Abdul Rashid Khan starter vanligvis dagen i halv åtte-tida. Men klokka sju om morgenen denne dagen hadde han og hans syke kone allerede gått nesten 20 kilometer.

Datoen var 8. august. De to hadde gått fra den avsidesliggende landsbyen Dardpora. Målet var visekommisærens kontor i byen Kupwara i Kashmir. De ville skaffe seg et «portforbud-passerseddel», slik at de kunne reise videre til byen Srinagar, 130 kilometer unna.

Khans kone Habla Begum lider av lungekreft, og måtte til sykehuset Sheri Kashmir Institute of Medical Sciences (SKIMS) der hun skulle få sin fjortendaglige dose med cellegift.

Tre dager tidligere, 5. august, hadde Indias innenriksminister Amit Shah kunngjort opphevelsen av Kashmir-paragrafen, også kjent som grunnlovsparagraf 370. Denne paragrafen hadde i en årrekke sikret delstaten Jammu og Kashmir en viss grad av selvstyre innenfor den indiske unionen. Delstaten fikk ha sin egen grunnlov, og den ga innbyggerne spesielle rettigheter. Lovforslaget innenriksministeren la fram for nasjonalforsamlingen opphevet denne statusen, og innebar samtidig en deling av delstaten i to føderalt kontrollerte territorier.

Opphevet selvstyre

Mens tv-skjermene viste Shahs tale, supplert med bilder av jublende indere, satt åtte millioner innbyggere i Kashmir tause – og skremte.

Flere titusener paramilitære soldater, tungt bevæpnet og med hjelmer og skjold, ble utplassert i gatene. De håndhevet et strengt portforbud. Overalt ble det satt opp piggtrådsperringer og veisperringer for å hindre folk i å komme seg rundt. All kommunikasjon, inkludert fasttelefon, mobiltelefoni og internett, ble kuttet.

I praksis ble Kashmirdalen avstengt fra resten av verden. Innbyggerne i dalen satt igjen med en følelse av avmakt og håpløshet overfor de indiske myndighetenes vedtak og sikkerhetsstyrkenes massive tilstedeværelse.

I løpet av få timer arresterte myndighetenes sikkerhetsstyrker og paramilitære hundrevis av næringsdrivende, menneskerettsaktivister og studenter. Om lag 200 lokalpolitikere ble arrestert. Ikke en gang India-vennlige politikere ble spart, blant de arresterte var to tidligere delstatsministre, Mehbooba Mufti og Omar Abdullah.

Dagene før innenriksministerens kunngjøring ble de indiske styrkene i Kashmir forsterket etter store troppeforflytninger. Det skjedde til tross for at den muslimske regionen allerede var verdens tettest militariserte sone.

Amarnath Yatra, det hinduistiske pilegrimsmålet inne i Himalaya, ble stengt. Pilegrimer, turister og arbeidere utenfra fikk beskjed om umiddelbart å forlate stedet. Mange uavhengighetsforkjempere ble arrestert. Det er fortsatt ukjent hvor de fleste av dem blir holdt.

 

Hva er artikkel 370?

Grunnlovsparagrafen artikkel 370 har sin historie tilbake til 1947, da britene forlot det indiske subkontinentet og det ble delt inn i India og Pakistan. Fyrstedømmet Kashmir, med sin geografiske plassering, sto formelt fritt til å velge hvilken av de to nyetablerte statene det skulle slutte seg til.

Ut fra grunnlaget for delingen skulle Kashmir, med sin i all hovedsak muslimske befolkning, ha sluttet seg til Pakistan. Maharajaen, som var hindu, ville i utgangspunktet forbli uavhengig. Men etter et angrep fra pakistanske irregulære styrker måtte han be om indisk militær støtte og sluttet seg til India.

Artikkel 370 var en innrømmelse Kashmir fikk for å slutte seg til den indiske unionen. Den garanterte innbyggerne selvstyre, territoriell integritet og rettigheter til land og næring. Ingen utenforstående kunne kjøpe land, ha offentlige stillinger eller bosette seg permanent i Kashmir.

Sluttavtalen skulle imidlertid bli bekreftet ved en folkeavstemning overvåket av FN. Men den lovede folkeavstemningen er aldri blitt avholdt. Det bidro senere til et væpnet opprør mot India i 1989, der over 90 000 mennesker ble drept.

 

Et svik?

Når en spør kashmirere flest hva opphevelsen av artikkel 370 betyr for dem, vil en få ulike svar. Men alle uttrykker en følelse av svik og nederlag.

