– Det er utrolig at barna i det hele tatt kommer til en skole som mangler alt. En av lærerne uttrykte sågar at det eneste hun ønsket seg var et nytt kritt til den ødelagte tavla, sier Redd Barnas utdanningsleder Ragnhild Nordvik.
Den uka WHO erklærte korona-pandemi, var hun på reise i et av verdens minst utviklede land. Men det var ikke koronaviruset som preget Niger da Nordvik dro hjem den 12. mars, omtrent da Erna Solberg «stengte ned Norge».
På et uanmeldt besøk ved en landsbyskole den norske organisasjonen ikke støtter, ble det tydelig hvor lite penger Nigers myndigheter bruker på utdanning. Forholdene ved skolen i Kantché ble et øyeblikksbilde på situasjonen i en region der norske myndigheter vil bruke millioner av bistandskroner de neste årene.
– Ved flere av skolene så jeg hvor dårlig utdanningstilbudet er, med manglende infrastruktur og materiell. Læreren i Kantché sa at et kritt hadde gjort mye for hennes hverdag, at «barna ville lært mer». I tillegg til at dette beskriver et ekstremt dårlig læringsmiljø, forteller historien også at noen klarer å engasjere barn, selv uten det vi her hjemme tenker er et minimum av utstyr, sier Nordvik.
Ny strategi, krevende landskap
Niger er et av satsingslandene i Utenriksdepartementets Sahel-strategi. Sammen med land som Mali, Mauritania, Tsjad, Burkina Faso – og deler av det nordøstlige Nigeria – er det et ekstremt krevende landskap å bevege seg i.
De overordnede målene i den nåværende strategien har vært å:
- Bidra til å forebygge og løse konflikt
- Medvirke til politisk og sikkerhetsmessig stabilitet
- Legge til rette for økonomisk, sosial og politisk utvikling – med mål om å redusere behovet for humanitær bistand
Enn så lenge er de humanitære behovene enorme. Bistandsaktuelt har derfor spurt tre Sahel-kjennere om hva de mener bør vektlegges (se sidespalte) når Utenriksdepartementet i disse dager går igang med å utarbeide en ny treårig strategi for en region med en svært krevende sikkerhetssituasjon:
Sist uke var det et militærkupp i Mali – der Norge åpnet ambassade i 2018 og det norske forsvaret nå har 15 soldater på FN-oppdrag – og bare dager tidligere ble syv hjelpearbeidere drept en times kjøretur utenfor Nigers hovedstad Niamey.
Seks franske hjelpearbeidere, en lokalt ansatt sjåfør og gruppens lokale guide ble drept da de besøkte et giraff-reservat i Niger i midten av august. Foto: Boureima Hama / AFP / NTB scanpix
Da Redd Barnas Ragnhild Nordvik besøkte Niger i mars, kjørte hun selv forbi giraff-reservatet der det grusomme angrepet skjedde.
– Da følte jeg meg ikke utrygg i det hele tatt. Men en slik kaldblodig henrettelse viser at situasjonen bare har blitt verre. Det gjør at også vi må stramme til sikkerhetstiltakene, som igjen vil føre til at de vi er der for å hjelpe, får mindre hjelp.
Koronapandemien kan indirekte komme til å ramme befolkningen i Niger hardt. Ifølge en ny Save the Children-rapport, har strenge restriksjoner for å stagge viruset sendt mer enn en million «nye» barn ut av klasserommene. Totalt stod 3,6 millioner barn uten et utdanningstilbud da skolene gjenåpnet i juni.
Redd Barna tror mange ikke vil returnere.
– Vi frykter økt fattigdom for de som mistet inntekten da landet ble stengt ned. Niger opplever økt mat-usikkerhet og har en krevende sikkerhetssituasjon. Vi vet at mange da ikke tør eller kan sende barna på skolen. Det er bekymringsverdig, for jo lenger et barn går uten skolegang, jo vanskeligere er det å få det tilbake i systemet.
Nordvik forteller at Niger så langt ikke har veldig høye covid19-tall, men påpeker at tallmaterialet er begrenset, og utviklingen usikker.
– Det vi med sikkerhet kan si er at Niger er et land med abnorme utfordringer.
Abida (17) har to barn og giftet seg med ektemannen da hun var tolv eller tretten år gammel. Nå er hun del av Save the Childrens Literacy boost-program, der hun lærer grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Redd Barnas utdanningsleder Ragnhild Nordby sier tidlig giftemål eller graviditet er et enormt problem i Niger. Foto: Diana Zeyneb Alhindawi / Redd Barna
Nordvik mener drapene på hjelpearbeiderne i Niger og militærkuppet i Mali tydeliggjør at Sahel er en region der myndighetene mangler territoriell kontroll, at dét gir militante grupperinger et rom der de får fortsette å tilegne seg makt.
