Den lange palmetre-alleen dukket plutselig opp fra ingenting midt inne i regnskogen. Det var her Margrethe Rask – kvinnen alle bare kalte Grethe – kom kjørende. Alleen førte henne først forbi en imponerende katolsk kirke. Dette var den største og høyeste bygningen i byen Abumombasi. Den dag i dag signaliserer kirken sivilisasjon og høyere makter, med sine to tårn og gule murstein.
Grethe Rask reddet mange pasienter fra uførhet og død, og ble en svært populær lege blant lokalbefolkningen i distriktet. Foto: Privat
I enden av alleen lå misjonshospitalet, et sykehusområde omringet av flammetrær i full blomst. Det var her Grethe Rask fra den danske småbyen Thisted hadde sitt daglige oppholdssted i tre år, fra 1972 til 1975. Men hun hadde faktisk oppholdt seg i Zaire (i dag Den demokratiske republikken Kongo) en gang tidligere. Det var i 1964. Men etter ett år hadde hun reist hjem til Danmark igjen for å skrive en doktoravhandling i magekirurgi og tropesykdommer.
Nå var den danske kirurgen tilbake i landet, på sykehuset hun hadde bodd dengang. Det var en enkel operasjonssal, men den var ren og velfungerende. Dette var takket være en høytstående politiker som bodde i Abumombasi og sørget for forsyninger til henne.
Men det var aldri nok. Det forhindret likevel ikke Grethe Rask og medarbeiderne hennes i å utføre arbeidet de var der for å gjøre. De brukte bare det de hadde for hånden.
En vattbit og en lommelykt
Narkoselegen på sykehuset hadde lært seg å teipe en vattbit under pasientenes nese. Dersom bomullen sluttet å blafre, var det fare på ferde. Operasjonssykepleieren hadde på sin side bestandig en lommelykt tilgjengelig – dersom strømmen plutselig skulle gå. Sterile gummihansker tilhørte sjeldenhetene.
– Grethe måtte ofte jobbe uten hansker under operasjonene, for eksempel dersom det var nødvendig å trekke ut morkaker som hadde satt seg fast. Jeg jobbet også uten hansker, og det hendte at vi gikk tom for desinfeksjonsmidler, forteller professor i global helse Ib Bygbjerg (75) som også var utstasjonert i Zaire på 70-tallet.
Sykehuset hadde ingen engangskanyler, så nålene ble brukt flere ganger. Men Grethe Rask reddet liv. Folkehelsen i Abumombasi var ikke imponerende, malariaen tok ubønnhørlig livet av folk og regnskogen bød på alle slags andre sykdommer.
En ung lokal kvinne kommer tilfeldigvis forbi i palmealleen der Margrethe Rask kom kjørende for snart 50 år siden. Foto: Jørn Stjerneklar
Men regnskogen brakte også mat på bordet. Mange av byens menn skaffet seg mat ved å jakte. Av den grunn besto middagsmåltidene til legene på sykehuset ofte av viltkjøtt. En kveld kunne det være ape, den neste vortesvin eller andre eksotiske dyr.
– Jeg har fått servert kokt flaggermus, som jeg spiste. Alt annet ville vært uhøflig overfor lokalbefolkningen, sier Ib Bygbjerg.
Grethe Rask var en driftig kvinne og høyt elsket i Abumombasi. Hun drev misjonssykehuset, og gjorde det som om det var hennes egen, lille jungelklinikk. Og hun hadde alltid mye å gjøre.
Da hun i 1974 begynte å gå ned i vekt og følte seg trettere en normalt, la hun skylda på at hun jobbet for mye. Hun feilte jo ingenting! Og hvis hun trengte ro, kjørte hun jo bare ned til bredden av den vakre elva som lå rundt fem kilometer fra sykehuset.
Ble kirurg i hovedstaden
Men noe var galt. Grethe Rask begynte å få infeksjoner.
I 1975 flyttet hun til hovedstaden Kinshasa, hvor hun fikk jobb som sjefkirurg ved det danskdrevne Røde Kors-sykehuset Clinique Kinoise.
– Hun var jo ikke misjonær, men kirurg, og det var stor mangel på kirurgspesialister etter at de fleste belgierne hadde hastet av gårde etter uavhengigheten, forklarer Ib Bygbjerg.
Det var på Clinique Kinoise at Ib Bygbjerg ble kjent med Grethe Rask i 1975. Han ble snart god venn med den 45-årige kvinnen som bodde sammen med en annen danske, Karen Strandby Thomsen. Hun var visesykepleierforstanderinne.
De bodde i sjuende etasje i høyhuset hvor de ansatte ved Clinique Kinoise var innkvartert.
