Et kraftig regnvær skylte over Norsk Hydros alumina-raffineri Alunorte i februar 2018. Raffineriet ligger i Barcarena, en kommune i Amazonas-deltaet i den brasilianske delstaten Pará. Barcarena rommer om lag 100 000 innbyggere og er en av Brasils fattigste.
I etterkant av regnskyllet begynte anklagene å komme fra lokalbefolkningen: Det var gjort utslipp fra fabrikken. Norsk Hydro hadde forurenset drikkevannet, sa de. De utgjorde en fare for helse og miljø. Selskapet avviste påstandene i begynnelsen. Etter hvert kom det noen innrømmelser. Men Norsk Hydro holdt fast ved at selskapet ikke hadde stått for farlige utslipp. Hva var det egentlig som skjedde?
– Det var ulovlige utslipp, selv om de var mindre skadelige enn først fryktet. Det som skjedde i Alunorte viser et selskap som bevisst har neglisjert miljørisiko over lang tid, sier Torkjell Leira.
Norsk Hydros aktiviteter er ett av temaene i boka Kampen om regnskogen, som kommer ut på forlaget Res Publica denne uka.
Ni milliarder på å beskytte, 40 på å ødelegge
Boka går inn i norske aktiviteter i brasiliansk Amazonas på godt og vondt, fra da skipsreder Hans Ludvig Lorentzen satte kursen fra Christiania til en blodig gummiindustri i Manaus i 1891, via sønnesønnen Erling Lorentzens storstilte cellulosefabrikk under militærdiktaturet på syttitallet, og fram til den norske solidaritetsbevegelsens kamp for miljø og urfolk, nye selskapers inntreden og opprettelsen av Amazonasfondet.
Leira gjør også et regnestykke på hvor mye den Norge har investert i å beskytte regnskogen, mot hvor mye som har blitt brukt på å ødelegge den. Han kommer fram til at Norge har brukt nærmere ni milliarder på å ta vare på brasiliansk Amazonas det siste tiåret, mot over 40 milliarder på gruvedrift, vannkraftutbygging og landbrukssektoren – de tre næringene som er aller mest ødeleggende for regnskogen. I boka ser han nærmere på norske selskapers operasjoner, Oljefondets investeringer og norsk soyaimport.
– Det er dette som er det store paradokset. Norge gir litt med den ene hånda, men tar mye mer med den andre.
Verkebyllen i Barcarena
Leira bruker Norsk Hydros historie i Barcarena som eksempel på hvordan det kan gå galt – selv i et selskap som fremmer høye miljøambisjoner utad. Leira har studert og arbeidet i Brasil, og i en årrekke skrevet om Amazonas, klima og urfolk i landet.
I tillegg har han jobbet med miljøforskning på Universitetet i Oslo i og rundt Norsk Hydros bauksittgruve 25 mil sør for Barcarena, i samarbeid med tre brasilianske universiteter. Det var Norsk Hydro selv som finansierte prosjektet.
– Jeg har hatt nær kontakt med Hydro, og fått innblikk i hvordan de arbeider. Det er selvfølgelig en balansegang å skrive kritisk om folk og et selskap jeg har jobbet tett på. Men det var ingen grunn til at jeg skulle la være å grave i kritikkverdige forhold. Jeg synes heller det er et tegn på intigritet at jeg gjør det, sier Leira.
Forfatteren var i byen Belém da anklagene om utslipp kom, en times båttur unna Alunorte.
Da han fikk nyss om hva som hadde skjedd, dro han dit med en gang.
– Jeg dro til raffineriet. Der overbeviste de meg om at Norsk Hydro ikke hadde forurenset nærmiljøet. Selskapet hadde gode forklaringer og viste til det som så ut som solide rutiner.
Men etter hvert kom innrømmelsene. Det hadde foregått utslipp fra Alunorte.
– Det var opprørende å høre. Jeg fikk en ubehagelig følelse av å ha blitt ført bak lyset, sier Leira.
Redde for rødslam
Alunorte er verdens største alumina-raffineri. Det er der bauksitt blir gjort om til pulveret, som så sendes av gårde – blant annet til Norge – for å smeltes om til aluminium. Foredlingsprosessen produserer store avfallsmengder, rødslam, som er svært forurenset og kan skape etseskader hos den som får det på huden. Slippes rødslammet ut i vann og elver, kan det skade planter og dyr.
Når Leira besøker rødslamdeponiet, må han ha på munnbind, hansker, vernebriller og en spray som skal nøytralisere skaden om han skulle få rødslam på huden, ifølge boka.
Da innbyggerne i Barcarena begynte å demonstrere utenfor Alunorte etter regnskyllet i 2018, var det ikke uten grunn. Fabrikken hadde stått for et stort utslipp i 2009, også da etter et uvær. Den gangen var brasilianske Vale hovedeier, men Norsk Hydro hadde størst eierandel etter dem. Vale nektet for at det hadde vært utslipp fra rødslamdeponiet, men senere kom det fram at det ikke stemte, og at det var stor fare for lokalbefolkningens helse, ifølge Leira.
