Er du klar for å slutte da, Tomm?
– Nei!
Mannen som for mange er «Afrikas ansikt» på den norske tv-skjermen og «Afrikas røst» på radioen svarer oss kontant når vi ringer.
I 40 år har Kristiansen tråkket NRKs kronglete korridorer på Marienlyst i Oslo, og nesten daglig vært på lufta. Han har for lengst mistet tellingen på hvor mange utenriksreportasjer det har blitt.
Over ti tusen, kanskje? Det er, naturlig nok, en del innslag å holde styr på for en som har vært NRKs korrespondent i Afrika i åtte år og innehatt den grandiose tittelen «verdensreporter» for samme nyhetshus.
Kristiansen har både vunnet priser og fått kjeft, skrevet ikke mindre enn 15 bøker – og kanskje det snodigste; tilbrakt to år som medierådgiver for presidenten i Sør-Sudan.
Men Statens reglement viser ingen nåde. Den 22. januar 2020 fyller den hvithårede Oslo-sørlendingen 70 år. Da har tiden kommet for å plukke ned bildet av seg selv, sammen med frigjøringshelten Nelson Mandela, fra kontorcelleveggen.
Noe Afrika-Tomm altså helst ikke vil. Men når jeg møter ham over svart kaffe i NRK-kantinen en uke senere, er han litt mer nyansert. Kanskje er tiden moden likevel?
– Det er store endringer i journalistikken. Når du skal lage utenriksreportasjer nå, forventes det at du rigger opp et studio på stedet, ordner med foto selv, redigerer, publiserer og alt det som teknikerne gjorde før. Lykke til, sier jeg!
– Egentlig slutter jeg med lett hjerte. Jeg føler jeg har gjort mitt.
Det siste der viser seg å ikke stemme helt, men det kommer vi tilbake til senere.
En ny fortelling om Afrika
Som Afrika-journalist har Kristiansens mål blant annet vært å formidle et annet bilde av kontinentet enn det elendighetsbildet som hadde vært vanlig frem til da. Da han første gang kom til Afrika som NRK-korrespondent, møtte han et kontinent hvor mange land var i rivende utvikling, både politisk og økonomisk. Apartheidregimet i Sør-Afrika var under avvikling. Det ble hans misjon å dekke Afrika slik han så det – ikke uten krig og nød – men som så mye mer enn bare dette.
Han mener det er viktig å lete etter «ikke-historiene».
– For ikke så mange år tilbake ble Etiopia rammet av en voldsom tørke, og tre personer døde. For mange er ikke det noe å skrive om. Men for den som vet at det ved forrige tørke døde tusenvis av mennesker, må man spørre seg; hvorfor døde så få denne gangen? I det ligger en fantastisk historie om hvordan et land har greid å forberede seg, slik at nesten ingen liv gikk tapt.
Allerede i 1994 mottok Kristiansen Den store journalistprisen for sin nytenkende dekning av kontinentet. I begrunnelsen sto blant annet at han hadde gitt bildet av Afrika en annen dimensjon.
Metoden var å komme nær folk. Venn og profilert journalist (og eks-redaktør) i Aftenposten, Harald Stanghelle forteller;
«Da Tomm skulle gifte seg, inviterte han til bryllup i en fattig township utenfor Cape Town. Det var et eventyr av et bryllup. Hele kirken var stappfull av fattige mennesker pyntet i sin fineste stas, kontrasten til bølgeblikken rundt var slående. Dette er en type adgang som ikke kan kjøpes for penger, det viser Tomms unike evne til å komme i kontakt med folk.»
Forfremmet til herligheten
Så hvordan kunne en guttunge fra et bittelite sted på Sørlandet ende opp med å tilbringe store deler av livet sitt i Afrika, ja til og med gifte seg i en sørafrikansk slum?
Det hele begynte på 1950-tallet i et bedehus på Rykene ved Arendal. Der satt Tomm på første benkerad med knebukser og store øyne og hørte på fortellinger misjonærene hadde med seg hjem.
– De viste frem store slangeskinn og bilder av fattigdom, nød og eksotiske folk. Du vet, på den tiden visste vi ikke så mye om verden.
Lille Tomm ble fanget av det han hørte. I lyset fra nattbordslampen leste han om oppdagelsesreisende og dype jungler.
Likevel skulle han rekke å bli 40 år før føttene for første gang landet på afrikansk jord. Året var 1990. Det er kanskje vanskelig å se det for seg, men Kristiansen hadde aldri vært i Afrika da han fikk jobben som korrespondent.
– De ville ha meg fordi jeg hadde evnen til å fortelle historier, sier Kristiansen.
Fortellerevne hadde han vist fra han begynte som journalist i den kristne avisen Dagen allerede som 17-åring. Derfra gikk Tomms journalistiske reise til Aftenposten, hvor han fikk sparken for «ikke å klare å tilpasse seg avisens verdisyn», via Vi Menn (hvor han skal ha intervjuet pornomodeller) og en tid som redaktør for menighetsbladet Bredtvet-posten (som han hadde samtidig som jobben i Vi Menn) til statskringkasteren NRK.
Mannen med lommetørkleet
Noe formell utdannelse har det aldri blitt på journalisten. Fortellerevnen – og fortellergleden, den lærte han i bedehusmiljøet.