Trolig var det på operasjonssalen på sykehuset i Abumombasi at Grethe Rask ble smittet med hiv, et virus som den gang var ukjent. Ofte manglet det verneutstyr og de ansatte måtte jobbe uten hansker. I dag er det annerledes. Foto: Jørn Stjerneklar
– Det var rift om de øverste etasjene fordi myggen sjelden kom helt opp dit, husker Ib Bygbjerg.
Han var ofte på besøk hos de to kvinnene. De var også sammen i august 1976, da en mystisk sykdom brøt ut i en landsby ikke langt unna Abumombasi, hvor Grethe Rask hadde bodd. Folk kom til landsbyens sykehus med feber, før de begynte å blø ut av nesa, øynene, ja, ut av alle kroppens porer… Etter et par dager døde de.
Det gjorde sykepleierne på misjonssykehuset også. 39 stykker av dem. Og to leger.
– Vi trodde først det var et Marburg-virus, men det var det ikke, forteller Ib Bygbjerg.
Det var noe mye verre. Det var et nytt virus som fikk navn etter elva hvor Grethe Rask hadde likt å sitte når hun skulle slappe av i Abumombasi. Elva het Ebola.
Omfavnelsen
– Ebola tok livet av søsteren til sjeflaboratorieteknikeren min i Kinshasa, hvor hun hadde pleiet en av de syke nonnene som var fløyet inn fra ebolaområdet, sier Bygbjerg.
Den kongolesiske lab-teknikeren gikk i søsterens begravelse, noe som fikk Ib Bygbjerg til å pålegge ham to ukers isolasjon. Men før det kom så langt omfavnet lab-teknikeren ham gråtende. Til legens store skrekk. På det tidspunktet var det nemlig allerede påvist at ebola smittet gjennom kroppskontakt.
– Det ble heldigvis med skrekken, husker Ib Bygbjerg.
Ebola tok livet av 53 prosent av de smittede. 153 mennesker mistet livet, før viruset forsvant på like mystisk vis som det hadde oppstått.
Lege Margrethe Rask, kalt «Grethe» til daglig, dro fra en dansk småby og ut i Zaires regnskog, til et misjonssykehus. Senere var hun kirurg på Danmarks første utviklingsprosjekt, et sykehus i hovedstaden Kinshasa. Foto: Privat
Det ingen visste på dette tidspunktet var at det allerede fantes et enda farligere virus oppe i regnskogen, et virus som snart skulle spre seg til hele verden og ta livet av millioner av mennesker.
Det visste heller ikke Grethe Rask. Men hun visste at hun trolig var alvorlig syk. Hun hadde blitt altfor tynn. Og den ellers alltid energiske kvinnen hadde lenge stått imot trangen til bare å legge seg ned og hvile. Da hun sto og tilberedte en kylling på kjøkkenet sitt i tropeheten julen 1976, ble hun igjen overmannet av tretthet og måtte gå og legge seg.
– Min første tanke var at Grethe var overarbeidet. I tillegg var det 30-40 varmegrader og 100 prosent luftfuktighet der. Min neste tanke var at hun kunne ha fått en mage-tarm-infeksjon, men det fant vi ingen tegn på, og heller ingen tegn på malaria. Deretter vurderte jeg alt fra tuberkulose til leukemi, ikke minst da hun fikk hovne lymfeknuter og ble kortpustet. Og diabetes, da hun fikk sopp i munnen, forteller Ib Bygbjerg om julaften i Kinshasa og tiden som fulgte.
Klarte ikke puste
Like over nyttår følte Grethe Rask seg likevel bedre. Lymfeknutene var i hvert fall ikke like hovne, så hun fortsatte å jobbe. Men under en ferie i Sør-Afrika i juli 1977 klarte hun plutselig ikke å puste. Skrekkslagen og med en oksygentank ved sin side, fløy hun hjem til Danmark.
På Rikshospitalet hev de beste spesialistene seg over henne for å finne ut av hva hun led av. De testet for alt de kunne komme på. Men den eneste konklusjonen de klarte å enes om, var at pasienten var døende.
Hennes venn Ib Bygbjerg fløy til Liverpool School of Tropical Medicine i et desperat forsøk på å finne en diagnose og en behandling.
– Jeg oppsøkte min læremester, den kanskje aller beste tropespesialisten og allmennlegen vi har, Dion R. Bell. Men heller ikke han klarte å stille en diagnose, sier han.
Grethe Rask ga opp og bestemte seg for å reise fra København hjem til Jylland for å dø der. Hennes gode venninne fra Zaire-tiden, sykepleieren Karen Strandby Thomsen, flyttet også inn i Grethe Rasks lille hvitmalte hus utenfor Thisted for å stelle henne.
