– Jeg er den eneste jenta fra landsbyen min som går på universitetet. Da jeg jobbet som tekstilarbeider, ante jeg ikke at jeg noensinne skulle få en slik mulighet. Jeg har aldri vært på et sted med så mange forskjellige mennesker før, sier Roksana Akter, student på andre året ved Asian University for Women (AUW).
Roksana fikk utdannelsesstipend mens hun fremdeles jobbet i tekstilindustrien i Bangladesh, og hun ble den første i sin familie til å få høyere utdanning. Roksanas storesøster fikk ikke sjansen til å gå på skole, og heller ikke lillesøstera fortsatte skolegangen etter at hun giftet seg tidlig.
Men familien til Roksana ønsket at hun skulle få oppfylt drømmen sin, til tross for at de selv hadde tunge jobber i jordbruket. I landsbyen familien kommer fra er det vanlig med barneekteskap, og skolegang for jenter er valgfritt, så Roksana har tilbakelagt en lang reise og blitt et forbilde på hjemstedet sitt.
Oksana Akter (20) jobbet som tekstilarbeider da hun fikk tilbud om en plass på Asian University for Women. Istedenfor å sy klær fyller hun nå dagene med studier. – Jeg er den eneste jenta fra landsbyen min som går på universitetet, forteller hun
Overlevde skolemassakre
Jenter som Roksana kommer til Asian University for Women fra hele Asia: fra indiske fjellandsbyer og elvedeltaene i Vietnam, fra krigsherjede land som Syria, og fra Kambodsja, Sri Lanka, Kina, Myanmar, Afghanistan, Iran og selvfølgelig Bangladesh, hvor universitetet befinner seg.
Her er 20 nasjonaliteter representert, 35 etniske grupper, mer enn 25 forskjellige språk og ulike religioner og livsanskuelser. Alle studentene er utvalgt på grunnlag av sin dyktighet og målrettethet og ønske om at utdannelsen deres vil utgjøre en forskjell.
Roksanas romvenninner, Samina og Lima, kommer fra Afghanistan. Lima overlevde en skolemassakre i hjemlandet, hvor alle hennes skolekamerater døde, og det gjorde henne fast bestemt på at hun skulle fullføre utdannelsen sin, noe som førte henne til Bangladesh. Roksana synes det er inspirerende når Lima legger ut om hvordan hun ønsker å gjenoppbygge hjemlandet sitt.
– Konflikten i Afghanistan, sier Lima, – er nedslående. Og hun er fast bestemt på å bidra til forandring når hun reiser tilbake, ved å gjøre folk mer opplyste om verden utenfor.
– Jeg må følge drømmene mine, for meg selv og for landet mitt. Afghanistan trenger mine kvalifikasjoner når jeg kommer hjem med en universitetsgrad, sier hun.
Å studere ved AUW sammen med andre smarte unge kvinner er noe helt annet enn livet i Afghanistan, hvor bare fem prosent av kvinnene tar høyere utdanning.
Roksana er selv i en ganske lik situasjon. Reisen fra en liten bangladeshisk landsby til et universitet kan være vanskelig for jenter som Roksana. Opprinnelig kommer hun fra en konservativ muslimsk familie, men nå har også hennes livssyn gjennomgått store forandringer, og hun har fått venner fra andre etniske grupper og med annen religiøs bakgrunn. Nå trener hun til og med selvforsvar og lærer om meditasjon, ting hun aldri engang hadde hørt om før.
Fra hele Asia
Når du kommer inn på universitetsområdet her, er det som å besøke et dusin forskjellige land på én gang. Det er ikke av de mest glamorøse campusene: En håndfull ombygde boligblokker omkranser en kort og smal avstengt gate med en liten hage i den ene enden. Portene til universitetet er strengt bevoktet hele døgnet, og dette er viktig også for hvordan studentene presterer. De føler seg trygge her.
