Zindzi ble født lille julaften 1960 på et sykehus i Johannesburg, i avdelingen for «Non-Europeans». Hun var ikke mer enn atten måneder da hennes far ble arrestert. Hun har bare ett barndomsminne, fra fireårsalderen da Nelson Mandela skulle dømmes til flere fengselsstraffer. Winnie tok henne med til rettsbygningen for å få se sin far, men slapp ikke inn. Det eneste hun husker er farens knyttneve da han ble førte inn i en svart politibil.
Winne Mandela (i svart) med sin datter på armen utenfor rettslokalet i Pretoria i 1964 der de håpet å få en glimt av Nelson Mandela som sto tiltalt for høyforræderi.
De møttes ikke igjen før hun kunne besøke ham i fengslet på Robben Island som sekstenåring. Han satt bak et tykt og skittent glassvindu og fortalte henne hvordan han savnet å ha henne på fanget.
Oppvekst i frykt
Året imellom var en dramatisk tid for datteren. Hun bodde i den svarte bydelen Soweto utenfor Johannesburg sammen med mor Winnie og søsteren Zeni. Søstrene visste aldri om døra var stengt, og huset omringet av politi, når de kom fra skolen. Winnie ble stadig arrestert og ført bort under de urolige årene med kamp mot apartheid. Naboer og kjente måtte ta seg av småjentene, men oftest var de henvist til hverandre. I 1969 stormet politiet huset midt på natten og måtte rive moren løs fra døtrene som holdt seg fast i nattkjolen hennes.
I 1977 ble Winnie og hennes to døtre forvist til Brandford, et område dominert av erkekonservative hvite. Det var et desperat liv i usle omgivelser, omgitt av en befolkning som viste sin forakt. For Zindzi var det en katastofe, utvist fra skole etter skole, bare på grunn av hvem hun var datter av. Hun ble til slutt berget av britiske velgjørere, som fikk henne på en internatskole i Swaziland. Endelig fikk hun tatt eksamen. Endelig fikk hun også pene klær. Og endelig ble hun omgitt av folk som beundret henne fordi hun var datter av de to største dalevende heltene folk visste om.
«Du skal aldri gråte offentlig»
Å vokse opp med en mor som ble herjet med av et brutalt politi, gjorde døtrene hardføre. Som tolvåring skrev Zindzi til FNs spesialkomite mot apartheid og ba den legge press på sørafrikanske myndigheter for å skaffe bedre sikkerhet for hennes mor. «Familien, og mammas venner, frykter at det bygges opp en stemning for at noe fryktelig kan skje med mamma.» Hun var i retten engang Winnie ble dømt, og begynte å gråte. Etterpå sa mor: «Du skal aldri gråte offentlig. Ikke gi dem den tilfredsstillelsen». Selv sa Zindzi senere, om sin barndom: «Når du lever med en mor som min, lærer du å leve uten frykt.» Men Zindzi brøt til slutt sammen og måtte gå i behandling.
I 1985 tilbød president PW Botha å løslate Nelson Mandela, mot at han forpliktet seg til å avstå fra voldsbruk. Mandela avslo, og skrev et brev som Zindzi skulle lese opp på en fullsatt Jabulani stadion i Soweto. Hun sto der, 21 år gammel, i en gul sommerkjole og deklamerte den berømte talen fra en av århundrets største menn, hennes far:
«Min far og kameratene i Pollsmoor-fengslet sender sine hilsener til dere, det frihetselskende folk i dette tragiske land. Far sier….»
Og så kom finalen, lest med sped, men sikker røst:
“Bare frie menn kan forhandle. Fanger kan ikke undertegne kontrakter… Jeg kan ikke, og vil ikke, gi etter i en tid da verken jeg eller dere – folket – er frie. Deres frihet og min kan ikke skilles. Men jeg kommer tilbake.»
Zindzi Mandela var aktiv i aksjoner for å få sin far løslatt. I en periode deltok hun i hemmelige operasjoner med ANCs væpnede fløy, Umkhonto we Sizwe.
Betraktet som mafiabosser
I Soweto søkte Winnie Mandela beskyttelse av en ungdomsgruppe. Hun kalte guttene for «United Mandela Football Club», men i virkeligheten var det en skakkjørt og kriminell gjeng. De brukte hennes velstandshjem i Soweto som brakke og ble involvert i drap og voldshandlinger. I denne perioden var Zindzi en sentral person i det destruktive miljøet. Selv så Winnie og Zindzi på seg selv som dronning og prinsesse, men folk i Soweto så dem snarere som mafiabosser, og gikk i skjul når de dukket opp. I etterforskningen av et drap som ble begått i boligen, fant de masse våpen under senga til Winnies yngste datter. Til slutt rømte hun og søkte tilflukt i en fanatisk forsamling av karismatikere.
Da Nelson Mandela ble løslatt skulle livet bli helt nytt for familien, men det var en illusjon. Mandela ble skilt fra Winnie og gjorde Zindzi i en periode til nasjonens First Lady.
Zindzi Mandela sammen med sin far, Nelson Mandela, da hun giftet seg. Hennes foreldres ekteskap gikk i oppløsning kort tid etter at faren ble løstlatt fra fengsel. Foto: NTB scanpix
De senere årene har Zindzi utmerket seg med sterke og kontroversielle meninger, særlig rettet mot hvite sørafrikanere. Hun har engasjert seg sterk i landreformen som tar sikte på å føre landbrukseiendommene tilbake til den svarte befolkningen. Flere millioner gårdsbruk ble fratatt svarte under apartheidregimet.
Udiplomatisk diplomat
Hun ble utnevnt til ambassadør i København i 2015, men har brukt tiden til høyst udiplomatiske utspill. På Twitter skrev hun i fjor:
Kjære apartheidforsvarere, deres tider over. Dere kommer aldri til å styre igjen. Vi frykter dere ikke. Endelig #TheLandIsOurs». I en annen twittermelding viste hun til «skjelvende feiginger, tjuvaktige voldtektsetterkommere av van Riebeck», den første hollender som gikk i land i Cape Town i 1652. Zindzi Mandela kalte de hvite som siden har bodd i Sør-Afrika for «ubedne gjester som nekter å dra». Hun ble beskylt for å produsere hatefulle ytringer. De var krenkende og rasistiske. Det passet seg ikke av en ambassadør, og slett ikke av en datter av fredsprisvinneren Mandela. De senere årene har hun gått langt til venstre i politikken og støtter fullhjertet det opprørske partiet Economic Freedom Fighters med sin eksentriske leder, Julius Malema.
Selv om Zindzi tilhørte den nærmest rojale Mandela-familien og gikk til topps i diplomati og sosietetsliv, forble hun en tragisk skikkelse. Det var en hard barndom og ungdom, og senere tøff kamp mot apartheid. Tross en barsk og direkte form, ble hun likevel regnet som en svært vennlig person med et livslangt filantropisk arbeid bak seg. Hun var sin egen kriger og blir nå, etter sin død, fremstilt som en av frigjøringskampens helter.
Nasjonens datter har lagt ned sitt sverd, heter det i nettkondolanser.