– Kjønnsubalansen i FN-systemet har konsekvenser for store deler av organisasjonens virksomhet, kommenterer Aili Mari Tripp, som er forfatteren av et nytt notat fra Christian Michelsens Institutt (CMI) om temaet.
Det har nå gått 20 år siden FNs sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 1325, som påpekte viktigheten av likestilling mellom menn og kvinner i arbeid for fred og forsoning.
På begynnelsen av 2000-tallet var kvinners deltakelse i fredsforhandlinger, fredsforebyggende arbeid og politiske avgjørelser marginal, og resolusjonen ble feiret som et budskap om bedre tider.
Treg utvikling
Men utviklingen siden den gang har vært nedslående.
I 2019 utgjorde kvinner for eksempel kun 4,7 prosent av militært personell og 10,8 prosent av politi-personellet under FNs fredsbevarende oppdrag.
Det er et fire-årig forskningsprosjekt i regi av CMI som har brakt disse tallene frem i lyset. Forskningen er basert på FN-operasjoner i land som Somalia, Algerie, Nigeria, Sør-Sudan og Sudan.
CMI har nylig offentliggjort sine resultater i form av en orientering. Denne orienteringen viser blant annet at ekskludering av kvinner fra fredsforhandlinger, fredsforebyggende arbeid og politikk, har kostbare konsekvenser.
Irske FN-soldater på oppdrag i Libanon. Foto: Pasqual Gorriz / FN
Ikke plass ved forhandlingsbordet
Forskningen viser at kvinner fortsatt ekskluderes fra formelle fredsprosesser og i stedet havner på sidelinjen eller henvises til mer uformelt fredsarbeid på lokalt plan.
I tillegg viser rapporten at de fredsbyggende aktivitetene som har en høyere prosentandel kvinner, ofte er på sivilt og grasrotnivå. Selv om dette arbeidet bygger broer på tvers av etniske, religiøse og politiske grupperinger, blir effektene ofte ignorert og devaluert i FN-systemet.
Pådrivere for redusert bevæpning
Som eksempler på kvinners deltakelse på bakkeplan, trekker orienteringen fram hvordan kvinner i Mali har organisert boikotter og vært pådrivere for innlevering av håndvåpen, mens kvinner i det nordlige Uganda har spilt nøkkelroller i forhandlinger mellom mindre opprørsgrupper.
I både Somalia og de nordlige delene av Uganda og Nigeria har kvinner forhandlet med opprørere, som Boko Haram, om løslatelse av barn og barnesoldater.
Andre eksempler som trekkes fram er hvordan liberiske kvinner arrangerte demonstrasjoner for å presse fram en rask konklusjon i fredsforhandlingene i Accra i 2003, da borgerkrigen i landet var i ferd med å forverre seg.
Utover dette legger CMI-notatet blant annet vekt på hvordan kvinneorganisasjoner har stått sentralt i utviklingen av psykososiale tilbud til kvinnelige ofre for seksuell vold.
Et mannsdominert system
Av 130 fredsavtaler som ble inngått mellom 1990 og 2014, ble kun 13 av dem signert av kvinner. Jo mer betydelige fredsavtalene er, desto lavere ser antallet involverte kvinner ut til å være, ifølge CMI.
I perioden 1992 til 2018 utgjorde kvinner knappe tre prosent av meklerne og fire prosent av underskriverne i store fredsprosesser. I tillegg var bare 13 prosent av forhandlerne kvinner. I FNs historie har bare tre kvinner vært sjef-forhandlere på internasjonalt nivå.
Ahmad Fawzi, talsmann for fredsforhandlingene om Darfur, og hans mannlige kolleger under en pressekonferanse i Libya i 2007. Foto: Fred Noy / FN
Det er dessuten ikke kun i sentrale stillinger at kvinner er underrepresentert i FN-systemet. Bare en femdel av de globale fredsavtalene inngått mellom 1990 og 2019 inkluderte bestemmelser knyttet til kvinners rettigheter.