– Siviliserte land overholder sine avtaler. Men India har demonstrert at de ikke er til å stole på. De har ikke engang spart dem som alltid har stått for deres interesser i Kashmir. For dem er vi alle terrorister, sier Mohammad Dawood, førsteamanuensis ved en høyskole nord i Kashmir.

Rayees Ahmad studerer statsvitenskap ved den samme høyskolen.

– Ved å stenge en hel befolkning inne i sine hjem, kneble dem og ta fra dem retten til å protestere, viser India at det er et diktatur, ikke et demokrati, sier han.

Mange i Kashmir mener dette er ledd i det mye omtalte «hindutva-prosjektet», som har stått høyt på dagsordenen til Narendra Modis hindunasjonalistiske Bhartiya Janta-parti (BJP), helt siden partiet først kom til makten i 2014.

– Det de har gjort kom ikke som noen overraskelse. Vi vet at de har ønsket å fjerne artikkel 370. De ønsker å gjøre oss til en minoritet og gjøre India til en hinduistisk nasjon, sier Mymoona, husmor i en av Srinagars sentrale bydeler.

Den vanligste frykten, som folk snakker om med dempet stemme, er at fjerningen av artikkel 370 vil bety en endring av demografien i det muslim-dominerte Kashmir, med annektering av land og bygging av bosettinger etter israelsk mønster.

Men selv om situasjonen virker dyster, ser noen kashmirere lys i enden av tunnelen. Ifthikar Hussain, en 48 år gammel ingeniør, mener Indias beslutning har forent folk i Kashmir på tvers av ulike ideologier.

– Enhver kashmirer er mot opphevelsen av artikkel 370. Det gjelder enten han har vært tilhenger av uavhengighet eller han har vært en som ikke har syntes det indiske styret har vært så ille. Du finner ikke en eneste kashmirer som støtter India nå. Artikkel 370 var basis for vårt forhold til India. Nå når den er borte, har ikke India lenger noe krav på Kashmir, sier Hussain.

 

Protester og sammenstøt

De fleste indiske tv-nyhetssendingene kunne om kvelden 5. august triumferende kunngjøre «det store framskrittet med endelig å integrere Kashmir i den indiske unionen», og hevdet alt var rolig i Kashmir. Men samtidig begynte det gradvis å tikke inn meldinger om protester og sammenstøt en rekke steder i Kashmirdalen.

Fra sør til nord var det heftige protester mot den indiske beslutningen i hver eneste by og hvert eneste nabolag.

De mest omfattende protestene fant sted i Soura, et tettbefolket nabolag i Srinagar, den 9. august, den første fredagen etter at delstatens autonomi ble skrotet. Etter fredagsbønnen trosset nesten 10 000 mennesker portforbudet, samlet seg i gatene og ropte slagord mot India og for uavhengighet.

Blant demonstrantene var også mange kvinner og barn. Det ble voldelige sammenstøt da hundrevis av paramilitære soldater prøvde å trenge inn i nabolaget, forteller øyevitner.

Noen få lokale journalister klarte å snike seg inn i området. De kunne fortelle om krigslignende tilstander.

– Mens tåregass- og pepperspraygranater (et våpen utviklet av det indiske forsvaret, med lignende virkning som tåregass, red. anm.) ble skutt mot de demonstrerende, søkte folk tilflukt i trange gater og smug, sier Ajaz Ahmad, en fotojournalist som jobber for et internasjonalt fotobyrå.

Han så hundrevis av unge gutter som løp omkring, noen bar steiner i blodige hender.

– Folk ropte «vi vil ha frihet» og «lenge leve Pakistan», forteller han.

Sammenstøtene fortsatte til klokka 20.45 om kvelden, da det allerede var blitt mørkt. Flere unge gutter var blitt såret, de fleste av haglskudd (såkalte pellet guns, red.anm.).

 

Blyhagl i hode og øyne

Morgenen etter satt noen skjeggete menn i venterommet på et sykehus i nærheten. Ghulam Hassan Bhat (62), med klærne farget av blod, ventet for å høre nytt om sin 19 år gamle sønn, studenten Yawar Hassan. Han var blitt såret kvelden før. Bhat hadde røntgenbilder som viste at en rekke blyhagl hadde truffet Yawars hode og øyne.

Regjeringen benektet først at det hadde vært protester i dalen, men tv-bilder fra BBC og Al-Jazeera viste noe annet. Noen indiske tv-kanaler trakk likevel tv-bildene i tvil og karakteriserte dem som propaganda.

Legen som behandlet Yawar, fortalte at han hadde hatt 42 pasienter med alvorlige skader fra haglammunisjon de første ti dagene av uroen. Tydelig berørt karakteriserte han situasjonen som «sjokkerende».