– Faren min var predikant og en gudbenådet forteller. Han krydret alltid sine prekener med historier. Jeg ble grepet av det han sa – og han ble grepet selv! Derfor gikk han under kallenavnet «mannen med lommetørkleet» – han måtte alltid tørke en tåre fra øyekroken når han preket.
– Må du noen ganger selv tørke en tåre?
– Det er mye som har gjort inntrykk på meg opp igjennom årene. Som da enkene etter folkemordet i Rwanda møtte de som hadde drept mennene og barna deres til forsoning. Da gråt jeg. Det er slike afrikanske øyeblikk, man kjenner det i kroppen.
Fortellerevnen er også det vennene Halle Jørn Hanssen og Harald Stanghelle trekker frem når de skal beskrive ham:
– Tomm er den store fortelleren i norsk journalistikk. Han har et blikk for historier som er uovertruffent, sier Stanghelle.
Kristiansen sier selv at han liker den fortellende journalistikken fordi den grenser til det litterære. Med en slik metode får han mennesker til å lytte.
NRK er anglosentrisk
Men å få sendetid til «ikke-historier» fra Afrika har vært en kamp. Få nordmenn har inngående kjennskap til afrikansk kultur og historie, og det gjelder også redaksjonsledelsen i NRK, fastslår han.
Utenrikskorrespondenten må først selge inn sine ukjente saker til redaksjonsledelsen, fortelle hvorfor de er viktige, forklare bakgrunnen, og så kanskje få lov til å fortelle publikum hva som har skjedd, skriver førsteamanuensis Magne Lindholm i doktoravhandlingen «Journalistikkens autoritet» (2015) om Kristiansens innsats.
Dette skriver Kristiansen under på når jeg leser det opp for ham.
– Afrika har aldri blitt prioritert i NRK, og Dagsrevyens verdensbilde har aldri lignet på en globus. NRK er anglosentrisk; vi dekker en svart dør i London og et hvitt hus i USA – det er Brexit og Trump som får plass i nyhetene. Afrika kommer sist – både før og nå. Samtidig er det ingen annen norsk nyhetsformidler som gjør det bedre enn NRK, sier Kristiansen.
Han mener det er bedre kår for utenriksjournalistikken nå enn før; billigere å reise, flere fly til flere destinasjoner og vi har google.
– Men den som tror at verden kan googles tar feil. Du kommer ikke til Afrika med google. Du kommer til skyene, uten å forstå hva som skjer.
Han sier han har sett det mange ganger; journalister som kommer «ferdig googlet».
– Da jeg jobbet som medierådgiver for president Salva Kiir i Sør-Sudan, så jeg det helt tydelig. Journalister kom ned for å lage reportasjer, alle hadde lest de samme toneangivende internasjonale magasinene på nett og alle hadde samme grunnholdning til hva de forventet å se.
Med Gud i mikrofonen
I tillegg til å rapportere utenriksstoff, har Kristiansen ledet kristne andakter i NRKs radio. Flere har ment, på trykk, at han blander hatter; bør en reporter flagge sitt religiøse syn på den måten?
– Jeg mener kritikken er meningsløs. Kan du ikke være sportskommentator hvis du selv holder med et lag? Forestillingen om nøytral journalistikk er uansett gal – vi har alle med oss våre verdensbilder i det vi dekker. Min dekning av Afrika er mitt utdrag av Afrika. En annen journalist ville gjort det på en annen måte.
Noe som derimot har påvirket ham mye, ifølge ham selv, var da Kristiansen giftet seg med en sørafrikansk kvinne. Senere giftet datteren hans seg også med en sørafrikaner. Så kom barnebarna som er halvt norske, halvt sørafrikanske og plutselig ble det hele personlig. Å rapportere fra Afrika, ble å rapportere fra sitt eget hjem.
– Nå henger jeg på et slektstre sammen med store afrikanske slekter, jeg er en gren på et tre som rommer afrikanske høvdinger. Men jeg ser det som en fordel, jeg har noen fryktelige kritikere innenfor familien som gir meg motstand og forteller meg det jeg ikke ser.
Uten fly rakner verden
Vi snakker, mens vi vandrer rundt i NRKs hovedkvarter i Oslo. Korridorer snirkler seg hit og dit. Tomm kan hele labyrinten utenat, og hilser på alle vi møter. Vi går forbi Sportsredaksjonen, og på en stor lapp på døren står det: «Hva føler du nå?»
– Så hva føler du nå som du skal slutte?
– Å slutte i NRK er skremmende og fascinerende. Skremmende fordi jeg ikke har noen steder å gå, og fascinerende fordi jeg tross alt har et liv utenfor NRK.
Og det livet inkluderer blant annet kona Sharon i Cape Town.
– Du vet, et ekteskap som bare foregår i feriene er ikke bra, jeg har mye å ta igjen der. Derfor pakker jeg to kofferter med kortermede skjorter og flyr dit med en gang jeg er ferdig her.
Men helt slutt på historiene er det ikke; tidligere i år lanserte Kristiansen NRK-podkasten «Tomms afrikanske fortellinger», der han også oppsummerer noen av høydepunktene fra sin Afrika-karriere. Mye tyder på at også yngre lyttere har fått ørene opp for 69-åringens sprudlende fortellerglede. Hittil er historiene hans lastet ned 200 000 ganger.
– Podkast er perfekt for meg! Og det har jeg tenkt til å fortsette med.