Opphav – poliovaksine eller viltkjøtt?
HIV-viruset ble overført til mennesket via dyr. Det er vitenskapen enige om. Hvordan det har skjedd finnes det to teorier om.
Den ene teorien går ut på at folk ble smittet av viruset under et poliovaksineforsøk i Sentral-Afrika. Det ble brukt stoffer fra sjimpansenyrer i vaksinen. Den andre teorien – som er den mest utbredte – er at smitten ble overført gjennom menneskelig berøring av ville dyr. Som når man fjerner sjimpansens skinn før man tilbereder den til middag.
Felles for de tre virusene, korona, ebola og hiv, er at de alle er såkalte zoonoser, det vil si at de opprinnelige stammer fra ville dyr. I områder hvor det er nær kontakt mellom mennesker og ville dyr, er det alltid grobunn for zoonoser.
Men Ib Bygbjerg nektet å gi opp. Han ville finne svaret. Tenk om det var noe de hadde oversett? En banal tropisk greie de hadde glemt å teste for? Han fikk overtalt Grethe Rask til å dra tilbake til Rikshospitalet.
– Hun ble innlagt hos en annen av mine læremestere, professor Faber, på epidemiavdelingen, hvor jeg selv jobbet. Faber sørget for å få laget en immuntest som viste at celleimmuniteten hennes var sterkt nedsatt. Det resterende blodet ble lagret i vevstypelaboratoriet, forteller han.
12. desember 1977 orket ikke kroppen til Grethe Rask mer. Den offisielle dødsårsaken var bakteriell lungebetennelse og blodforgiftning med stafylokokker.
Kvinnen som hadde viet hele sitt liv til å hjelpe andre, døde i en sykehusseng, bare 47 år gammel.
– Alarmen min burde ha ringt
To og et halvt år senere, i september 1980, ble en 36 år gammel landbruksingeniør innlagt på Rikshospitalet. Det viste seg at han led av en spesiell form for lungebetennelse. Legen Jan Gerstoft kom fra Statens Seruminstitut for å forsøke å finne en forklaring på den unge mannens diagnose. Han spurte pasienten ut om hans liv. Pasienten fortalte at han jobbet i meieribransjen og blant annet hadde vært i New York på en fagkonferanse. Han fortalte også at han var homoseksuell.
Mange homoseksuelle i Danmark hadde stått åpent fram allerede på 1960- og 70-tallet, så akkurat det medførte verken løftede øyenbryn eller medisinsk bekymring.
Senere skulle Jan Gerstoft erkjenne at nettopp pasientens homoseksuelle legning burde ha fått alarmklokkene hans til å ringe. For bare et par uker tidligere hadde han sett en annen homoseksuell mann bli syk, på tilsynelatende uforklarlig vis, men med et meget aggressivt herpesutbrudd.
I årene som fulgte kom det homoseksuelle med de mest mystiske og uforklarlige symptomer inn på sykehus. I New York, London, Paris og København, over hele verden.
Også Ib Bygbjerg studerte de homoseksuelle pasientene og fikk en følelse av déja vù. Det minnet ham sånn om Afrika. Han kunne ikke slutte å tenke at det som tok livet av så mange homoseksuelle menn, var det samme som hadde tatt livet av Grethe Rask.
Bygbjerg ba om lov til å offentliggjøre Grethe Rasks sykdomshistorie. Kanskje kunne hennes død være en brikke i det store puslespillet? Kanskje var det i hennes kropp at et nytt, dødbringende virus hadde debutert i Europa?
– Du ser tropiske sykdommer overalt, lo de andre legene av ham.
– Men professor Faber forsto at det kunne være snakk om en tropeinfeksjon, sier Ib Bygbjerg.
Først i 1983 – seks år etter Grethe Rasks død – fikk Bygbjerg sin avhandling «AIDS in a Danish Surgeon (Zaire 1976)» på trykk i det medisinske tidsskriftet The Lancet.
Året etter ble blodet hennes testet for hiv i Danmark. Testen var negativ. I 1987 ble det sendt blod til USA, hvor de testet med to ulike systemer. Begge prøvene var positive for hiv/aids.
Dermed ble det fastslått at den nye homosykdommen overhodet ikke var ny og heller ikke en sykdom forbeholdt homoseksuelle. Det ble også fastslått at sykdommen kom fra Afrika. Og at Grethe Rask var en av de første vesteuropeiske ofrene for sykdommen.
En kvinne krysser Ebola-elven, trolig på vei til en markedsplass i byen der hun kan selge sine produkter. Foto: Jørn Stjerneklar