En ambulansesjåfør ble banket opp av soldater samme dag som Yawar havnet på sykehus.

– Vi bor på et sted der det råder en uerklært unntakstilstand. Selv i nødstilfeller er det soldatene som bestemmer om en pasient skal få komme til sykehuset eller dø i gatene, sier han. Ambulansesjåføren vil ikke ha navnet sitt på trykk.

 

– Ingen skudd, ingen dødsfall

I de første to ukene av regjeringsstyrkenes offensiv siterte indiske nyhetskanaler offiserer i sikkerhetsstyrkene som hevdet at det ikke hadde blitt løsnet ett eneste skudd, og at det ikke var meldt om noen dødsfall.

Men ifølge lokale kilder i Kashmir ble minst tre mennesker drept i sikkerhetsstyrkenes aksjoner fram til 17. august. Leger hadde blitt presset til ikke å skrive ut dødsattester eller avsløre dødsårsakene, som i de fleste tilfeller var skader etter haglskudd eller tåregass.

Det første dødsofferet var 17 år gamle Osiab Altaf, som døde på den første dagen av uroen. Han hadde hoppet ut i ei elv for å komme unna sikkerhetsstyrkene som jaktet på han. En gutt som var sammen med Osiab, fortalte at en soldat slo til Osaibs hånd, som han hadde brukt til å klamre seg fast til en busk ved elvebredden. Osaib kunne ikke svømme og druknet.

– Legen som tok imot ham gir ingen dokumentasjon om innleggelsen av ham eller behandling på sykehuset, etter press fra myndighetene. Sensuren av presse og informasjon er uten like. Alles munner er blitt lukket, sier Osaibs onkel Mohammad. Han ønsker ikke å oppgi etternavnet.

Om ettermiddagen 9. august var tobarnsmoren Fehmeeda Bano inne i huset sitt i Bamina-området i Srinagar, da tette skyer av tåregass og peppergass trengte inn i rommet. Naboer og et øyenvitne forteller at hun pustet inn store mengder gass. Kort tid etter klaget hun over smerter i brystet og pustevansker. Ektemannen Rafiq Shagoo tok henne til et sykehus i nærheten, der hun døde 40 minutter senere. Leger sa at dødsårsaken var ekstreme lungeskader på grunn av peppergass.

Men dødsattesten som Shagoo mottok to uker senere sier ikke noe om dette. Den oppgir i stedet som årsak; «plutselig hjertestans».

 

Kvalt av tåregass

55 år gamle Ayub Khan, far til tre unge døtre, døde i tilsvarende omstendigheter i nabolaget Yaripora i utkanten av Srinagar. 17. august eksploderte to tåregassgranater under beina hans, og han kvaltes. Mens han ble fraktet til sykehuset i en trehjuling, begynte blod å strømme ut av munnen hans. Legene erklærte han død ved ankomst.

Dagen etter opphevelsen av artikkel 370, 6. august, ble 18 år gamle Asrar Khan skadet under sammenstøt i Elahi Bagh-området i Srinagar. Indiske tjenestemenn hevdet at han døde da han ble truffet i hodet av stein som demonstrantene kastet. Men familien hans sier at han ble truffet av haglskudd. Et bilde av en såret Khan bekrefter familiens versjon. Khan var innlagt på sykehus nesten en måned før han døde 3. september. Sykehusdokumenter viser at han hadde alvorlige hjerneskader etter haglskudd mot hodet og øyene.

 

Angivelige militante grupper er også ansvarlige for dødsofre. Ifølge politiet ble 65 år gamle Ghulam Mohammad Mir drept av uidentifiserte væpnede menn i Parimpora-området i Srinagar 29. august fordi han hadde åpnet butikken sin.

Ifølge politiet er handelsmenn blitt truet av militante grupper til å holde butikkene stengt. De hevder også at sju lastebilsjåfører som fraktet eplekasser, er blitt drept av Pakistan-støttede militante. Det er imidlertid ingen militante grupper som har tatt på seg ansvaret for drapene.

 

Informasjonsblokade og tungt militært nærvær

De daglige protestene og sammenstøtene fortsetter mange steder, snart fire måneder etter 5. august. I andre områder, der det ikke har vært synlige protestaksjoner, kan stillheten ha mange årsaker.

– Vi er i sjokk. Faktisk for sjokkerte til å yte motstand. Men deres politikk med å trykke oss ned, å tvinge oss til taushet, vil ikke vare lenge. Tausheten vil slutte med et kraftig smell, Insha’Allah («Om Gud vil»), sier Qamar-un-Nisa, doktorgradsstipendiat i islamske studier. Nisas bror ble arrestert 18. august i Hyderpora i Srinagar.

