Nødhjelpsoperasjonen etter syklonen Idai i Mosambik er nylig gjennomgått. Rapporten fra Interagency Humanitarian Evaluations er tydelig i sin konklusjon: Den humanitære innsatsen er for toppstyrt av de store internasjonale organisasjonene. Lokale aktører blir i liten grad konsultert.
Rapporter fra tidligere operasjoner, blant annet tyfonen Haiyan på Filippinene og operasjoner i Etiopia og Sudan i 2016, trekker tilsvarende konklusjoner.
Et urealistisk mål?
Den store reformen av internasjonalt nødhjelpsarbeid i 2005, medførte at de ulike organisasjonene ble organisert i klynger, «clustere» på engelsk, ut fra hvilken sektor de jobbet i – ernæring, logistikk, helse, osv.
I etterkant er det også blitt enighet om en del felles mål på tvers av alle sektorer. Ett av disse er at lokalbefolkningen skal inkluderes i planleggingen og gjennomføringen av nødhjelpsoperasjoner.
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, var humanitærsjef i FN da klyngesystemet ble satt opp.
– Det er et systemisk problem at de som kjenner egne behov ikke blir rådført og heller ikke hørt. Dette må vi forbedre, understreker Egeland.
Samtidig påpeker han at forventningene til de humanitære aktørene om lokal dialog ofte er urealistiske.
– Lokale ledere kjenner lokale forhold, men de er ikke eksperter på hva som faktisk kan leveres i felten, nødhjelp er en profesjon.
Det er ikke alltid åpenbart hvem i lokalsamfunnet man skal spørre, påpeker Egeland. Kvinner og barns behov vil ikke nødvendigvis reflekteres i det lokale stormenn mener, og lokale myndigheter kan ha interesser som går direkte på tvers av den berørte befolkningens bekymringer.
Komplisert og hierarkisk system
Ifølge Turid Lægreid, humanitærsjef i Redd Barna, er selve bistandssystemet blitt veldig komplisert og hierarkisk, noe som gjør det vanskelig å overføre mer ressurser og makt til lokale strukturer.
– Dette er delvis styrt av giverlands behov for større kontroll med ressursene, og gjør det mer komplisert å få til endringer.
Lægreid forteller at Redd Barna sendte en spesialrådgiver til nettopp Idai-operasjonen i Mosambik for å sikre at lokale organisasjoner skulle bli inkludert som viktige aktører i responsen, og blant annet få en naturlig plass i koordineringsmøtene der beslutninger blir tatt. Det endte med at rådgiveren måtte troppe opp med partnerne, og bokstavelig talt kreve en plass ved bordet.
– I kriser er ryggmargsrefleksen til mange humanitærarbeidere å lene seg på de internasjonale organisasjonene, påpeker Lægreid.
Redd Barna er med-leder av utdanningsklyngen sammen med Unicef, og er eneste sivile organisasjon som har denne rollen.
– Vi har jobbet veldig aktivt for å øke den lokale forankringen, men vi ser at det er lettere i operasjoner som har pågått over lengre tid, som for eksempel Indonesia, forteller Lægreid, og viser til den effektive responsen på Sulawsi-tsunamien, som ble styrt utelukkende av lokale krefter.
– Men også i land som Irak, Afghanistan og Jemen har det å legge koordineringsinstanser på lokalt nivå gjort at nasjonale og lokale krefter har fått en mye viktigere rolle.
Gylden mulighet til endring
Lægreid sier at utdanning ikke er den eneste sektoren hvor økt lokalisering kan og bør jobbes for.
– Beskyttelse, ernæring og helse er alle områder hvor lokalisering kan opptrappes kraftig , poengterer hun.
Redd Barna-representanten tror at Covid-krisen og fokuset på Black Lives Matter-bevegelsen den siste tiden, kan gjøre at vi nå har en gylden mulighet til å gjøre ting annerledes.
– Vi må snu opp ned på maktforhold, sier hun.
– På toppnivå må man innse at gamle strukturer ikke lenger fungerer.
Erfaringsbasert læring er en annen mangel
At nødhjelpsoperasjonene ikke har klart å bedre samarbeidet med lokale strukturer, er kanskje ikke så overraskende dersom man ser på en annen mangel som påpekes i alle de nevnte evalueringsrapportene, nemlig at det humanitære systemet mangler kapasitet til å lære av egne feil og rette opp mangler på grunnlag av evalueringer og erfaringsrapporter.
De enkelte klyngene er selv ansvarlig for å gjennomføre sine egne såkalte «lessons learned», gjennomganger i etterkant av operasjoner, men ifølge den siste IAHE-rapporten, er det bare to logistikk- og telekommunikasjonsklyngene som gjør dette systematisk.
Det er FNs koordineringsenhet OCHA som er ansvarlig for at IAHE-anbefalinger blir fulgt på tvers av sektorer, og Hayat Abu Saleh ved OCHAs pressekontor sier at det finnes en rekke systemer og strukturer som er ment å fange opp tilbakemeldinger og gjøre bruk av dem i videre arbeid. Samtidig er hun enig i at det helt klart finnes rom for forbedringer i så måte, både på regionalt og globalt nivå.
Læring langt nede på prioriteringslisten
Turid Lægreid i Redd Barna mener det er veldig viktig å sette læring i humanitære responser på agendaen. Redd Barna-bevegelsen har fått veldig gode strukturer på plass, med sanntidsevaluering av alle humanitære responser. Samtidig er det en utfordring at læring ofte havner et stykke ned på prioriteringslisten.
Jan Egeland er enig.
– Det er en svakhet hvis læringen ikke er god, sier Jan Egeland.
– Samtidig er det viktig å huske at utgangspunktet for den humanitære reformen i 2005 var evalueringer som viste at systemet var altfor kraftløst i kriser som Darfur og for ukoordinert under og etter tsunamien. De faktiske resultatene etter reformen er i hovedsak gode.
– Vi redder flere liv og forebygger mer lidelse nå, understreker han.