Nyheten om de 43 lærerstudentene som forsvant sporløst i Ayotzinapa, Mexico en septemberdag for seks år siden gikk verden rundt. Men som så mange spektakulære nyheter, har også denne etterhvert druknet i andre begivenheter. Verden glemmer fort, men foreldrene til guttene som forsvant glemmer aldri.
For hvor har guttene blitt av? Hvordan kan 43 unge menn fordufte sporløst? Det siste vi vet er at ungdommene ble arrestert av politiet etter at de hadde stjålet noen busser i forbindelse med en aksjon.
Riksadvokaten som leder etterforskningen mener at studentene ble arrestert av korrupte politimenn som siden overleverte dem til en kriminell gjeng. Gjengmedlemmer skal ha drept alle sammen og brent opp kroppene deres. Men bare levninger av én av guttene er funnet.
Meksikanske myndigheter hevder å ha arrestert over 100 politifolk og gjengmedlemmer og siktet dem for kidnapping og drap. Men ennå er ingen dømt. Etterforskningen har blitt kraftig kritisert av ulike menneskerettsorganisasjoner, blant annet Amnesty.
I tida etter bortføringen ble internatskolen guttene gikk på omgjort til et hovedkvarter for de etterlatte. Familiene flyttet inn på guttenes rom og 43 tomme stoler med bilder av de savnede ble satt ut i en av skolens aulaer. Mange av foreldrene ble boende på skolen i flere år, og mange har ennå ikke gitt opp å finne sønnene sine i live.
Bildet er av en av de 43 tomme stolene som hadde blitt satt opp som et minnesmerke over de 43 studentene som hadde «blitt forsvunnet». Foto: Anne Håskoll-Haugen
Journalisten og Latin-Amerika-aktivisten Ingrid Fadnes kom til skolen noen måneder etter hendelsen.
– Jeg kom i januar 2015 for å skrive om forsvinningen. I begynnelsen hadde ikke dette vært en stor mediesak. At 43 urfolksstudenter var forsvunnet ble ikke sett på som så sjokkerende, sier hun, og forklarer til Bistandsaktuelt at svært mange mennesker «forsvinner» i Mexico hvert år. Det etterforskes sjelden.
Men så tok saken en vending.
– Det ble funnet noen massegraver og familiene fikk vite at det var guttene. Men etterforskningen avslørte rester etter kvinner – så hvem var de da, de som lå i denne graven – og hvor var studentene?
Dette ble begynnelsen på stor medieoppmerksomhet rundt det som i Mexico (og andre land i Latin-Amerika) kalles «å forsvinne mennesker.»
Reportasje i striper
På dagen seks år etter forsvinningen gir det lille norske forlaget Camino ut bok om studentene. Boken er skrevet av Andalucia Knoll, en nordamerikansk journalist bosatt i Mexico. Tegningene er gjort av meksikaneren Marco Parra.
Ingrid Fadnes, som ble kjent med arbeidet deres da hun selv var i Mexico, har bidratt til at boken nå utkommer på norsk. Boken har på norsk fått tittelen Ayotzinapa: I live da de tok dem. Hun har selv skrevet flere reportasjer om studentene som forsvant.
Ayotzinapa: I live da de tok dem er en reportasje i striper. Men hvorfor tegne en så alvorlig hendelse?
Morten Harper er tegneserieekspert og har selv gitt ut flere bøker. Han forteller at dokumentariske tegneserier er en stor sjanger internasjonalt, som også har gjort seg gjeldende i Norge. Dette er tegneserier som tar for seg alt fra urfolks rettigheter i Canada, oljesandutvinning, krigene på Balkan, Palestina/Israel-konflikten, flyktninger og mye mye mer. Og de selger godt.
Harper sier fordelen med å tegne en reportasje er at journalisten kan få frem bilder som ingen fotograf var til stede for å ta.
– Du kan fortelle historier som er mer utilgjengelige for andre journalister. Slik får de fortalt historier som kanskje ellers unnslipper nyhetene.
Boken om studentene som forsvant i Mexico kalles gjerne tegneseriejournalistikk, en tegnet reportasje om aktuelle hendelser.
– Det er en type slow journalism – det tar jo tid å produsere slike bøker, og tegneserien egner seg kanskje ikke til løpende nyhetsdekning. Da kan den politiske kommentartegningen være like effektiv.
Harper mener typisk for tegneseriejournalistikk er at den ofte er mindre objektiv. Tegneren skjuler ikke sin personlige mening og til tider kan det nærme seg aktivisme.
Harper forteller at selv om slike reportasjer oftest kommer i bokform, viser dagspressen nå mer interesse for denne måten å formidle nyheter på.
Blant annet eksperimenterer New York Times med å bruke illustratører i stedet for fotografer når de skal beskrive en hendelse.
– Sannheten forsvinner også
Journalisten og tegneren bak boken sier de vil gi sitt bidrag til at verden ikke skal glemme de 43 studentene.
Tekstforfatteren av boken, Andalucia Knorr, forteller til Bistandsaktuelt:
– Ved å fortelle denne historien gjennom tegning ble historien tilgjengelig også for de av guttenes foreldrene som ikke kunne lese særlig godt. Mange av foreldrene hadde svært begrenset utdanning, men med lite tekst og mange illustrasjoner kunne også de klare å lese om barna sine.
Den norske journalisten Ingrid Fadnes sier:
– De 43 studentene var urfolksgutter fra en radikal lærerskole og hadde en streng politisk skolering. De ble opplært til å ikke være redde for konfrontasjoner, til å gjennomføre aksjoner og protester. Hvem skulle spørre etter dem?
Hun forklarer at det som på spansk heter «å bli forsvunnet» innebærer noe mer enn at noen (staten eller kriminelle) mot din vilje bortfører deg.
– Den fysiske forsvinningen er bare steg én. Andre skritt er «å forsvinne sannheten» – når de etterlatte ikke får vite, når sannheten blir holdt fra deg – noen vet hva som har skjedd – men de nekter å si det.
Du kan lese om utgivelsen på forlagets hjemmeside.