I boka påpeker Leira at en av årsakene til at utslippssaken ble så stor så fort, var at «Hydros første uttalelser etter regnværet til forveksling liknet Vales påstander ni år tidligere».
– Ifølge undersøkelsene som nå er gjort, både av brasilianske miljømyndigheter og Norsk Hydro, er det høyst usannsynlig at det ble sluppet ut rødslam, sier han.
Rør med sprekker og en gammel kanal
Det som ble sluppet ut, var forurenset vann. Først avviste Hydro at det hadde forekommet utslipp. Så, etter at brasiliansk presse hadde avslørt at det faktisk hadde skjedd utslipp, innrømmet Norsk Hydro at det hadde lekket fra et rør. Deretter vedgikk selskapet at det gjort utslipp gjennom en gammel kanal, og til slutt at urenset væske fra et kull-lager hadde rent ut i elva.
– Alle disse utslippene var ulovlige. Flere av dem hadde Norsk Hydro gjort bevisst, og vært klar over i flere uker. Det at de holdt det skjult overfor befolkningen og brasilianske media, vitner om veldig liten respekt for samfunnet de opererer i. Det er uansvarlig og uetisk, sier Leira.
Da Norsk Hydro først ble pålagt boten på 50 millioner kroner av brasilianske myndigheter, var det på grunn av røret som lakk, og at selskapet hadde tatt i bruk sitt andre rødslam-deponi uten lisens. Da de ble pålagt å halvere produksjonen ved Alunorte, var det fordi de brøt den fastlagte sikkerhetsmarginen for rødslamdeponiet.
Det at Norsk Hydro først nektet for utslippene, for så å gjøre innrømmelser etter hvert som de ble kjent, kaller Leira et «kommunikasjonsfaglig mageplask».
– Det tror jeg mange i Hydro er enig. De ble presset fra skanse til skanse, og først etter en måned gikk konsernsjef Brantzæg ut i pressen – for å beklage. Den innrømmelsen kom ikke et sekund for tidlig, sier han.
Lang erfaring
Norsk Hydro har vært deleier i Barcarena i 25 år, og har hatt en representant i Alunortes styre. Før selskapet tok over for Vale som hovedeier i 2011, var det største eier etter det brasilianske selskapet. I boka beskriver Leira hvordan Norsk Hydro har skapt et inntrykk av at de kun har hatt kunnskap fra de tok over som hovedeier
– Det er en bevisst strategi fra et selskap i krise, å stille seg i et bedre lys. Men Hydro kjente godt til forholdene i Barcarena. De må ha kjent nedbørsstatistikkene og full oversikt over kapasiteten til renseanlegget. Året før de kjøpte hele Alunorte hadde det vært utslipp av rødslam. Likevel brukte de sju-åtte år på å ikke bygge opp renseanlegget. Det er bevisst neglisjering av en stor miljørisiko, sier Leira.
– Grunnen til at Hydro ikke ville gjøre miljøundersøkelser, var at de mente de kjente anlegget godt nok.
Leira påpeker at det er krefter i Norsk Hydro som gjør det de kan for å ta miljørisikoen på alvor, men at de er for små i forhold til resten av selskapet. I boka skriver han at det kun var fire personer som jobbet heltid med miljø i Alunorte da utslippene skjedde, mot flere tusen øvrige ansatte.
– Det forteller om en organisasjon som henger etter på miljø. Bærekraftstrategiene deres er førsteklasses på papiret. Men de har ikke blitt satt ordentlig ut i praksis.
Utslippsskandalen en vekker
Da Norsk Hydro skulle ta over som hovedeier etter Vale, uttalte daværende konsernsjef Svein Richard Brandtzæg at «Vale er anerkjent for sitt sterke sosiale og miljømessige engasjement og samfunnsansvar. Hydro vil bygge videre på Vales ambisjoner på disseviktige områdene».
Men Vale er i Brasil kjent som en miljøversting. Leira kritiserer også Norsk Hydros mangelfulle satsing på samfunnsansvar. De avsluttet flere av Vales paternalistiske programmer, men klarte aldri å komme med noe bedre i stedet. Aller mest penger har selskapet brukt på å arrangere en konsert med A-ha.
– Hvis målet er å skape varige, positive endringer i et samfunn, er det rent idioti å svi av millioner, kanskje titalls millioner, på å hente a-ha til en konsert på nitti minutter. Hvis målet derimot er å framstå som et gammeldags, paternalistisk gruveselskap i en bananrepublikk; ja, da er det helt riktig, sier han.
Han mener selskapet ikke har sett seg selv som en del av samfunnet, men operert som en satelitt.
– Jeg tror utslippssaken i Alunorte har vært en vekker for dem. Nå er de i gang med satsningen «Initiativ for et bærekraftig Barcarena», som er et godt tegn Det var på tide, sier Leira.
