FNs hovedkvarter i New York skulle ha myldret av liv denne uken. Hver høst, når FNs generalforsamling åpner, samles stats- og regjeringssjefer fra alle 193 medlemsland til det som kalles høynivåuken.
Toppmøtet er en fryd for akkrediterte journalister; er du først kommet innenfor den strenge sikkerhetskontrollen, er tilgangen på saker, uformelle kilder og intervjuobjekter endeløs. Den norske regjeringen er alltid tungt representert – og aldri er Erna Solberg mer tilgjengelig for norske medier enn denne uken: Hun stiller villig opp i Rosehagen utenfor FN-bygget mellom møtene for å formidle hva hun og Norge mener om det som står på timeplanen.
I år var det ventet ekstra stor ståhei under toppmøteuken for å feire at FN fyller 75 år. Men på grunn av koronaepidemien blir det stille i Turtle Bay, området midt på Manhattan hvor FN-hovedkvarteret ligger. Bare én representant fra hvert land får sitte inne i hovedsalen under de tradisjonelle toppleder-talene som innleder generalforsamlingen.
I år er talene spilt inn på forhånd, ingen skal stå ved talerstolen. Brasil er som vanlig øverst på talerlisten – eller avspillerlisten – tirsdag morgen, mens USAs president Donald Trump er nummer to, etterfulgt av Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Kinas president Xi Jinping. Først på lørdag blir statsminister Solbergs budskap kringkastet til verden.
I år er det bare én representant fra hvert land som får sitte inne i hovedsalen under de tradisjonelle toppledertalene som innleder generalforsamlingen.
Kina viser muskler
Allerede i dag, mandag, skal presidentene Trump og Xi tale til en spesialsesjon for å markere FNs 75-årsjubileum. Det blir ventelig mest oppmerksomhet om hva Trump vil si til FN, få uker før presidentvalget i USA. Men antagelig gjør vi klokt i å høre nøyere etter når president Xi snakker til FN for første gang på fem år. Han vil sannsynligvis få større innflytelse på FNs fremtid enn Trump, uansett hvem som vinner presidentvalget i USA.
Kina har på en bemerkelsesverdig måte styrket sin posisjon i FN siden tusenårsskiftet. Landet har for lengst gått forbi Japan som nest største bidragsyter til FNs budsjett; Kina dekker nå 12 prosent, det vil si 370 millioner dollar i rene tall. Det er fortsatt langt bak USA, som står for 22 prosent av finansieringen av FN (677 millioner dollar). Men i takt med at USA under Trump har trukket seg unna internasjonalt samarbeid både i FN og andre organisasjoner, har Kina under Xis ledelse fylt opp tomrommet etter amerikanerne.
«Jeg ser med bekymring på Kinas voksende makt i det multilaterale systemet», skriver Jeffrey Feltman, som frem til 2018 var FNs visegeneralsekretær for politiske saker, en av de viktigste posisjonene i FN-systemet. Han er amerikaner og anerkjenner at Kina som en økonomisk og politisk stormakt har en legitim rett til innflytelse i FN. Men han er bekymret for hvordan Kina bruker sin makt, for eksempel til å undergrave respekten for sivile og politiske menneskerettigheter.
Kina har, sammen med Russland, for eksempel motarbeidet formuleringer om respekt for menneskerettighetene i mandater for fredsbevarende operasjoner. Disse mandatene blir vedtatt av FNs sikkerhetsråd, og den kinesisk-russiske alliansen mot det de hevder er vestlige kjepphester, vil vi se mer av fremover, påpeker Feltman.
Også i andre deler av FN-systemet pågår den kinesisk-ledede nedgraderingen av ytringsfrihet og demokratiske rettigheter. Sist fredag ble det bråk i FNs menneskerettighetsråd da en videoappell fra den hviterussiske opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja ble spilt av i et møte. Hviterusslands ambassadør fikk støtte fra Kina, Russland og Venezuela da han høylytt protesterte mot videoen og en rapport om overgrep mot demonstranter i Minsk og andre byer.
Tenker langsiktig
Et annet tegn på at Kina viser muskler i FN, er at over 2500 kinesere nå tjenestegjør i fredsbevarende operasjoner. I år 2000 var antallet 95. Kinesere leder også fire av 15 organisasjoner som tilhører FN-systemet, deriblant FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO), mens USA leder to, nemlig Verdensbanken og Verdens matvareprogram. Sist vinter var Kina på god vei til å kapre sin femte direktørpost i Verdensorganisasjonen for åndsverkrett (WIPO). Men da brukte USA sin tyngde i FN-systemet: Resultatet ble at den USA-støttede Daren Tang fra Singapore fikk jobben.
Det ligger mye makt i å lede og i å påvirke FN-organisasjoner, noe Kina under Xi Jinping har forstått, men som president Trump ikke ser ut til å begripe. I vår anklaget han Verdens helseorganisasjon (WHO) for å være for føyelig overfor Kina i håndteringen av koronapandemien, som oppsto i Kina. I stedet for å utøve den makten USA har som største finansieringskilde, trakk Trump i stedet amerikanerne ut av hele WHO. På den måten får Kina enda mer innflytelse i helseorganisasjonen, som spiller en avgjørende rolle i det internasjonale arbeidet for å bekjempe koronapandemien og andre globale helsetrusler.