– Maktposisjoner er bare en start
Professor ved Wisconsin-Madison-universitetet i Wisconsin, USA, Aili Mari Tripp, har deltatt i CMIs forskningsprosjekt og er forfatteren av notatet. Hun sier i en kommentar til Bistandsaktuelt at kjønnsubalansen i FN-systemet har konsekvenser for hele organisasjonens virksomhet. Samtidig understreker hun at representasjon bare er én av mange faktorer som svekker kvinners rettigheter.
– Fra forskning vet vi at det å ha kvinner i maktposisjoner, bare er en start. Det er mer sannsynlig at kvinner er opptatt av kvinners rettigheter. Men vi ser også ofte at kvinner tilpasser seg organisasjonens tradisjoner og allerede forankrede maktforhold, sier hun.
– Det er nettopp derfor det er så viktig å ta hensyn til de kvinnene som jobber på grasrotnivå. Det er de kvinnene som allerede er berørt, som har mobilisert for å takle lokale konflikter og problemer og analysert forholdene som omgir dem.
Ikke bare ofre
FN-resolusjon 1325 har blitt kritisert for å behandle kvinner først og fremst som ofre for krig, ikke som mulige aktører i kampen for fred. En rekke studier indikerer at det å utestenge kvinner fra fredsarbeid har betydelige konsekvenser.
CMI-notatet henviser til forskningsresultater som viser at risikoen for at fredsavtaler brytes reduseres med 64 prosent dersom sivilsamfunnsaktører inkluderes i fredsforhandlingene, uavhengig av regime.
Av fredsavtaler inngått mellom 1998 og 2011, viste det seg at de avtalene som var undertegnet av kvinner hadde en høyere gjennomføringsgrad.
– Det er viktig å huske på at kjønnsubalansen FN-systemet ikke skiller seg noe særlig fra det vi ser i andre organsisasjoner. Den som er forskjellen, er at FN-systemet har forpliktet seg til å fremme likestilling i egen organisasjon, forklarer Tripp.
– Imidlertid kan institusjonskulturer være veldig motstandsdyktige mot endring. Folk har en tendens til å ansette og promotere mennesker som er lik en selv, og dermed videreføre status quo.
Norske Kristin Lund ble i 2014 utnevnt til sjef for FN-styrkene på Kypros av daværende generalsekretær i FN, Ban Ki-moon. Lund var den første kvinnelige styrkesjefen i FNs historie. Foto: Mark Garten / FN
Motvilje mot endring?
Den såkalte kvinner, fred og sikkerhet-agendaen, som ble utarbeidet på begynnelsen av 2000-tallet i forlengelse av Resolusjon 1325, ligger per i dag til grunn for nasjonale handlingsplaner i minst 84 FN-medlemsstater.
Men konkrete tiltak for å sikre iverksettelse av strategien, har ennå ikke kommet. Bare 34 prosent av landene som har vedtatt nasjonale handlingsplaner, har bevilget budsjett til å gjennomføre dem.
CMI-orienteringen hevder at fredsforebyggende arbeid ofte blir sett på som kostbart og tidkrevende. Dette er noe av årsaken til at FN-systemet heller retter fokus på stabiliserings- og terrorbekjempelsesstrategier, ifølge rapporten.
Resolusjon 1325 kritiseres av feministiske kjønnsforskere for å overse nyanser knyttet til kjønn. For eksempel påpekes det at resolusjonen ikke tar høyde for at kvinner iblant er involvert i krigføring, og for å overse på hvilke måter menn også trenger beskyttelse.
«Hvis kvinner bare blir sett på som ofre, vil dette synet ligge til hinder for en tillit til at kvinner kan være likeverdige partnere i viktige beslutninger under fredsforhandlinger», heter det i notatet.
«Kvinner er brobyggere»
Kvinneorganisasjoner og kvinnelige aktivister trekkes fram som viktige i fredsbyggende arbeid. I krig og konfliktsituasjoner er det ofte lokale kvinnelige aktivister fra ulike grupperinger som møtes i fellesskap for å finne løsninger på utfordringer knyttet til tilgang på for eksempel mat, vann og husly.
Dette gjør dem til en attraktiv gruppe å oppsøke for å få innsikt i lokal konflikt-dynamikk.
CMIs notat avsluttes med et spørsmål: «Hvem er viktigere å inkludere i formelle forsoningsprosesser enn de som allerede har lykkes i å bygge broer?»