De fleste latinamerikanske land har hatt strenge koronarestriksjoner. Det har gått hardt utover flyktninger og migranter, som i de aller fleste tilfeller livnærer seg i uformelle jobber.
De er de første til å få sparken, til å bli kastet ut fra boligene sine – og mange har også lidd under et voksende fremmedhat i det som er en tiltakende spenning i de latinamerikanske samfunnene.
Mange av migrantene og flyktningene er fra det økonomisk og politisk vanstyrte Venezuela. På grunn av økende problemer i nabolandene har mange venezuelanere bestemt seg for å vende hjem til Venezuela. Myndighetene i landet oppgir at de har registrert omtrent 90 000 venezuelanere som har kommet tilbake fra naboland, særlig Colombia og Peru. Samtlige blir plassert i obligatorisk karantene.
Anklaget for forræderi
En av disse er Susana (49) (vi bruker ikke etternavnet hennes, for å beskytte henne). Etter å ha jobbet i to år på en restaurant i den colombianske byen Manizales, fikk hun sparken som følge av korona-nedstengningen. Da hun ikke lenger maktet å betale husleie og andre regninger, så hun ingen annen utvei enn å vende hjem.
Hun dro hjem til Venezuela sammen med sin 69 år gamle mor og sine to sønner.
– Da vi krysset grensebroen i Cúcuta ble vi møtt på en vennlig måte. Velkommen til Venezuela, minnes hun.
Rett etter at de hadde vært gjennom passkontrollen på grensen, fikk de tatt en hurtigtest for korona, som alle familiemedlemmene testet negativt på. Så ble de transportert til den første innkvarteringen, som er under militær kontroll.
– Men da vi kom til innkvarteringen, var det en helt annen verden. Her er dere fanger, dere som har forrådt fedrelandet, sa de til oss. De behandlet oss som mindreverdige. Vi fikk simpel mat, ris eller pasta, én gang om dagen. Vi sov på tynne madrasser på gulvet. Det var som å være i fengsel, forteller Susana.
Ifølge en ny rapport fra Amnesty International har det ”siden utbruddet av koronapandemien i mars har myndighetene i Venezuela, El Salvador og Paraguay holdt titusener av mennesker i upassende, statlige karantenesentre, uten tilstrekkelig beskyttelse mot menneskerettighetsbrudd, noe som kan føre til mishandling og risiko for at interneringene er vilkårlige,” skriver rapporten.
De hjemvendte venezuelanerne har også fått harde ord med på veien fra president Nicolás Maduro, som blant annet har sagt at de driver med biologisk terrorisme – og gitt dem skylden for å ha bragt koronaviruset til Venezuela.
En mor og hennes datter velger å bruke en farlig vei for å komme seg inn i Venezuela fra Colomibia. Den vanlige grenseovergangen ble stengt som et tiltak mot covid-19. Foto: Ferley Ospina
Ikke helse, men militær fiende
– I Venezuela oppfattes ikke pandemien som et helseanliggende, som helsemyndighetene skal ta seg av. Her oppfattes den i stedet som en militær fiende, som militæret skal ta seg av, sier Rafael Azcategue, som er koordinator i den venezuelanske menneskerettighetsorganisasjonen PROVEA (Programa Venezolano de Educación-Acción en Derechos Humanos), som har overvåket situasjonen knyttet til innkvarteringene og har bidratt med informasjon til Amnestys rapport.
Forholdene som Susana forteller om, bekreftes av en annen hjemvendt venezuelaner, Andrés Palencia (30), som kom tilbake til Venezuela i juni, etter å ha studert til en master i Brasil. Han forteller at det er mangel på rent vann i karanteneleiren og at de måtte dele rom med flere andre. Han så heller ikke på noe tidspunkt at det ble gjort rent der i løpet av de to ukene han oppholdt seg i en av leirene nær den brasilianske grensen.
I løpet av den tiden ble det tatt koronatest av ham fem ganger:
– Det opplevdes nesten som et eksperiment, å være der i statens varetekt. Det var som om vi var kidnappet av staten. Vi følte oss på ingen måte beskyttet, forteller Palencia.
Tilbake til Susana. Hun forteller om hvordan noen av beboerne i leiren begynte å filme de primitive forholdene og den dårlige behandlingen de fikk med smarttelefonene sine.
Soldatene kom etterhvert med en liste, hvor det sto at 90 av de i alt 317 innkvarterte skulle ha testet positivt for covid-19.
– Men vi hadde ikke blitt testet siden hurtigtesten da vi kom. Den PCR-testen, som man stikker i nesa, den kom aldri. Så innholdet på listen var løgn, et påskudd for å kunne flytte oss til et annet sted, mener Susana.
Hentet av spesialstyrker
Sammen med familien endte hun med å tilbringe 38 dager i en ny leir, i Tachira. De ble hentet av FAE (Fuerzas de Acciones Especiales), som er politiets spesielle innsatsstyrke.
– Det er de som kommer under demonstrasjoner. De pleier å komme for å ta livet av folk. Svartkledde menn som snakket stygt til oss. Fordi vi angivelig var smittet, sier Susana.
Derfra ble de, som covid-19-positive, transportert videre til en ny innkvartering, hvor de endte med å være i tjue dager. Og derfra ble de sendt videre til en leir i nærheten av hjembyen Maracay, hvor de måtte bli i elleve dager.
Til sammen endte familien med å tilbringe to måneder på i alt tre ulike karantemeleirer, før de fikk komme hjem.
Utover bekymringen over skikkelige sanitære forhold, er koordinatoren i PROVEA bekymret over den verbale og fysiske mishandlingen av de hjemvendte flyktningene og migrantene:
– Det var soldater som holdt vakt over dem. De mishandlet folk konstant. De anklaget folk for å ha dratt fra Venezuela. Og for å ha kommet tilbake. For å være syke og for å ha bragt sykdommen til landet. Og vi har opplysninger om fysisk mishandling, som for eksempel slag, forteller Rafael Uzcategue i PROVEA.
– Vi ser på regjeringens stigmatiseringskampanje mot migranter med stor bekymring. Det har ført til en avvisning av venezuelanere som har kommet hjem, sier han.
Innskrenker rettigheter
Amnesty International anerkjenner at den spesielle situasjonen landene befinner seg i på grunn av pandemien kan gjøre det nødvendig med harde inngrep fra statenes side, for å unngå spredning av smitte. Men organisasjonen er likevel svært bekymret over situasjonen i de tre nevnte landene:
– Amnesty anerkjenner det faktum at vi står overfor en global og alvorlig pandemi. Og at myndigheter kan bli nødt til å innskrenke menneskerettighetene i en gitt periode, så lenge restriksjonene er lovlige, rimelige, tidsbegrenset og nødvendige i forhold til pandemien. Men vi ser at myndighetene i de tre latinamerikanske landene El Salvador, Paraguay og Venezuela innskrenker folks rettigheter – uten at det gir mening fra et helsefaglig perspektiv, og at de går imot WHOs anbefalinger. I tillegg ser vi at myndighetenes tiltak forskjellsbehandler folk, og at det særlig går utover de lavtlønnede og personer som har vendt tilbake til hjemlandet, uttaler Lisa Blinkenberg, som er seniorrådgiver i Amnesty.
For Susana har det vært tøft å bli møtt på en slik måte da hun kom tilbake til Venezuela:
– Jeg hadde bare lyst til å dra tilbake til Colombia. Der ble vi behandlet mye bedre enn i vårt eget land. Jeg følte meg mishandlet. Det er ikke sånn man behandler mennesker, sier hun.