Mustafa ble livredd og løp de 4 kilometerne til brorens bolig i gater fulle av glass. Da han kom fram, så han hodet til sin niese Sedra (15) stikke opp fra ruinene. Han falt sammen og kravlet bortover, men greide ikke å ta seg fram til henne. Deretter fant han lillesøsteren hennes, Hoda (11), som han slengte over skuldrene og bar bort.
Fotografen Hassan Ammar fra nyhetsbyrået Associated Press tok bildet av de to, et bilde som er blitt symbolet på de voldsomme ødeleggelsene som eksplosjonen etterlot seg i Libanons hovedstad, og som tok 193 liv og etterlot seg 6.500 skadde mennesker.
Syriske flyktninger
Minst 43 syrere, deriblant Seda, omkom i eksplosjonen.
– Det var alltid ille selv før eksplosjonen, men vi greide oss. Nå er livet blitt umulig å bære, sier søstrenes eldre bror Mahmoud (25).
Ali Kinno (45) flyttet fra Aleppo-provinsen nord i Syria til Libanon i 2008. Da var målet å finne arbeid for å kunne gi familien sin en bedre framtid. Han fikk jobb som vaktmester i en boligblokk ved havnen.
Tre år senere brøt krigen ut, og i 2012 kom også kona og barna hans til Beirut. Men familien greide aldri helt å finne seg til rette. De nesten én million syriske flyktningene i Libanon blir jevnlig utsatt for trakassering og diskriminering, en situasjon som ble enda verre etter at Libanon ble rammet av en kraftig økonomisk krise.
Fikk ikke gå på skole
Ali var så redd for barna sine, spesielt de to jentene, at han ikke ville la dem gå på skolen, tross Sedras sterke ønske om å få utdanning. Siden moren hadde ryggproblemer og astma, hjalp de i stedet til hjemme, spesielt Sedra.
– Hun laget mat og te og passet på lillebroren Ahmad og badet ham. Hun var alt, sier moren Fatima.
Klokka hadde akkurat passert 18 da Ali ba datteren Sedra lage te. Familien satt utenfor den 20 etasjer høye boligblokka, med tekoppene sine og så bilene kjøre forbi på hovedveien parallelt med havna. På dette tidspunktet sivet det røyk ut av lagerbygningen. Litt senere slo flammene ut fra bygningen der det lå 2.700 tonn ammoniumnitrat.
Fatima ble redd og ba dem gå inn i leiligheten. Det var da de hørte den første eksplosjonen. Få sekunder senere kom det en til. Den var så kraftig at havnebygningene ble slengt mot boligblokka.
Døde momentant
– Det var som om havnen kom mot oss, sier Ali.
På et øyeblikk ble boligområdet forvandlet til et helvete på jorda. Alt og alle ble kastet opp i lufta for så å bli dekket av bygningsrester.
– Murstein, steiner, aluminium, glass. Alt falt på oss, sier Ali, som ble påført hjerneblødning og flere ribbeinsbrudd, og som både mistet synet på det venstre øyet og hørselen på det høyre øret den dagen.
Sedra døde momentant, klemt under sement og murstein som regnet ned fra himmelen. Hoda brakk blant annet nakken. Fatima ble liggende med brukket ryggrad og et knust bein.
Det var dette Mustafa så da han ankom og fikk båret Hoda vekk før hun fikk plass i et militært kjøretøy og brakt til sykehuset.
Ett av de andre bildene Ammar tok, viser Sedras døde kropp, ikledd en lang blomstrete kjole, mens hun blir båret av sin storebror Qoteiba og svigerbroren Fawaz.
Redselsfull hjemreise
Mahmoud (25) – Alis og Fatimas eldste sønn – var på jobb 4 mil nord for Beirut den fatale dagen. Etter eksplosjonen greide han ikke å få tak i familien sin. Han tok drosje til Beirut, en tur som tok 45 minutter, og da trafikken korket seg, løp han de siste kilometerne hjem.
– Langs veien så jeg mennesker som lå døde i bilene sine. Jo mer jeg så, desto mer kunne jeg se for meg hvilke fryktelige ting som kunne ha skjedd med familien, sier han.
Idet han nærmet seg hjemme, fikk han telefon fra sin svigerbror som fortalte at Sedra var død.
En måned etter eksplosjonen bor familien i et midlertidig husvære i en leilighet sør for Beirut. De er fortvilte og får fortsatt behandling for skadene de ble påført, samtidig som legeregningene hoper seg opp.
Hoda, som er iført en nakkestøtte, har nesten sluttet å snakke. Hun husker verken eksplosjonen eller det som skjedde etterpå. Hun er besatt av å se på videoopptak av eksplosjonen på sosiale medier. Hver natt våkner hun flere ganger, noen ganger gråtende.
Redd for alt
Fatima sliter med sine egne indre demoner.
– Alt skremmer meg nå. Jeg ser en dør og forestiller meg at den vil falle over meg, sier hun, sittende i sofaen med et bein i bandasje og en ryggskinne.
Mahmoud, den eldste broren, er tynget av ansvaret han har fått for familien nå som farens vaktmesterjobb er borte. Han har også en fire år gammel sønn å bekymre seg for. Nå er han villig til å risikere livet for å komme seg ut av Libanon og til Europa.
– Jeg vil ikke bli her en eneste dag til, sier han.
Familiefaren Ali kommer stadig tilbake til øyeblikket da han mistet kontrollen over sin families liv. Han føler seg maktesløs. Ti dager etter eksplosjonen gikk han tilbake til bygningen, der han ble stående og gråte for sin døde datter.
– Hun var alltid i kjøkkenet, hun elsket å lage mat. Jeg ser henne for meg der, sier han.