Tungt militært nærvær, informasjonsblokade og daglige arrestasjoner er andre årsaker. Presset fra sikkerhetsstyrkene er enormt, ifølge lokale beboere. Unge gutter blir jevnlig arrestert under kveldsraid.

Haleema, mor til 14 år gamle Mohsin, bor i byen Pulwama sør i Kashmir. Hun forteller om den dramatiske arrestasjonen av sønnen.

– Rundt klokka to om natta ble vi vekket av kraftig banking. Jeg så et dusin kraftige og væpnede politifolk som klatret over muren rundt eiendommen. De braste inn og tok barnet mitt med seg. Jeg tryglet: «han er jo bare et barn!». Men de kastet meg til side og tok han med seg.

Haleema har ikke hørt noe fra Mohsin siden da.

 

– Soldater arresterer barn

Den indiske kvinneaktivisten Kavita Krishnan besøkte Kashmirdalen de første ti dagene av portforbudet og informasjonsblokaden. Hun prøvde å samle inn fakta om situasjonen.

– Det var ingen åpning for å snakke. Ingen åpning for protester. Det var en fullstendig militær beleiring. Soldatene tok med seg barn helt ned i 12-årsalderen. Dette skjedde ikke bare i ett eller to distrikter. Det skjedde over hele dalen, sier Krishnan.

Ifølge offisielle kilder er flere hundre barn under 16 år blitt arrestert, blant annet etter steinkasting. De fleste er i fengsler rundt om i India. Et sted mellom 5000 og 10 000 skal være arresterte og internert i lokale fengsler og politistasjoner. Ifølge FNs menneskerettighetskontor skal mange av de arresterte også ha blitt transportert til fengsler utenfor regionen.

Av frykt for å bli arrestert prøver unge gutter å unngå steder der de lett kan bli tatt. Farmasøyten Abdul Rahim Mir eier et lite apotek i et gammelt nabolag i Kulgam-distriktet. Han forteller at mange gutter som er skadd av haglskudd, lar være å dra til sykehus for behandling.

– Sikkerhetsstyrkene holder tett oppsikt med sykehus og helsesentra. Skadde personer som bringes dit etter sammenstøt, blir arrestert. Det kommer gutter med forskjellige typer skader til apoteket mitt, men det eneste jeg kan gjøre er å gi førstehjelp, som å sy eller bandasjere sårene, sier Mir.

 

– De nappet ut skjegget hans med tang

Mange innsatte har ikke fått anledning til å kontakte familiene sine. De pårørende som har klart å treffe sine kjære bak murene er imidlertid lamslått av historiene de har hørt om trusler og tortur.

– Sønnen min fortalte at han ble hengt opp ned mens soldater slo han med stokker. Og de nappet ut skjegget hans med tang. Når skal dette ta slutt, spør den 65 år gamle butikkeieren Haji Mohammed Subhan fra Pulwama-distriktet.

Siden hele regionen har vært avstengt fra å kommunisere med omverdenen, er det store bildet om hva som har foregått ennå vanskelig å tegne. De siste tre-fire månedene har likevel en rekke enkelthendelser etterhvert blitt til én kollektiv fortelling om hva som har skjedd i Kashmir etter det dramatiske vedtaket i august og sikkerhetsstyrkenes intervensjon.

 

... men det var tomt for medisin

Historien vi begynte å fortelle, om Abdul Rashid Khan fra Dardpora, som var på vei for å få passérseddel så kona kan komme til sykehus for cellegiftbehandling, er bare en av mange.

Etter å ha stått i kø siden klokka sju om morgenen, har Khan ennå ikke fått passerseddelen når klokka nærmer seg tolv på dagen. For det var nemlig veldig mange menn og kvinner, de fleste pasienter eller deres slektninger, som skulle det samme. De sto i en nærmest endeløs kø for å sikre seg det viktige dokumentet.

Da ekteparet omsider hadde sikret seg passerseddelen, var det fortsatt 68 personer som ventet i køen, forteller de.

– På vår vei til Srinagar ble vi stoppet tolv steder. Vi forsøkte ulike ruter. Hver gang vi kom til et sjekkpunkt, slo hjertet mitt raskere på grunn av uvissheten om de (soldatene) ville la oss komme til sykehuset eller ikke, sier Khan.

Da de endelig kom fram til sykehuset, fikk Khan beskjeden han fryktet. Sykehuset hadde gått tom for flere av de viktigste livreddende medisinene, også cellegiften kona Habla skulle fått.