Som Feltman peker på, bruker Kina sin økende innflytelse til å motarbeide verdier som vestlige demokratier mener er fundamentet for hele FNs virksomhet. Kinas «suksess» forsterkes av at USA ikke bryr seg om å forsvare disse verdiene, annet enn når det passer inn i Trumps politiske prosjekt. Han kritiserer gjerne menneskerettighetsbrudd i Venezuela, men aldri i Saudi-Arabia, og applauderer Israels folkerettsstridige okkupasjon av palestinske områder ved å flytte USAs ambassade til Jerusalem.
Mer konflikt
FN er på mange måter blitt en slagmark for den økende rivaliseringen mellom USA og Kina. Generalsekretær António Guterres advarer mot en ny tilstand av kald krig, altså samarbeidsklimaet før 1990, da USA og Sovjetunionen sto steilt mot hverandre, noe som førte til at særlig FNs sikkerhetsråd ofte var handlingslammet.
Tilstanden i FN nå er ikke like ille som under den kalde krigen. Da var samarbeidsklimaet så dårlig at det kunne gå flere måneder mellom møtene i Sikkerhetsrådet. Nå møtes rådet nesten hver dag, også digitalt under koronapandemien. Men det er riktig å si at rådet er inne i en kritisk fase, med flere konfrontasjoner mellom USA og motpartene Kina og Russland. De siste ukene har dessuten USA stått alene i rådet i kampen for å tilsidesette atomavtalen med Iran og gjeninnføre sanksjoner mot landet. USAs nærmeste allierte, Frankrike, Storbritannia og Tyskland, har gått hardt ut mot Trump-administrasjonens manøver i Iran-spørsmålet.
Skulle Trump bli gjenvalgt, er det duket for flere uenigheter mellom USA og vestlige allierte. Da kan det holde hardt å videreføre FN i tråd med de visjonene som organisasjonen ble bygget på.
Amerikansk idé
De forente nasjoner var den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts idé. Lenge før andre verdenskrig var over, utarbeidet han en visjon om at alliansen av land som bekjempet Hitler, skulle videreføres i fredstid for å hindre at nye kriger oppsto. Roosevelt døde to uker før utsendinger fra 50 land møttes i San Francisco for å utarbeide FN-pakten. Den ble undertegnet 26. juni 1945 og trådte i kraft 24. oktober samme år.
FNs historie er full av skandaler, korrupsjon, maktmisbruk og ineffektivitet. På millioner av møter i organisasjonens regi er det øst ut et vell av tomme ord, mens kommisjonsseminarer på luksushoteller har resultert i en enorm mengde av verdiløse dokumenter. To FN-eksperter ved New York University spår at FN neppe vil oppleve å runde 100 år: Bare se hvordan det står til med FNs bærekraftsmål, påpeker de, og viser til de 17 målene for verdens utvikling, som ble vedtatt under FN-toppmøtet i 2015.
Professorene har rett i at verden ligger dårlig an til å utrydde fattigdom og sult innen 2030. Det er heller ikke tegn til at klimaendringene eller ødeleggelsene i havet blir bremset opp så kraftig som bærekraftsmålene legger opp til. Men at FN vil gå i oppløsning virker likevel ikke sannsynlig.
FNs bærekraft
FN kommer til å bestå til hundre år og mer, mest fordi det ikke finnes alternativer. Samarbeidet i Sikkerhetsrådet er kanskje dårlig, men i andre FN-fora er samhandling en dyd av nødvendighet, og derfor vil FN bestå. WHO er et godt eksempel. Pandemier vil aldri kunne isoleres til ett land eller én region, det smarte svaret vil dermed være å koordinere innsatsen for å bekjempe dem.
Om helsekriser ikke skulle tvinge frem samarbeid, så fordrer i hvert fall internasjonal luftfart og patentrettigheter at landene i verden er enige om noen felles kjøreregler. Flytrafikken håndteres av Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen (ICAO), mens patentene registreres hos WIPO. I andre FN-fora trekkes det grenser i havet og på havbunnen. Forhandlingene er ofte tøffe og metodene urene. Men finnes det noe alternativ? Krig, selvsagt, hvor den sterkeste får sin vilje ved å drepe sine motstandere.
Flere av FNs humanitære programmer har også gjort verdensorganisasjonen uunnværlig. Høykommissæren for flyktninger (UNHCR), FNs barnefond (Unicef) og FNs utviklingsprogram (UNDP) fyller roller ingen andre humanitære organisasjoner kan ha som aktører, pådrivere og samarbeidspartnere i alle FNs medlemsland. Ikke alle milliardene de bruker er vel anvendte penger, men millioner av barn har fått skolegang, og mange valg i utviklingsland er gjennomført takket være disse FN-programmene.
Det er likevel mye ved FN som er «dypt bekymringsfullt», som de fem nordiske statsministrene skriver i en felles kronikk foran FNs jubileumsfeiring. Derfor fastslår de at «det blir stadig tydeligere at progressive land må føre an og ta større ansvar for å beskytte det multilaterale systemet». De fem erklærte at de vil ta det ansvaret «sammen med EU og andre likesinnede aktører fra hele verden».
Etter fire år med Trump som president er det uklart om USA kan regnes med i denne gruppen av likesinnede. Om han blir gjenvalgt, er det derfor stor grunn til uro. USA har, tross sin dobbeltmoral, sine kriger og sitt medansvar for å holde despoter ved makten, vært garantisten for FN og en verdensorden som bygger på menneskerettigheter og felles kjøreregler. Uten USAs innsats for at det fortsetter slik, mens Kina rykker inn som hovedaktør, får vi kanskje et annen verdensorganisasjon: Et FN som kan bekjempe pandemier, men som blir kraftløst i kampen for ytringsfrihet og demokrati.