Og studentene prøver seg hele tiden på nye ting i et mangfoldig miljø. Den følelsen av frihet gjenspeiler seg også i de forskjellige klesstilene. Noen av studentene kler seg svært sømmelig; flere dekker hodet, mens andre til og med dekker til ansiktet. Men det er ikke uvanlig å se en student i tradisjonell abaya arm i arm med en venninne i singlet. Studentene kan finne på å komme i både joggebukse og til og med pysjamas på forelesningene.
For Roksana, som kommer fra en konservativ landsby, kom dette som et sjokk.
– Jeg hadde aldri sett den typen frihet før. Først syntes jeg det var flaut å se jenter i korte kjoler, men nå er de venninnene mine. Jeg har lært om andre land, kulturer og tradisjoner, og livet har faktisk fått en ny mening her.
Nesten alle studentene kommer fra ubemidlede familier, og utgiftene for kost, losji og utdannelse, som beløper seg på rundt 15 000 dollar i året, dekkes av donasjoner. Det er denne finansieringen, som sammen med universitetets regler om kun å gi adgang til kvinner, som i det hele tatt gjør det mulig for de fleste studentene å være her. AUW prioriterer spesielt jenter som er de første i sine familier til å få seg universitetsutdannelse.
AUW, som er kandidat for å bli opptatt i New England Association of Schools and Colleges, har tiltrukket seg en rekke høyprofilerte støttespillere. De inkluderer Bill og Melinda Gates, nobelprisvinner Muhammad Yunus og Cherie Blair – gift med tidligere statsminister i Storbritannia, og universitetets æresrektor.
Men det er et krevende og intenst arbeid å på bare noen få år forvandle studenter med lite formell skolegang og minimalt med engelskkunnskaper til deltakere i avanserte akademiske debatter. Nesten alle de 800 studentene ved universitetet, som kommer fra nesten 20 forskjellige land – fra Afghanistan til Vietnam, har fullt stipend.
Studentene, som i all hovedsak kommer fra fattige familier i hele Asia, får tilgang til en moderne utdannelse på Asian University for Women.
– Forandret livet mitt
Livet til Shatadru Soomit Rohinee, ett år eldre enn Roksana, har forandret seg mye: – Hvis jeg ikke hadde fått dette stipendet, hadde jeg ikke blitt ferdig med utdannelsen min. Denne sjansen har forandret livet mitt fullstendig, sier Rohinee.
For tre år siden måtte Rohinee skaffe seg jobb for å hjelpe foreldrene sine og avbrøt studiene. Da var moren hennes eneforsørger og jobbet for et børsselskap, mens farens trykkeribedrift gikk dårlig. Rohinee har alltid ønsket å gjøre foreldrene stolte, og da hun kom inn på AUW brakte det håp og glede til hele familien.
– Her på campus møter jeg folk fra mange forskjellige land, og det føles oppløftende. Utdannelsen har hjulpet meg å forandre livet mitt.
Tidligere studenter ved universitetet har blant annet fått jobber i staten, ved den afghanske førstedamens kontor, Kambodsjas nasjonalforsamling og i FN. Andre jobber for NGO-er og bistandsorganisasjoner. Et økende antall studenter har gått videre med høyere grader ved prestisjefylte universitet som Columbia, Duke og Oxford.
Rohinee pleier å finn inspirasjon i en av AUWs tidligere studenter, Ukhaing Marma. Ukhaing kommer fra en svært fjerntliggende stammelandsby i Bangladesh og var den første fra sitt sted til å få en universitetsutdannelse. Hun måtte gå flere kilometer for å komme på skolen, og det var umulig å få høyere utdannelse i landsbyen hennes. Som tilhørende en minoritet måtte hun kjempe hardt før hun kom inn på AUW.
Etter hun var ferdig ved universitetet begynte hun å jobbe for en internasjonal NGO, og her fant hun sitt kall: Å hjelpe kvinner.
– Denne reisen har ikke vært enkel for meg. Men jeg har hatt mot nok til å stå opp for meg selv, og jeg visste at om jeg bare tok sjansen på å forandre livet mitt, ville jeg også inspirere mange jenter fra hjemstedet mitt, sier Ukhaing. Og slik ble hun en rollemodell for Rohinee og mange andre.
