Til forsiden

PLANTASJE-ARBEID: Arbeiderne på Furukawa driver med hardt kroppsarbeid i sola, ofte sju dager i uka, og de er så godt som uten rettigheter. Slik har livet deres vært i årevis. Lønna er minimal og boforholdene elendige. Foto: Plan V

Slik lever arbeiderne på den norske konsulens plantasjer

Uten vann, strøm og toaletter jobber arbeiderne i Ecuador sju dager i uka på plantasjer som produserer fibre til industriprodukter; pengesedler, teposer og bilkarosserier. Pengesedlene de selv får utbetalt holder så vidt til mat.

Av Anne Håskoll-Haugen og Gunnar Zachrisen (Oslo) og Plan V (Quito) Publisert: 30.04.2019 10:12:20 Sist oppdatert: 30.04.2019 10:12:20

Etter å ha levd i årevis i skyggen av storsamfunnet, har plantasjearbeiderne plutselig kommet i sentrum for politisk og mediemessig oppmerksomhet i Ecuador. Lokale medier har omtalt forholdene arbeiderne jobber under som "slave-lignende".

I sentrum for oppmerksomheten står plantasjeselskapet Furukawa, et selskap som ledes av Marcelo Almeida - som i en årrekke har vært Norges honorære konsul i hovedstaden.

– Det er hardt å leve på plantasjen. Vi har ikke vann, ikke elektrisitet og ikke toaletter. Klærne vasker vi i en elv, den er langt unna og det tar tid å gå. Fordi vi ikke har brønn, må vi også drikke elvevannet. Det er skittent av all avføringen fra kveg som går i området – når vi har tid, koker vi vannet så det blir rent – men ofte har vi så mye å gjøre at det ikke blir tid til det.

Det forteller firebarnsmoren Daisy Cedeño (40). Hun har jobbet for Furukawa i 18 år.

Månedslønn: 170 dollar

Plantasjen hvor Daisy Cedeño jobber utvinner plantefibrer av abacá-planten. Fibrene brukes i ulike industriprodukter; tau, pengesedler, teposer og bilkarosserier. Ecuador er nest største produsent av dette plantefiberet i verden, etter Filippinene.

Mange av arbeiderne er ikke fast ansatt, og har i stedet personlige leveransekontrakter med selskapet. For ti timer arbeid per dag, sju dager i uken, tjener disse arbeiderne rundt 170 dollar i måneden. Minus pengene de må ut med for å bo i ansattboligene og til redskaper, som de må kjøpe selv.

Plantasjeselskapet Furukawa Plantaciones har en årlig omsetning på 850 millioner dollar i året, skriver nettavisen Plan V, som har vært med å avsløre forholdene på plantasjen.

Les mer her:

Ecuador: Plantasje-selskap beskyldes for slave-lignende forhold, sjefen er også norsk konsul i landet

Landets arbeidsmyndigheter stengte nylig Furukawa-plantasjene midlertidig på grunn av farlige arbeidsforhold, blant annet barnearbeid.

«....den verste saken om overtredelser av menneske- og arbeidsrettigheter vi har hatt i Ecuador noen gang», har representanter for landets Ombudsmann for sivile rettigheter uttalt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

PLANTASJE-ARBEIDERE: De mangler utdanning og kjenner ikke noe annet arbeid enn dette. I alle år har de arbeidet på Furukawas plantasjer. Lange dager, elendige boforhold og få rettigheter kjennetegner deres forhold til plantasjeselskapet. Fra v. Isabel Acurio, Clarissa Irene, Dencita Guerrero, Daysi Cedenio og Isabel Lapo. Foto: Luis Argüello / Plan V

Tre kvinner, tre vitnesbyrd

Dencita Guerrero (53), har jobbet på plantasjen i 19 år:

"Jeg har ikke klart å gi barna mine utdannelse. Skolen lå for langt fra plantasjen. Jeg har jobbet med det meste på plantasjen, også den farligste jobben som er å trekke ut vann fra fibrene. Jeg lærte barna mine tidlig hvordan de skulle frakte fibrene på esler. Vi jobber lange dager for å klare oss."

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

PRIMITIVT: Ansattboligene mangler både lys og vann. Her lever plantasjearbeiderne sammen med sine familier. Lønna er for lav til at de klarer å komme seg over i en annen jobb. Foto: Edu Leon / Plan V

Clarissa Irene Guagua (42), har jobbet på plantasjen i 20 år:

"Vi har ikke rent drikkevann og aldri fri. Vi jobber fra søndag til søndag. Heller ikke har vi nøkler til portene – så når noen er syke, må vi bære dem ut i en hengekøye, for ingen biler kan kjøre inn på området."

Isabel Lapo (26), har jobbet på plantasjen i 14 år:

"Faren min døde tidlig, deretter moren min. Jeg og åtte søsken måtte alle ta oss jobb på plantasjen. Jeg sluttet på skolen bare ti år gammel for å jobbe med å tørke plantefibre. Broren min var åtte. Fortsatt har vi ikke rent vann og bad i arbeiderboligene der vi bor."

