Snøen har allerede kommet i deler av Badakshan. Mange landsbyer er mer eller mindre isolerte store deler av året på grunn av dårlige veier og store snømengder. På bildet er Guljan og resten av teamet på vei fra provinshovedstaden Faizabad  til Yawan-disktriktet. 

De trosser flom, snø og krig for å hjelpe

Flom,  snøskred og fare for å havne i kryssild mellom Taliban og regjeringshæren er en del av jobben som lokal hjelpearbeider i nordøstlige Afghanistan.  – Det er krevende, men jeg vil være med å skape et bedre framtid for afghanere, sier Guljan. Hun var nylig på en 35 dager lang tur til isolerte landsbyer i Badakshan. 

I det nordøstlige hjørnet av Afghanistan - klemt inn mellom Tadjikistan, Pakistan og Kina - ligger Badakshan. En provins med høye fjell og dype daler. Hvor vintrene er lange og snørike, somrene korte og intense.  Flyr du over ser du landsby etter landsby, små klynger med leirhus som klorer seg fast  oppover langs fjellsidene eller langs strie elver i dalsøkkene.

De aller fleste av provinsens 900 000 innbyggere er bønder. Og selv om Badakshan er rikt på gull og andre mineralrikdommer er fattigdommen stor.  Det er langt til hovedstaden Kabul og lokale myndigheter har liten tilstedeværelse i store deler av provinsen. Taliban står sterkt. Viktige smugleruter går gjennom provinsen og det er stadig harde kamper mellom opprørerne og regjeringshæren.

- Jeg vil bidra til utvikling og være en rollemodell for jenter og kvinner slik at de ser at damer kan gjøre viktige jobber, sier Guljan som er utdanningsrådgiver for Afghanistan-komiteen. Lange, ukomfortable reiser gjennom usikre områder er en del av jobben for 42-åringen og kollegaene hennes. 

 

35 dager på tur

For 42 år gamle Guljan, utdanningsrådgiver i Afghanistankomiteen, og kollegaene hennes er lange dager i bil på trange, humpete veier en del av hverdagen. Flom, jordras og snøskred er ikke uvanlig. Noen ganger må de ri hester eller esel for å komme fram til landsbyene de forsøker å hjelpe.  Risikoen for å havne midt i kamphandlinger mellom opprørere og regjeringshæren er alltid til stede. 

Men de stanser ikke arbeidet av den grunn. De tilpasser seg og finner løsninger. Nylig var Guljan og noen kollegaer på et 35 dager langt tur hvor de besøkte 24 isolerte landsbyer.  Guljan hadde samtaler med rundt 400 familier. Hun snakket med dem om dagliglivet og hvilke utfordringer de har. Målet var blant annet å kartlegge hvem som har størst behov for matvarehjelp.

– Noe av det mest slående når man kommer til mange av disse landsbyene er fattigdommen. I en del områder har folk så vidt nok mat til å overleve og mange av barna er underernærte. Det finnes knapt noe helsetilbud. Infeksjoner, lett kurerbare sykdommer og fødsler tar mange liv. Det er få jobber og mange menn drar til Iran eller Tyrkia for å prøve å tjene penger der, forteller Guljan på Skype fra provinshovedstaden Faizabad.

To små jenter i en av landsbyene Guljan besøkte. Fattigdommen en stor og jentene får begrenset med skolegang og blir ofte giftet bort i tidlig alder. 

Mangler skoler

Hun har selv jobbet som lærer i mange år og er særlig bekymret over at mange av barna på landsbygda i Badakshan ikke får mulighet til å gå på skolen.

– Mange landsbyer har verken skolelokale eller lærere. Ofte må barna gå til en annen landsby for å få undervisning, noe som er vanskelig om vinteren. Jentene blir ofte tatt ut av skolen tidlig, blant annet fordi det ikke finnes kvinnelige lærere. Mange jenter giftes bort i ung alder. Det er virkelig tungt å så hvordan mange jenter og kvinner lever. 