AUW har søkt om å bli tatt opp i New England Association of Schools and Colleges og bygger på tradisjonene til høyt respekterte amerikanske liberal-arts-colleger for kvinner, som Smith og Wellesley. Et klart formål med universitetet er å utdanne kvinner over hele Asia for å løfte regionen ut av fattigdom og å løse dyptliggende religiøse, etniske og kulturelle konflikter.
Nye drømmer
Kamal Ahmad, universitetets grunnlegger, hevder at å utdanne unge kvinner kan spille en avgjørende rolle i Asia, hvor, til tross for fremskritt i enkelte land, kvinnediskriminering og kjønnsstereotypier fremdeles er utbredt. Da Ahmad bestemte seg for å opprette et universitet for kvinner hadde han to hovedmotiver: Delvis var det et bevisst forsøk på å forbedre kjønnsbalansen innen høyere utdanning, men det var også fordi kvinner i større grad pleier å bruke evnene, inntekten og utdannelsen sin til å støtte familie og samfunn. Så å utdanne og styrke unge kvinner i særdeleshet, vil derfor gagne hele samfunnet.
Det var ikke lett for Rohinee, som nå er 22, å komme til AUW. Men da Rohinee besøkte foreldrene sine i ferien, gikk det heller ikke så bra. Nå følte hun seg fremmed, og familien hennes syntes at hun hadde forandret seg. Hele livet hennes har foreldre og lærere fortalt henne hva hun skal studere, men først nå vet hun med sikkerhet hva hun ønsker å gjøre i framtiden.
Og denne vissheten tror hun har forandret henne. Planen hennes er å utdanne seg til sosialantropolog, og drømmeuniversitetet i hennes er Johns Hopkins University i Baltimore.
Hvis AUW ikke hadde vært et rent kvinneuniversitet, ville nok mange foreldre ha nektet døtrene sine å studere der. De hadde kanskje ikke gitt dem høyere utdannelse i det hele tatt. For mange sender døtrene sine til AUW, ikke nødvendigvis fordi de tenker stort og internasjonalt, men for å skjerme dem, for at de skal være trygge. Men studentene ved AUW ønsker ikke å møte minst mulig motstand på karriereveien. Deres ambisjoner er å vokse og blomstre.
Dyrt
AUW har forpliktet seg til å ta imot studenter fra alle sosioøkonomiske lag, og dette kommer ikke uten omkostninger. Undervisning og losji for hver student koster rundt 15 000 dollar i året, sier rektor Nirmala Rao. Universitetet – som hovedsakelig har vært avhengig av støtte fra stater, internasjonale bistandsorganisasjoner og veldedighetsorganisasjoner som Bill & Melinda Gates Foundation – prøver nå å ta opp flere studenter som i det minste kan betale deler av utdannelsen selv.
Oksana Akter (til høyre) sier hun drømmer om å studere i utlandet og så dra tilbake og hjelpe jentene i landsbyen sin.
I året som gikk fikk universitetet inn 1,5 millioner dollar i inntekter fra undervisningen, og administratorenes mål er at andelen mellom studenter som betaler undervisningen selv og de som går på stipender skal være 50/50.
AUW planlegger å tilby flere studieprogram når bare en ny campus er ferdig bygd, og antall studenter vil øke til 3000. Dette er en institusjon viet kvinnelig lederskap og som ønsker å løfte fram kvinner. Men mange av studentene vender likevel hjem til samfunn hvor stemmene deres ikke blir hørt.
– Jeg skal søke på stipender for videre utdannelse i utlandet, og når jeg er ferdig vil jeg dra tilbake til landsbyen min. Jeg drømmer om å en dag bygge opp en institusjon som dette. Jeg ønsker å gi et lyspunkt i livet til jenter som har vokst opp med undertrykkelse og håpløshet. For bare når folk som er fra lokalsamfunnet selv, tar ledelsen, vil det skje forandringer, sier Roksana Akter.
