«Security on the move» er et forskningsprosjekt og en utstilling basert på personlige fortellinger og bilder tatt av fordrevne personer i fire somaliske byer.
Alle bildene i utstillingen er tatt av folk som har flyktet til byene Baidoa, Bosaso, Hargeisa eller Mogadishu.
Moga-leiren i Mogadishu. Foto: Asha
«Security on the move» undersøker forholdet mellom tvungen migrasjon og urbanisering og viser gjennom bilder og tekst ulike erfaringer fra fordrevne mennesker som kommer til byene.
Prosjektet er et samarbeid mellom Durham Global Security Institute ved Durham University i England, Noragric ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, FNs bosetningsorganisasjon UN Habitat og Sowelpa i Somalia.
Kirsti Stuvøy, førsteamanuensis ved Noragric, forklarer at prosjektet bygger på intervjuer med 120 mennesker i flere «IDP leire» og bosettinger i de fire byene. Blant disse ble 40 personer, ti i hver by, invitert til å bruke kameraer til å dokumentere sin hverdag. Forskerne holdt seminar med disse fotografene, som viste bilder og fortalte om mange av hverdagens sikkerhetsutfordringer: De fysiske farene de utsettes for, den økonomiske utryggheten og deres kamp og strategier for å dekke daglige basisbehov. Diskusjonene på disse seminarene ble tatt opp, og utvalgte historier og bilder blir vist i denne utstillingen.
- Fotografiene og intervjuene illustrerer de utrygge forholdene fordrevne personer lever under i leirene. Det er særlig akutt i en by som Mogadishu, der de fleste fordrevne kommer fra klangrupper som er tynt representert i byen, og der det ikke finnes formelle eller uformelle organer som kan handtere de mange problemene med usikre arbeidsvilkår eller fysisk usikkerhet, forteller Stuvøy.
- Det er forskjeller mellom byene, både når det gjelder den generelle sikkerhetssituasjonen, lokal klan-dynamikk og bosettingenes historikk. Men det felles, dominerende trekket er utryggheten knyttet til arbeid, eiendom og bolig. Det er få mekanismer som på effektivt vis kan ta tak i vold i hjemmet, arbeidskonflikter eller konflikter om eiendom og bolig.
Utstillingen fokuserer også på de mange utveiene folk prøver for å sikre levelige vilkår i en langvarig krisesituasjon. Fotografene og de intervjuede framhever kampene for å sikre tak over hodet, tilgang til grunnleggende tjenester og å skaffe til veie en inntekt. Utstillingen setter søkelys på metodene folk utvikler til å takle krisen, redusere usikkerheten og møte problemer.
Fotografene har slik et lokalt perspektiv, men Stuvøy framhever samtidig at bildene og fortellingene avdekker hvor dypt involvert somaliske byer og leirer er i den globale politiske økonomien. Den mest åpenbare forbindelsen er via den somaliske diasporaen, humanitære organisasjoner og AUs fredsbevarende operasjon i Somalia, AMISOM. Styringen av leirene, gjenoppbyggingen av byen og handelen bekrefter disse båndene.
Forskerne i prosjektet understreker videre at selv om disse byene ligger under forskjellige politiske styrer og har ulike erfaringer med vold og migrasjon, er de alle blitt formet av at folk er drevet på flukt som del av konfliktene i Somalia og sentralstatens sammenbrudd i 1991.
- Ved å sammenholde personlige erfaringer med konfliktdrevet migrasjon, sammen med mer generell urbanisering og ulike humanitære tiltak, prøver denne utstillingen å forsterke stemmene til fordrevne personer og sette deres erfaringer i fokus, sier Stuvøy.
Utstillingen har blitt vist i de fire somaliske byene i prosjektet, så vel som i London, Oslo og Nairobi for å fremme dialog med nasjonale og internasjonale ledere og diskutere tiltak og anbefalinger om hvordan levekårene for mennesker som lever under marginale forhold, i dette tilfellet i leirer i somaliske byer, kan bedres.
Ashas klesvask. Foto: Asha
Asha, Mogadishu: Dette er mitt arbeid. Vi vasket alle klærne du ser for 5,5 dollar. Vi var to stykker om jobben.
Mustafe, Hargeisa: I 2004 var jeg blant barna som en NGO ga opplæring i bygningsarbeid. Vi var 50 elever fra forskjellige steder. Av de 50 var det bare tre som tok eksamen. Et selskap ansatte oss og i to år arbeidet jeg for selskapet. Men så ble det oppløst, og etter det ble jeg vant til å skaffe meg arbeid på egen hånd i byen. Det passer meg bra å være uavhengig og drive min egen virksomhet. Og vanligvis tjener jeg nok penger fra dag til dag, til barna og til husleia. Da jeg jobbet for selskapet fikk vi 20 dollar dagen. Men så måtte du betale tre dollar for taxi for å komme deg hjem, og nesten sju dollar til andre utgifter. De ti dollarene som var igjen var ikke nok til husleia og til barna, så jeg ble nødt til å skaffe meg gjeld. Når jeg jobber for meg selv kan inntekten variere fra dag til dag, avhengig av hva slags jobb det er. Det kan bli rundt 70 til 100 dollar. De som hjelper meg å få jobben gjort får 20 dollar, resten er til meg. Jeg jobber ikke aleine, arbeidet er hardt, så jeg må ha hjelp fra noen. Når jeg får et oppdrag ringer jeg dem, og jeg betaler dem for jobben de gjør sammen med meg. Andre ganger er det de som får et oppdrag, og de ringer for å få hjelp fra meg, og betaler meg for det. Vi er knyttet sammen på den måten.
En leir i Baidoa mangler gjerde, så tyver og voldtektsmenn kommer lett inn. Foto: Fartun
Fartun, Baidoa: Denne leiren har verken gjerder eller toaletter. Tyver og esler kommer seg inn. Tyvene kommer for å stjele. De er også på jakt etter kvinner de kan voldta, og de ødelegger boligene. De voldtar inne i leiren. De (voldtektsmennene) bor i leiren. (Kvinner som blir voldtatt) skriker opp og folk kommer til for å hjelpe.
- Hva gjør folk hvis de får tak i voldtektsmannen?
- For det meste klarer han å stikke av.
- Blir han forfulgt og straffet?
- Nei. Men hvis en tyv blir tatt, blir han utsatt for gatejustis og folk gir han skikkelig juling. Når de finner en voldtektsmann tar de noe fra han. Men de som voldtar kommer oftest fra utenfor leiren. Han gjemmer seg i leiren og stikker av veldig raskt.
- Er dette solcellepaneler?
- Ja, en NGO kom med dem. Det er bare tre stykker, men de gir lys i leiren. Det har hjulpet mye på sikkerheten om natta.