– Vi vet for lite om maktovertagelsen i Mali enda. Men mye tyder på at mange var lei av den rådende situasjonen. Folk flest vil leve vanlige liv, de vil ha mat på bordet og trygghet for barna sine. Da er det essensielt å ha myndigheter som ivaretar sikkerheten, sier Nordvik.
Et militærkupp, et mulighetsrom?
– Bakgrunnen for kuppet er et gjennomkorrupt regime, sier Tor A. Benjaminsen.
Professoren ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet mener misnøyen med President Ibrahim Boubacar Keitas regime fikk ny næring da maliske sikkerhetsstyrker drepte 23 demonstranter i sommer. Han påpeker at store folkemengder allerede har feiret maktovertagelsen. Men hvem står bak kuppet?
– Høytstående offiserer, der flere har utdannelse fra franske og amerikanske militærskoler. Kuppet var profesjonelt gjennomført, om man kan bruke et slikt begrep om et militærkupp, sier Benjaminsen.
Professoren forteller at kuppmakerne sier de vil ha en overgangsperiode på 2-3 år, og at Ecowas (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) på sin side har uttalt at det bør avholdes valg i løpet av tolv måneder – og at de vil lette på sanksjonene dersom de ser fremgang i forhandlingene med det sittende regimet.
– Kuppet er fordømt av hele det internasjonale samfunnet – av Ecowas, AU, FN og EU med Frankrike i spissen – men det er populært blant vanlige folk i Mali. Flere den franske tv-stasjonen France24 har intervjuet på gata i Bamako, sier at de vil ha militærstyre fordi de ikke stoler på politikerne som har ødelagt landet.
Militærjuntaen som nå har kastet president Keita ble møtt av ovasjoner fra titusener som hadde møtt fram på uavhengighetsplassen i Bamako for å feire maktovertagelsen fredag 21. august. Professor Tor A. Benjaminsen mener kuppet kan være et mulighetsrom i landet der væpnede islamistgrupper kontrollerer store deler av landområdene. Foto: AP / NTB scanpix
Benjaminsen mener de internasjonale reaksjonene på kuppet viser at det storpolitiske agendaer som styrer det internasjonale engasjementet.
– Ta Ecowas; professor Sten Hagberg ved Uppsala universitet har omtalt Ecowas som en interesse-organisasjon for vestafrikanske presidenter. De er naturlig nok er redde for en lignende utvikling i hjemlandene, sier Benjaminsen og påpeker at Frankrike har sine særinteresser og så på president Keita som en nær alliert.
– Man kan naturligvis stille spørsmål ved om kupp er et akseptabelt virkemiddel, men for det internasjonale samfunnet som nå unisont fordømmer kuppet, er dette vanligvis ikke et prinsipielt spørsmål. Mange av dem har jo selv bidratt til regimeendring med virkemidler som bombing og invasjon av andre land.
Ingen dialog, ingen fred
Ifølge UDs egen statusrapport har antall voldshendelser i Mali, Burkina Faso og Niger økt kraftig de siste to årene:
«Svak statlig tilstedeværelse i distriktene, ineffektive sikkerhetsstyrker og porøse grenser har gjort det er lett for ulike væpnede grupper å operere uhindret», heter det i rapporten som spesielt fremhever at lokale jihadist-grupper med bånd til al-Qaida og IS «har styrket sitt fotfeste ved å nøre opp under frustrasjon over marginalisering, manglende offentlige tjenester og investeringer fra sentralmyndighetene». Det pekes også på at disse gruppene angriper sivile, myndigheter, og både nasjonale og internasjonale sikkerhetsstyrker, inkludert FN.
Professor Benjaminsen er likevel redd for et for stort fokus på en «militær løsning».
– Det internasjonale samfunnet har så langt ikke vært en pådriver for dialog, men har fokusert på militære løsninger.
Benjaminsen mener det er naivt.
– De såkalte jihadistene har bred støtte i rurale områder, kontrollerer to tredeler av landet – og er en stor maktfaktor. Dialog er det eneste alternativet.
– Hva forteller kuppet i Mali, det nylige hjelpearbeider-angrepet i Niger, og det enorme antallet internt fordrevne mer overordnet om situasjonen i Sahel?
– At det er en desperat situasjon, at Sahel-landene er i dyp krise. I Mali, som jeg kjenner best, er folk utålmodige: Grensen for hva de tåler er nådd. Opposisjonen setter nå maliske interesser i førersetet, og har inntatt en anti-imperialistisk agenda der de velger å se bort fra hva Frankrike og omverden mener. Dette er selvfølgelig en skummel situasjon, men jeg tror faktisk dette kan være et mulighetsvindu for å få til reell endring. Jeg er begrenset optimist.
– Kan Norge spille en positiv rolle i et slikt «mulighetsvindu» i Mali?
– Sahel ble «sexy» etter Gadaffis fall, da jihadister tok kontroll over Nord-Mali i 2012. Engasjementet handlet om terrorbekjempelse, klimakrisen og flyktningkrisen. Nå er det flere aktører, organisasjoner og givere enn Mali kan absorbere; det er mer penger enn det er gode ideer – så jeg er glad jeg ikke har jobben med å avgjøre hvordan de skal brukes. Men for å få til utvikling, må man få til en fredsløsning med de væpnede gruppene.
