Om man passerer de tungt bevæpnede sikkerhetsvaktene, forbi piggtråden og sandsekkene, ut fra Aden Adde internasjonale lufthavn, befinner man seg i en by der befolkningen er blant de som har sett flest terrorangrep det siste tiåret.
Mogadishu har et relativt åpenlyst nærvær av soldater og sikkerhetsfolk.
Men tross alt, har det vært framskritt. Etter mer enn to tiår med borgerkrig, er det blant annet gjennomført valg til nasjonalforsamling og presidentskap – og stadig flere somaliere vender hjem etter årevis i utlendighet.
Men utenfor byen, eller andre større byer – har lite endret seg.
På den somaliske landsbygda lever mange fortsatt som de har gjort i generasjoner. Der har ikke landets myndigheter samme kontroll, og her ligger noe av forklaringen på at al-Shabaab fortsatt eksisterer, mener professor Stig Jarle Hansen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
– Landsbygda i Somalia er ikke sikret. Dét gir al-Shabaab fritt spillerom. De kontrollerer områder uten særlig infrastruktur – og der innhenter de skatter og avgifter fra lokalbefolkningen, sier Hansen til Bistandsaktuelt.
Afrikanske frontlinjer
Denne våren kommer professoren med «Horn, Sahel and Rift – Fault lines of the African jihad» der han trekker linjer fra øst til vest gjennom Sahel, og ser på likheter og ulikheter ved de afrikanske terrororganisasjonene.
Et av hovedfunnene i boka er at organisasjoner som Boko Haram i Nigeria og al-Shabaab i Somalia har kunnet bestå fordi myndighetene i disse landene ikke har klart å sikre kontroll utenfor de store byene.
- Les også: I ruinene, etter Boko Haram
– At Mogadishu er en relativt sikker by er en sannhet med modifikasjoner, men utenfor byens grenser har Den afrikanske unions Amisom-styrker og landets myndigheter svekket kontroll. Det betyr at det finnes et sikkerhetstomrom som utnyttes av al-Shabaab, sier Hansen.
De siste årene er det stadfestet av ulike FN-organer, organisasjoner og forskere at de somaliske terroristene tjener penger til sin virksomhet gjennom ulik og velorganisert miljøkriminalitet. Men Hansen mener viktigheten av dette er overvurdert i det internasjonale samfunnets forsøk på å forstå terrorgruppa.
– Al-Shabaab, og flere av terrorgruppene jeg har sett på i Afrika, tjener mesteparten av sine penger på svært enkelt vis. De har semiterritoriell kontroll, de har makt til å komme tilbake til områder etter at regjeringstropper eller internasjonale styrker har dratt. I disse områdene krever de penger, mat og rekrutter fra lokalbefolkningen. De skattlegger virksomhet og krever betaling ved veisperringer. Det er ikke slik at de ikke driver med smugling med ulovlige varer, men dette er mindre viktig enn mange tror, sier Hansen.
NMBU-professoren advarer likevel mot å tro at en primitiv innhøsting av ressurser, gjør al-Shabaab til en primitiv terrororganisasjon.
– De har vist at de har slagkraft, gang på gang – og deres styrke ligger hos oss.
Hansen mener at terrorangrepet i Nairobi, tar noe av fokuset vekk fra det området der al-Shabaabs «viktigste» slag står – nemlig på hjemmebane, i Somalia. Ifølge Global Terrorism Database var det nemlig 573 terrorangrep med nær 1900 drepte i Somalia – bare i 2017. (Tallene for 2018 foreligger ikke enda)
– De får stor internasjonal oppmerksomhet når de lykkes med et angrep som det i Nairobi i går. Det var det blodigste i Kenya siden Garissa angrepet i 2015. Når de presser Amisom-styrkene ut av en landsby i Somalia – med mange sivile sårede og drepte – er det ingen her hjemme som hever et øyebryn, sier Hansen.
Mer enn 4000 «soldater»
NMBU-forskeren anslår at terrorgruppa nå har mellom 4000 og 6000 «soldater» i sine rekker, og at mange av disse er såkalte fremmedkrigere fra blant annet Kenya.
– De har hatt tilbakeslag, for eksempel siden Westgate-angrepet i Nairobi i 2013, men det er også nå kommet en ny generasjon Shabaab-ledere. De er ikke nødvendigvis så unge, men de er heller ikke gamle Afghanistan-veteraner, som vi har sett tidligere – og de er fortsatt ganske velorganiserte.
Hansen antar at de som stod bak angrepet denne uka har kommet inn til den kenyanske hovedstaden fra Somalia. Han mener det ikke er snakk om en «sovende kenyansk shabaab-celle».
– Alle tidligere angrep – i Uganda, Tanzania, Djibouti og Kenya – har vist at terroristene har kommet inn fra Somalia, og for Shabaab blir nok angrepet i går ansett som vellykket. De oppnådde mye av det samme som under kjøpesenterangrepet i 2013 og angrepet mot universitetet i Garissa i 2015, nemlig stor internasjonal oppmerksomhet.
– Samarbeider al-Shabaab med andre grupper i Afrika?
– Det har tidligere vært en god del nigerianere i Somalia. Både Boko Haram og al-Shabaab har sagt at det første Boko Haram-selvmordsangrepet i Nigeria ble utført av en som var opplært i Somalia, men jeg vil kanskje ikke kalle det et samarbeid.
Hansen forklarer at Boko Haram – som for tiden er «den dødeligste terrororganisasjonen i Afrika» – nok fikk mer direkte støtte fra maliske islamister i starten. deler av Boko Haram har også sverget troskap til Islamsk stat IS, i motsetning til al-Shabaab.
– IS har nok sprekt store deler av den ideologiske plattformen som mange av disse gruppene hadde felles tidligere. Samtidig er det nok slik at mange av disse gruppene inspireres av hverandre. Om vi skal snakke om samarbeid, er det nok mer at al-Shabaab har en viss dialog med al-Qaida på den arabiske halvøy, spesielt i Jemen, forklarer Hansen.
Propagandaseier
– Men mer overordnet: Hva vil al-Shabaab egentlig?
– Al-Shabaab er al-Qaidas sterkeste affilierte i Afrika og har Afrikas Horn som nedslagsfelt for sine operasjoner. At Shabaab var lojale og sa nei til IS har vært en viktig propagandaseier for al-Qaida. Shabaab vil ha en islamsk stat i Somalia, men de sier også at de vil ha et kalifat i hele Øst-Afrika. Budskapet har vært litt ulikt opp gjennom årene, sier Hansen.
Han er enig i at gruppa er ganske langt unna å nå et slikt mål om et kalifat i Somalia, men påpeker at al-Shabaab nylig vant en liten propagandaseier.
– Den tidligere Shabaab-kommandanten Mukhtar Robow ønsket å stille til valg, men ble i desember avvist som politisk kandidat. Så ble han fengslet – og ingen vet hvor han nå er. Det har vist at de som søker mer moderate veier for å nå sine mål blir avvist, som igjen undergraver somaliske myndigheters amnestiordning.
– Hva må til for å nedkjempe al-Shabaab?
– Man er helt nødt til å ta sikkerheten på landsbygda på alvor. Al-Shabaab vil ikke bli slått i store slag, og så lenge det er et sikkerhetstomrom vil de klare å overleve. Gang på gang har vi sett at de trekker seg tilbake til landsbygda, slikker sine sår og utnytter lokalbefolkningen. De er spådd nord og ned en rekke ganger, men de har kommet tilbake igjen og igjen, sier Stig Jarle Hansen, og konkluderer:
– Jeg tror Shabaab vil være med oss også i årene fremover.
