I seks år var Ingrid Hoøen og Hilde Løvås faddere til ei lita jente i Sri Lanka. De ønsket å fortsette til jenta ble 18 år. Men i januar fikk de brått beskjed fra Plan om at all kontakt med jenta måtte opphøre. Årsaken var at Plan skulle stanse sitt arbeid på Sri Lanka.
– Vi føler at vi har sviktet henne og er sjokkert over hvordan Plan Norge har håndtert dette, sier Ingrid Hoøen.
Høsten 2013 bestemte de to vennene Ingrid Hoøen og Hilde Løvås seg for at de ville støtte arbeidet til en norsk hjelpeorganisasjon. Det var viktig for de to, som var naboer i Levanger, at støtten deres gikk til en seriøs organisasjon.
– Vi hadde lyst til å støtte noen som drev med utdannelse for jenter. Det var litt tilfeldig at vi endte opp med å støtte Plan Norge, men valget falt på dem – blant annet fordi de jobber med utdannelse og fordi vi oppfattet dem som en seriøs organisasjon , sier den pensjonerte juristen Ingrid Hoøen (70).
Femåring fra Sri Lanka
De tok kontakt med Plan Norge, og organisasjonen foreslo at de ble faddere for «Rashmi»*, ei fem år gammel jente i Sri Lanka. Det sa de ja til. I november 2013 fikk de to vennene sitt første brev, som også inneholdt en tegning jenta hadde laget.
De svarte med en gang.
I årene som fulgte gikk det en jevn strøm av brev, tegninger og bilder mellom de to fadderne i Levanger og jenta på Sri Lanka. Hun fortalte dem om familien sin, om hvilke fag hun likte på skolen, om venninene sine og om andre ting fra livet sitt.
Hoøen og Løvås fortalte om sin famille, om norske årstider, de skrøt av innsatsen hennes på skolen og oppmuntret henne til å stå på videre. All brevene gikk via Plan. Av materialet Hoøen og Løvås fikk fra organisasjonen framgikk det at Rashmi bor i Uva-provinsen, en provins som sør i landet som har noen av øystatens aller fattigste områder.
– Vi fortalte om livene våre, og vi følte jo at vi kom ganske nære hverandre på den måten. Hun ble på en måte vår jente, og vi var selvfølgelig opptatt av hvordan det gikk med henne. Vi var fast bestemte på at vi skulle støtte henne, ihvertfall fram til hun var 18 år. På den måten håpet vi at hun kunne få seg en yrkesutdannelse, sier Hoøen.
Gjennom å utveksle brev, tegninger og bilder ble det utviklet en relasjon mellom de to vennene fra Levanger og jenta på Sri Lanka.
Brått slutt
Men 31. januar i år, etter at de to hadde vært faddere for Rashmi i over seks år, fikk Løvås et helt uventet et brev – et brev som endret alt i kontakten mellom fadder og fadderbarn.
– Hilde trodde først det var en feil, fordi det stod i brevet at vi hadde fått et nytt fadderbarn, ei fem år gammel jente fra Myanmar. Men vi var jo faddere for Rashmi... Men da vi leste det grundigere så vi at Plan skulle avslutte i Sri Lanka, og at vi ikke kunne få støtte Rashmi lenger: det var derfor vi fikk tilbud om et «nytt» barn. Men for oss ble det helt feil, det var et sjokk for oss at vi måtte bryte alle kontakt på kort varsel, sier Hoøen.
I brevet fra Plan Norge var det en del generell informasjon om hvorfor organisasjonen avslutter arbeidet sitt på Sri Lanka, de viste blant annet til den økonomiske veksten på Sri Lanka. Organisasjonen understreket videre at støtten fra de to fadderne hadde vært viktig og at barna som får brev fra fadderne sine «opplever det som en stor glede og støtte». Det sto også at lokale organisasjoner ville videreføre mye av Plans arbeid i Sri Lanka.
For oss ble det helt feil, det var et sjokk å måtte bryte all kontakt på kort varsel.
