Hun har satt opp et utendørskjøkken som hver eneste dag serverer mat til hundrevis av sultende barn og voksne i den fattige zimbabwiske byen. Dette gjør hun i en tid da millioner av zimbabwere har mistet inntektsgrunnlaget sitt under nedstengningen som er ment å hindre spredning av koronaviruset i landet. Muzoroki får hjelp fra en stab bestående av 18 ansatte.
Ingen mat hjemme
Et av barna er en 11 år gammel gutt, Takunda Takarasika. Han er tydelig lettet over hjelpen han har fått av Muzoroki.
– Vi har ingen mat hjemme og det er hit jeg kommer for å spise, forteller Takunda.
Muzoroki har alltid vært lidenskapelig opptatt av å hjelpe trengende som Takunda og koronavirusets ankomst har bidratt til å bringe mange fattige mennesker til kjøkkenet hennes. Hun elsker selv mat og også å eksperimentere med mat. Muzoroki sier i tillegg at hun har «en lidenskap for å reparere alt som er ødelagt». For henne er «barn og alt som angår barn antagelig kjernen i mitt virke her på jorda».
Morgenmat til barna
I dag gir Muzoroki et grøtmåltid til 950 barn hver eneste morgen.
– Jeg startet kjøkkenet mitt og matserveringen her den andre uka i april. Jeg opplevde at dette kjøkkenet var et kall og at det var mitt ansvar å gjøre alt jeg kan for å hjelpe de fattige, forteller Muzoroki til Bistandsaktuelt.
All maten hun deler ut er gratis og Muzoroki forteller at det høyeste antallet mennesker hun gir mat i løpet av en hel dag, er rundt 2500.
Selv om myndighetene har vist motvilje mot hjelpearbeidet hennes og ved en anledning stengte kjøkkenet for ulovlig drift, har Muzoroki stått i det. Myndighetene ville ha svar på hvorfor hun drev et kjøkken under nedstengningen, men Muzoroki har ikke latt seg stoppe og ba om hjelp fra Chitungwizas lokale myndigheter, som ga grønt lys til å fortsette sitt velgjørende arbeid.
Støtte fra venner
Muzoroki, som selv er mor til to gutter, forteller at før hun åpnet prosjektet, kom sultne naboer og banket på hos henne for å få mat.
– Først ga jeg dem penger eller matvarer, til jeg forsto at vi kom til å bli blakke og sultne alle sammen hvis jeg ikke begynte å servere maten porsjonsvis, forteller hun.
Nå må hun skaffe matvarepartier fra venner for å ha nok til å gi til det sultne lokalsamfunnet sitt. Hun forteller at det er gaver fra den jevne zimbabwer som har gjort at kjøkkenet har kunnet drive fram til nå. Selv zimbabwere i utlandet og lokale kirker har bistått Muzorokis nødhjelpsarbeid, selv om de selv lider under nedstengningen.
– Folk som bor i utlandet har bokstavelig talt sendt matvarer, penger og bønner til oss, det har vært en vakker opplevelse fordi det har sikret et måltid om dagen til dem som sulter, sier Muzoroki.
Måltidene består vanligvis av maismelsgrøt og peanøttsmør til barna om morgenen og middag til alle bestående av sadza som er laget av kokt vann med maismel og tilført kål, bønner eller soyabiter, og en sjelden gang også kjøtt.
