– Det utspiller seg en humanitær krise i det sentrale Sahel som raskt vokser i omfang, og som i stor grad blir oversett. Norge er derfor med på å mobilisere til et større internasjonalt engasjement og styrket humanitær innsats for å hindre at situasjonen forverres ytterligere, sier utenriksministeren.
Den humanitære situasjonen og sikkerhetssituasjonen i det sentrale Sahel har forverret seg vesentlig de siste årene, og regionen står i fare for å bli en såkalt glemt krise.
Ifølge UD har 13 millioner mennesker i Burkina Faso, Mali og Niger behov for akutt humanitær bistand, og 1,4 millioner mennesker er fordrevet fra hjemmene sine.
De 390 millionene inkluderer en tilleggsbevilgning på 111 millioner kroner over det humanitære budsjettet for 2020, og samtidig vil den humanitære støtten på minst 100 millioner kroner årlig de neste to årene bli opprettholdt. I tillegg kommer det nye bidrag på nær 79 millioner kroner til innsats innen fred, matsikkerhet og utdanning.
Barn uten skolegang
Hele 12 millioner barn har vært borte fra skolen i Burkina Faso, Mali og Niger på grunn av Covid-19-restriksjoner. Av disse har 776 000 barn vært forhindret fra å gå på skole på grunn av konflikt og usikkerhet, viser nye tall fra Flyktninghjelpen.
– Barn opplever dobbel trussel i det sentrale Sahel på grunn av smitterisiko for covid-19 og usikkerhet på grunn av konflikt i regionen, noe som har resultert i 40 000 stengte skoler, sier Flyktninghjelpens regionsdirektør Maureen Magee i en pressemelding.
Organisasjonen skriver at når skolene nå gjenåpner er det mange som mangler rent vann og hygienemuligheter for å redusere smitterisiko. Bare 15 prosent av Nigers 18 000 skoler har tilgang til vann, og færre enn en tredjedel av skolene har toaletter.
Det ble rapportert om nitti angrep rettet mot skoler i det sentrale Sahel første halvår i år, inklusive brannstiftelse, plyndring, bortføring, trusler og drap på lærere, ifølge Flyktninghjelpen.
Helhetlig tenkning?
I et innlegg i Bistandsaktuelt skriver Morten Bøås (Nupi) og Ingunn Samdal Vikene (Plan International) at det er "nærliggende å tenke at stabilisering, beskyttelse og statsbygging må gå hånd i hånd for at situasjonen skal kunne bedres. Ved å bistå lokale og nasjonale myndigheter med å styrke beskyttelsesarbeidet på nasjonalt og lokalt nivå, kan en igjen bidra til å redusere væpnede gruppers innflytelse og videre rekruttering."
Men de spør om norsk bistandsforvaltning er satt sammen på en måte som gjør dette mulig?
