I oktober 1998, mens jeg var representant for Norsk Folkehjelp i Mellom-Amerika, ble Honduras og Nicaragua truffet av orkanen Mitch. Det blir anslått at omlag 11.000 mennesker omkom, de aller fleste i Honduras.
Norsk Folkehjelp var blant de eneste norske organisasjoner som hadde partnere i Honduras og operativ tilstedeværelse i regionen. Det ble også min egen debut i nødhjelp. Det ble fort klart at vi ikke hadde noe å tilby i den umiddelbare unnsetningsfasen, men konsentrerte oss fra første stund om hva vi kunne gjøre i senere faser med rehabilitering og stabilisering.
Leger fra Norge som tidligere hadde arbeidet i Nicaragua tilbød å hjelpe til. Selv forsøkte jeg å komme så snart som mulig til byen La Ceiba i Honduras hvor en av våre partnere var etablert – og som var sterkt preget av ødeleggelsene.
På rullebanen sto et kubansk fly
Broer og veier var imidlertid ikke farbare, det meste av fiskeflåten hadde blitt sønderknust. Da jeg omsider satt i et fly som skulle gjøre det første forsøket på å lande i San Pedro Sula etter at flyplassen hadde stått under nesten to meter med vann, ble det første landingsforsøket avblåst av piloten. Årsaken var at det fremdeles var for mye slam på rullebanen, og vi returnerte til San Salvador.
Neste forsøk lyktes heller ikke, men vi ble heldigvis omdirigert direkte til La Ceiba som var en av de få flyplassene som fungerte i Honduras.
Der sto det også et kubansk fly. Cuba er anerkjent for å sende akutt medisinsk hjelp i krisesituasjoner, og ofte blir det lange oppdrag ut av det. Spontant hadde Cuba sendt et fly med 150 helsearbeidere til Nicaragua. Mange av dem hadde tidligere arbeidet i landet under revolusjonen.
Ingen fikk stige ut
Nicaraguas høyreorienterte president Arnoldo Alemán var derimot ingen Cuba-venn. Dessuten hadde han – tross orkanens store ødeleggelser - ikke engang erklært en nasjonal krisesituasjon ennå.
Så det kubanske flyet ble stående i regnet, uten at noen fikk stige ut på flyplassen i Managua.
Dette fikk utenriksministeren i nabolandet Honduras høre om. Siden befolkningen i Honduras var hardt rammet av orkanen, inviterte han derfor kubanerne til Honduras i stedet. Så kubanerne hadde satt fra seg 5 tonn med medikamenter i Managua og fløyet videre til La Ceiba i Honduras.
Nye komplikasjoner
Men så oppsto det nye komplikasjoner. Honduras hadde nemlig ikke diplomatiske forbindelser med Cuba i 1998, så helsedepartementet kunne ikke inngå en avtale med legene.
For å ordne opp i saken sendte Cuba et eget fly med utenriksminister Roberto Robaina, helseministeren og en diplomat som skulle være Cubas midlertidige charge d’affaire i Honduras. Denne delegasjonen hadde ankommet samme dag som meg og vi endte opp på samme hotell. Det var portforbud, så vi kunne ikke forlate hotellet etter klokka ni på kvelden.
Siden jeg snakket flytende spansk og hadde truffet utenriksminister Robaina to år tidligere i Havanna, havnet jeg snart i samtale med kubanerne. De innrømmet at de ikke helt visste hva som skulle skje med de 150 helsearbeiderne (leger, sykepleiere og teknikere) som ikke hadde medisiner, mat, losji eller transport.
I baren laget vi et prosjektforslag
Mens vi pratet satte helseministeren opp et overslag over kostnadene ved å ha legene på oppdrag i Honduras. Jeg konstaterte raskt at det – sammenlignet med norske forhold – dreiet seg om beskjedne summer. Faktisk kunne vi støtte 40 kubanske leger for samme prisen som det ville ha kostet å hente én lege fra Norge til Honduras.
Så i baren lagde vi et prosjekt med forslag om norsk støtte til det kubanske teamet, slik at de kunne komme seg ut i felten og hjelpe overlevende fra orkanen. I mangel av internett (som i 1998 knapt nok fantes i Mellom-Amerika), ble det sendt en fax til UD i Norge, og vi gikk deretter til sengs.
Ved 4-tida på natta ble det skjøvet en fax under døra på rommet mitt. Det var svar fra UD om at støtte ville bli innvilget, men hvis Norsk Folkehjelp kunne forskuttere kunne vi gå igang mens søknaden ble formelt behandlet. Jeg gikk derfor til frokostbordet og traff noen forbløffede kubanere som knapt kunne tro hva jeg hadde å fortelle. Det hele var en god kombinasjon av tidsforskjell, menneskelige ressurser fra Cuba og en tradisjon for at norsk nødhjelp var fleksible penger.
Det der er jo kjent anekdote!
Enden på visa var at Norsk Folkehjelp støttet den kubanske brigaden i Honduras i to år, og de ble i landet i flere år enn det også. For hele regionen hadde Cuba dessuten tilbudt 700 stipender til mellomamerikanske studenter for å studere medisin i Cuba, mens 700 leger arbeidet i regionen. Etterhvert som de nyutdannede legene kom hjem, reiste kubanerne tilbake.
Noen år senere deltok jeg i en mottakelse hvor Guatemalas president skulle tildele Quetzal-ordenen til noen utvalgte utlendinger som hadde gjort en viktig innsats for Guatemala, deribant den kubanske legebrigaden.
Jeg kom i prat med lederen for brigaden og fortalte at jeg hadde vært involvert i Honduras fra begynnelsen, hvorpå han svarte:
«Var du med på det? Det der er en kjent anekdote på Cuba, som til og med Fidel Castro har nevnt i sine taler.»