Ifølge utdanningsrådgiveren er mangel på kunnskap og konservative holdninger, blant annet til kvinners rettigheter, en stor utfordring. Hun forteller at også hun og andre hjelpearbeiderne må tilpasse seg når de kommer på besøk.

Veier mangler og mange av landsbyene er isolert fra resten av provinsen deler av året. 

 

– Dette er veldig konservative samfunn og vi må selvfølgelig ta hensyn til den lokale kulturen. Vi prøver ofte å forklare at det vi gjør er i tråd med islam. Mange steder har ikke kvinner lov til å heve stemmen, ikke en gang naboene skal kunne høre stemmen hennes. Kvinners rettigheter er ikke et tema. Jeg blir ofte møtt med spørsmål om hvor den mannlige ledsageren min er, at jeg reiser uten en mann er vanskelig å forstå og akseptere for mange, sier Guljan.

Mange av landsbyene i Badakshan er svært konservative og mange menn er skeptiske til å få opplæring av kvinner. - Men det endrer seg som regel når vi har jobbet i landsbyen en stund, sier Guljan. På bilder gir hennes kollega Bibi Haji informasjon til lokale karer om helse og hygiene. 

– Det nytter

Hun forteller også at interne maktforhold i landsbyene ofte gjør at det er utfordrende å hjelpe de som trenger det mest.

– Myndighetene og hjelpeorganisasjonen går som regel via landsbylederne når hjelp skal fordeles. Det skaper av og til problemer fordi en del av lederne er korrupte. Flere av familliene jeg snakket med fortalte at de mektige mennene i landsbyen ofte fordelte det som kom av hjelp fra myndigheter og organisasjoner til sine slektninger. De fattigste fikk lite eller ingenting.

– Når du snakket med folk – hva sa de var de største problemene?

– Fattigdom og krigen. Og de to problemene henger sammen. Konflikten rammer blant annet økonomien i provinsen hardt, det gjør at folk ikke kan bevege seg fritt.

Men til tross for at fattigdommen og alle problemene hun så på den over en måned lange rundreisen i provinsen, understreker Guljan også at det skjer mye positivt.

– Mye er tross alt bedre enn det var for 5-10 år siden. Holdningene endrer seg. Et eksempel: Da jeg ga opplæring i en landsby i 2013 var en av kursdeltagerne den religiøse lederen. Da han så at den var en kvinne som ledet undervisningen sa han at det var en skam for alle mennene som var der. Og han nektet å være med på kurset. Men nå samarbeider vi godt med den samme mannen. Så vi ser positive endringer der vi jobber og det motiverer oss selvfølgelig.

 

– Ikke redd

– Dere reiser rundt i urolige områder, ofte styrt av Taliban. Du er ikke redd?

– Da jeg startet å dra til disse isolerte områdene var jeg redd av og til. Men nå har jeg jobbet i slike urolige områder i en del år og er ikke like bekymret. Når jeg tenker på de menneskene og lokalsamfunnene som trenger hjelp så forsvinner den lille frykten jeg har. Den eneste bekymringen er å havne i klemme mellom opprørere og regjeringsstyrker, det har skjedd et par ganger.

– Du har familie og barn selv. Allikevel drar du på disse lange og risikable turene. Hva er det som motiverer deg?

– Jeg har mulighetene til å hjelpe, og da vil jeg gjøre det. Jeg vil bidra til utvikling og være en rollemodell for jenter og kvinner slik at de ser at også kvinner kan gjøre viktige jobber. Dessuten er jeg hovedforsørger i min egen familie, gjennom jobben min gir jeg også mine barn muligheten til å få utdannelse og et bra liv.

Ofte må hjelparbeiderne komme seg til og fra landsbyene på esel eller hesteryggen. Her er en av Guljans kollegaer, Hamayoon, på tur i  Raghistan-distriktet i Badakshan.

 

 

Publisert: 28.10.2020 09:51:36 Sist oppdatert: 28.10.2020 09:51:36