Benjaminsen tenker seg om, sier den grasrotbasert fredsprosessen Norge bidro til på 1990-tallet har gitt norske diplomater et godt rykte i Bamako.
– Jeg ser ikke bort fra at man kan ha tilrettelegger-rolle i en eventuell fredsprosess.
Var klare, så kom viruset
Før koronapandemien lammet en hel verden var nær 650 000 internt fordrevet i Malis naboland i sør: Kirkens Nødhjelp skulle egentlig etablert seg i Burkina Faso i slutten av mars, men så satte pandemien kjepper i hjulene for arbeidet i det kriserammede landet. Når den norske organisasjonen nå har fått klarsignal til å sende inn sine team, er minst én million på flukt.
– Det er ikke koronaen som er disse menneskenes verste fiende. Det er de væpnede jihadistgruppene, sier Christian Visnes, leder for KNs humanitærseksjon.
Også han omtaler Sahel som ekstremt krevende å jobbe i, men det er ikke bare de siste ukers hendelser som vekker bekymring.
– I begynnelsen av juli ble et FN-helikopter beskutt utenfor byen Damasak i nordøstre Nigeria, og for to uker siden ble fem hjelpearbeidere kidnappet og drept i det samme området. Sammen med dette siste angrepet i Niger, tydeliggjør angrepene at det humanitære rommet er ekstremt redusert i Sahel, sier Visnes.
KNs partnerorganisasjon Gari distribuerer vann i byen Menaka i Mali. Humanitærsjef Christian Visnes sier den norske organisasjonen nå vil iverksette en operasjon i nabolandet Burkina Faso, etter at innsatsen ble satt på vent på grunn av koronaviruset tidligere i år. Foto: Gari
Kirkens Nødhjelp er tilstede med prosjekter både i nordøstre Nigeria og i Mali, men har nylig trukket seg ut av Niger grunnet manglende finansiering.
– Vi var til stede i Niger fra 2017, men måtte trekke oss ut i fjor. Niger er et land som ligger lavt på den internasjonale prioriteringslista, det viste seg ekstremt vanskelig å få finansiert nødhjelpsprosjekter gjennom det internasjonale systemet.
– Og Niger ligger helt nederst på FNs levekåsindeks...?
– Ja det er forferdelig. Niger scorer ekstremt lavt på nesten alle indikatorer, men som kjent er det ikke dét som avgjør hvor det er lett å mobilisere finansielle ressurser. Se på Beirut, en by som naturlig nok nå får massiv oppmerksomhet fra medier og politikere, utviklingsaktører og hjelpeorganisasjoner. Det er ekstremt lett å få finansiert prosjekter der nå. I den andre enden av denne «oppmerksomhets-skalaen» finner vi Niger og flere av landene i Sahel, sier Visnes.
– Hva tenker du om det?
– At det er andre mekanismer enn behov som spiller inn. Vår rolle i dette spillet er å fremme perspektivene til alle de som ikke får oppmerksomhet.
Visnes peker mot Nigers naboland Burkina Faso, der mer enn 3,2 millioner mennesker nå har behov for nødhjelp. KN skulle egentlig etablert seg der i slutten av mars, men så satte pandemien kjepper i hjulene for arbeidet.
– Burkina Faso er nå det mest ekstreme eksempelet i Sahel, sier Visenes.
Han fremholder at behovene er enorme.
– Vi var klare til å fly inn i mars, men så kom koronaviruset. Nå har vi fått klarsignal.
Væpnet konflikt har fordrevet minst en million i Burkina Faso. Det enorme antallet har økt dramatisk under koronapandemien. Foto: Finbarr O'Reilly / The New York Times / NTB scanpix
Han forteller at Burkina Faso er blant landene der mange har gått uten humanitær støtte de siste månedene. For humanitære aktører har koronapandemien begrenset tilgangen, men for folk flest er det volden fra ulike væpnede grupper som er den store utfordringen.
– De røde områdene på kartet blir stadig større. I tillegg har humanitære organisasjoner i enda større grad blitt et mål, så indirekte rammes da også de som har behov for hjelp, sier Visnes.
Han mener hendelsen der et FN-helikopter ble beskutt i nordøstre Nigeria viser at humanitære aktører er blitt et direkte mål for grupperinger som Boko Haram.
– Det har de blant annet tydeliggjort gjennom en pressemelding der de omtalte bistandsorganisasjoner som «western crusaders». Det er helt uakseptabelt når et FN-helikopter blir angrepet, men flere av disse gruppene har igjen og igjen bevist at de ikke aksepterer de humanitære prinsippene, sier Visnes:
– Og det er de nasjonalt ansatte som rammes hardest. Det er et paradoks. For vi har aldri vært så avhengig av de lokale hjelperne som under koronapandemien.