Ingrid Hoøen, fadder
Fikk ikke kontakt
Hoøen og Løvås synes informasjonen de fikk var generell og lite konkret. Samme dag som de hadde mottatt brevet fra Plan sendte de en epost til organisasjonen med en rekke konkrete spørsmål. De spurte blant annet om de kunne få kontaktinfo til de lokale organisasjonene, om de kunne støtte Rashmi via de lokale organisasjonene og om de kunne ta direkte kontakt med jentas famille.
– Vi vil jo veldig gjerne fortsette å støtte henne og familien hennes gjennom en lokal organisasjon hvis det er mulig. Vi spurte derfor om Plan kunne formidle kontakt. Det ville de ikke. Vi hadde også mange konkrete spørsmål vi ikke fikk skikkelige svar på.
Plan «sensurerte» brev
I brevet fra Plan som informerte Hoøen og Løvås om at de ikke lenger kunne støtte Rashmi stod det også at de kunne sende et siste brev til jenta innen to uker. Et brev Plan skulle gjøre «sitt beste for at kom fram».
De to vennene forfattet et brev til Rashmi hvor de forklarte at de gjerne ville fortsette å ha kontakt med henne og støtte utdannelsen hennes. De skrev også at de var svært skuffet over Plan og mente at det var uansvarlig av organisasjonen å avbryte støtten før hun var fylt 18. I brevet la de ved adressen sin. De ba Rashmi ta direkte kontakt med dem, siden Plan ikke ville gi dem hennes adressen hennes.
Men dette brevet ville Plan ikke formidle.
Hoøen og Løvås fikk beskjed fra organisasjonen om at de måtte fjerne adressen og oppfordringen til Rashmi om at hun skulle ta kontakt. De måtte også fjerne at de ville fortsette å ha kontakt, samt kritikken av Plan.
– Det føltes jo merkelig at brevet vårt ble «sensurert» av Plan. Men vi hadde ikke noe valg og skrev ett, siste brev der vi ga utrykk for at vi forstod det hvis hun følte seg sviktet. Vi skrev at vi var skuffet over Plan. Så kunne vi bare ønske henne lykke til videre. Det føltes ikke bra, sier Hoøen.
Da de fikk beskjed om at de ikke lenger kunne støtte jenta på Sri Lanka sendte de to fadderne dette brevet, via Plan, til henne. Men det ville ikke organisasjonen videreformidle. De fikk brevet i retur fra Plan med beskjed om å fjerne deler av kritikken mot Plan samt adressene sine hvis de ville at jenta skulle få brevet.
Ubesvarte spørsmål
De to vennene sitter nå igjen med en blå ringperm full av tegninger, bilder og brev. Og med masse ubesvarte spørsmål om hvordan det går med jenta i Sri Lanka som de var faddere for i seks år. Og gjerne skulle vært faddere for i mange år til.
Hva slags hjelp får hun og familien nå? Hvor mange timer undervisning får hun hver dag? Ble hun lei seg da hun fikk høre at de norske faddere hennes ikke kunne støtte henne lenger? Hvor mange andre barn i Sri Lanka ble berørt av at Plan trekker seg ut?
Hoøen sier at hun skjønner at Plan må prioritere og noen ganger også avslutte virksomheten i enkelte land. Men de to venninnene er veldig skuffet over både mangelen på informasjon og det at Plan velger å avbryte arbeidet i Sri Lanka så brått.
– Vi synes det er uansvarlig å avslutte før hun er 18. Hun er nå i en sårbar alder, og vi føler oss ikke trygge på at hun blir ivaretatt på en skikkelig måte. Plan burde i alle fall kunne gikk oss en grundig forklaring på hvordan hun blir fulgt opp. Så vi er både skuffet og sjokkert over hvordan Plan har håndtert dette. Og vi føler på en måte at vi har sviktet henne, sier Ingrid Hoøen.
*Etter ønske fra fadderne har vi endret jentas navn, «Rashmi» er ikke hennes virkelig navn.
