mange med strøjobber og uformelle arbeidsforhold. Regjeringen innførte da et nytt bidrag for alle over 18 år uten jobb eller statlig støtte. Bidraget er på tilsvarende 180 kroner i måneden, og skal betales ut fram til og med oktober. Eksakt hvor mange som har fått dette ekstrabidraget er det ikke full oversikt over ennå.
Verst rammet i Afrika
Sør-Afrika er det afrikanske landet som helsemessig og sosialt er blitt rammet hardest av pandemien, med over 100 000 smittet av covid-19 og rundt 12 000 døde.
Lærerkollegene Mswazi Thenjekwayo og Lusindiso Cekiso valgte læreryrket fordi det skulle gi en rask vei til fast stilling og trygg inntekt. – Våre drømmer får vente, sier Cekiso (til h.). Foto: Eric Miller
Læreren Thenjekwayo forteller at de fleste av dem han kjenner har mistet jobben, og har vanskelig for å forsørge seg selv og familiene sine.
– Jeg og noen nære venner har dannet en støttegruppe der vi hjelper hverandre økonomisk om noen har vansker med å klare hverdagsutgifter som mat og transport, sier han.
Også læreren har en stor slekt, og kravene har økt under koronapandemien.
– Det er en ære å bidra
– Er dine bidrag en form for «black tax»?
– Vi regner oss til den lavere middelklassen, og for meg høres uttrykket «black tax» ut som noe påtvunget. Men jeg synes det er en ære å bidra, selv om det betyr at vi må stramme livreima. For oss med lave inntekter er det en tung byrde, men for meg handler det om stolthet, sier Thenjekwayo.
«Black tax» er begrep som de siste årene er blitt diskutert mye i den svarte befolkningen i Sør-Afrika. Det beskrives iblant som en uformell inntektsutjevning innen slekt og familie. Diskusjonene om fenomenet begynte å dukke opp for noen år siden, om lag samtidig som den svarte sørafrikanske middelklassen vokste. Mange tar avstand fra uttrykket «skatt» og kaller det i stedet et «familieanliggende».
Andre gjør en klar kobling mellom «black tax» og landets historie. Svarte familier var økonomisk ekskludert under årene med apartheid, og klarte aldri å sikre økonomisk trygghet for seg og sin familie.
Kollektiv trygghet
«Under apartheid utviklet vi en overlevelsesstrategi som baserte seg på kollektivet. Den ble vår kultur. […] Det ligger i vår kultur å ikke stå passivt og se andre lide,» skriver forfatteren og skribenten Sibongile Fisher i boka Black Tax, Burden or Ubuntu?
Hun er en av 26 forfattere som har bidratt med hver sin betraktning om «black tax». Noen av skribentene påpeker at fenomenet alltid har eksistert i den svarte kulturen og er en del av «ubuntu» – eller medmenneskelighet.
Andre peker på baksida av denne «svarte skatten» og løfter fram ei usunn blanding av forventninger, dårlig samvittighet, utakknemlighet og gjeld.
– Jeg hørte uttrykket første gang for tre års tid siden, til tross for at jeg selv er et produkt av «black tax», sier Sibongile Fisher.
– Min mamma var veldig ung da hun fikk meg, og jeg vokste stort sett opp hos min tante. Da jeg begynte å jobbe ble «black tax» åpenbart.
Lønnssjekken min var ikke bare min. Jeg har en sønn som bor hos mamma, og en del av lønna går til dem. I tillegg sender jeg litt penger til min tante.
Om det er noen andre slektninger som trenger hjelp, stiller jeg opp. Men de må selv ha en plan for hvordan de i framtida skal forbedre livene sine.
– De har ikke engang studielån!
Er du svart og yrkesaktiv, står du i en evig konflikt mellom egne drømmer og ansvaret for andre, forklarer Sibongile Fisher. Om hun sammenlikner seg med sine hvite kolleger blir forskjellen åpenbar.
– De trenger ikke sende penger til sine slektninger, og mange av dem har ikke engang studielån, fordi familiene hadde råd til å betale universitetsutdannelsen deres.
Neste alle svarte universitetsutdannede har studert på lånte penger fra staten. De fleste er familiens eller slektens første akademiker, og etter utdannelsen forventes de å få en bra jobb med høy lønn.
– I mine øyne finnes det ingen svart middelklasse, vi er bare en masse mennesker som lever et liv med gjeld. Skal vi noen gang bryte fattigdomssyklusen må vi begynne å snakke om gjeldsberget, sier Sibongile Fisher.
– Vi fyller på der staten svikter
Regjeringens løfte om ett bedre liv for alle har vist seg å være et politisk svik, mener hun, siden det ikke går an å leve av de statlige bidragene.
– Vi som har ei bra lønn må rett og slett fylle på der staten burde tatt større ansvar for sine innbyggere, sier hun.
Samme synspunkt kommer ofte fram i diskusjonene om «black tax». Når regjeringen lover verdige boliger til alle, men ikke leverer, bygger barna et nytt hus til foreldrene. Når regjeringen lover strøm og vann i alle boliger, men ingenting hender, da tar et barnebarn på seg ansvaret for at besteforeldrene skal få en mer bekvem alderdom.
Forfatteren Niq Mhlongo tok initiativet til antologien Black Tax. Han beskriver fenomenet som et sentralt spørsmål for alle svarte sørafrikanere, men et spørsmål som sjelden diskuteres åpent. Foto: Alet Pretorius
Niq Mhlongo er forfatter og tok initiativet til antologien om «black tax», som Sibongile Fisher har medvirket i.
– Jeg så at mange diskuterte «black tax» på sosiale medier. Det er et sentralt spørsmål for svarte sørafrikanere, men et emne vi sjelden snakker åpent om.
Vi må finne en balanse mellom hva som forventes av oss kulturelt og den moderne virkeligheten vi lever i, sier Niq Mhlongo.
Tittelen til tross er han en av dem som vender seg mot uttrykket «skatt» og heller snakker om «handlinger som løfter familiens velferd».
– En selvsagt plikt
– Jeg vokste opp i en tradisjonell familiestruktur. Det innebærer at om en av oss rammes av en ulykke, så rammes hele familien. Det er derfor selvsagt at jeg bidrar til familiens helse og velstand, for å føre vårt navn videre, sier han.
Niq Mhlongo forlot Sør-Afrika rett før koronapandemien, til et planlagt opphold i Berlin.
– Jeg har mye kontakt med familie og venner hjemme. Flere jeg kjenner er blitt arbeidsløse. I en familie der det tidligere var to eller tre inntekter å fordele mellom ti familiemedlemmer, er det kanskje bare en person som fortsatt arbeider og må forsørge resten, sier han.
Hver måned sender han penger hjem, som blant annet skal gå til barnas skolegang. Nå må hans bidrag fordeles mellom flere personer, siden familiens inntekter er blitt redusert under koronapandemien.
– Vi afrikanere lever i et fellesskap. Om noen ikke kan betale skoleavgiften til barna sine, om et hus som en slektning eier risikerer å innløses, da lager vi en plan for hvordan vi kan hjelpe til. Samtidig tvinger korona oss til å omvurdere hvem vi virkelig kan regne til familien. Det strider mot vår kultur å nedskalere antallet familiemedlemmer og ikke lenger ta med alle i storfamilien. Men vi har ikke lenger noe valg, sier Niq Mhlongo.
Obs! Bildene i artikkelen, der intervjuobjektene opptrer offentlig uten maske, er tatt før koronapandemien.