Få muligheter uten papirer

Plan V, et ecuadoriansk nettsted for gravende journalistikk, kaller arbeiderne "de usynlige abacá-slavene". Mange av dem har ingen eller lite utdannelse og få muligheter til å få jobb. Fordi lønnen er så lav, har mange arbeidere satt seg i gjeld til firmaet – de låner penger til medisiner, skolegang til barna og klarer ikke å betale husleien. Slik blir de fanget i arbeidsforholdet. Mange av arbeiderne er også papirløse og spesielt sårbare; som Alberto Valencia – han «finnes» ikke.

Valencia står utenfor det mørklagte huset sitt og ser opp på stjernehimmelen. Hvor gammel er han? Etter å ha fått spørsmålet fra journalisten forsøker han å gjette sin egen alder.

– 45 år? Men det er ren gjetning, jeg har ingen papirer på hvem jeg er, jeg har aldri gått på skole, sier han til Plan V.

Han bor på en av de 32 abacá-plantasjene sammen med 20 andre arbeidere og familiene deres. Det er mange som Valencia her, mange uten papirer på hvem de er.

Uregistrerte og "usynlige"

Uten id-papirer vet de at de er "usynlige" for samfunnet, forteller de til journalistene. Det er vanskelig å kritisere dårlige arbeidsforhold, når du ikke kan få jobb noe annet sted. Mange har lite eller ingen utdannelse. De har jobbet her siden de var barn. Som 30-åringen Jairo Preciado.

– Jeg ble født her på plantasjen og har jobbet siden jeg var 11. Jeg kan ikke lese eller skrive, kan ikke en eneste bokstav. Mitt alfabet er å kutte plantefibre og frakte dem på esel, sier Preciado.

Sammen med Alberto Valencia forteller han at plantasje-arbeidet ikke bare er slitsomt og dårlig betalt – det er også farlig. Flere av arbeiderne mangler en finger eller en hånd – det er de skarpe plantefibrene, maskinene og machetene de bruker som gjør hverdagen risikabel.

– Maskinene vi bruker er de samme som da plantasjen åpnet i 1963, forteller Valencia.

Alle arbeiderne her er redde for å bli skadet og ende som uføre. De forteller at de fleste av arbeiderne ikke er registrert noe sted, og ikke får medisinsk behandling hvis noe skulle skje med dem.

Uten arbeid, uten inntekt

I februar i år stengte Ecuadors arbeidsminister flere plantasjer på grunn av farlige arbeidsforhold og barnearbeid. Men med det mistet også mange allerede fattige mennesker den lille inntekten de hadde.

– Vi har ikke engang penger til salt på grønnsakene. Nå fisker vi i elven for å overleve, sier en av kvinnene som jobbet på plantasjen til Plan V.

Hun er en av flere som har reist til hovedstaden for å kreve at myndighetene hjelper dem gjennom den vanskelige tiden uten inntekt. Så langt har de ikke lykkes.

Clarissa Irene Guagua (42), mor til fem barn, jobbet på plantasjen i 20 år. Hun forteller at hun må ta barna ut av skolen nå som hun ikke lenger har inntekt.

De ecuadorianske plantasjearbeiderne er ikke alene om å leve med elendige arbeidsvilkår. Rundt 40 millioner mennesker lever i moderne slaveri i verden i dag, ifølge tall fra International Labour Organization (ILO). Mange av dem produserer ting du og jeg forbruker: klær, mat, metaller og elektronikk.

Nytt bistandsprogram

Det store antallet mennesker i verden som opplever ekstreme og nedverdigende arbeidsforhold er en viktig grunn til at Solberg-regjeringen tok inn "moderne slaveri" som et nytt prioritert område i Granavolden-plattformen. Regjeringen har lovet å etablere et eget bistandsprogram mot moderne slaveri.

Derimot er det foreløpig uklart hva regjeringen vil foreta seg i forhold til den omstridte plantasjesjefens konsul-status. Utenriksdepartementet opplyser til Bistandsaktuelt at man vil avvente ecuadorianske myndigheters endelige rapport i saken.

Ecuadorianske myndigheter har etablert en arbeidsgruppe for videre oppfølging av saken. Gruppen ledes av statssekretæren for innenriksdepartementet med representanter fra flere departement og tilsyn, opplyser Ane Haavardsdatter Lunde i UDs kommunikasjonsenhet.

Furukawa32 (1).jpg

APPELL: Plantasjearbeideren Dencita Guerrero holder appell i hovedstaden Quito. Saken har fått stor oppmerksomhet i offentligheten. Sjefen for Furukawa, som også er Norges konsul i landet, mener mye av problemene skyldes at "en agitator" har satt arbeiderne opp mot plantasjeselskapet. Foto: Plan V

Jeg kan ikke lese eller skrive, kan ikke en eneste bokstav. Mitt alfabet er å kutte plantefibre og frakte dem på esel.
Jairo Preciado, plantasjearbeider (30)

ANSATT-BOLIGER: Slik er arbeiderboligene. Kjøkken og soverom er ett og samme.

Daysi Cedenio, plantasjearbeider

Isabel Acurio, plantasjearbeider

Isabel Lapo, plantasjearbeider

Dencita Guerrero, plantasjearbeider

Plantefiber-plantasjene

I mars 2019 avslører nettstedene La Barra Espaciadora og Plan V. arbeidsforholdene på plantefiber-plantasjer i Ecuador. Plantasjene er eid av firmaet Furukawa Plantaciones. Leder av selskapet er Marcelo Almeida. Han er også Norges mangeårige honorære konsul i hovedstaden Quito.

Firmaet eier 32 plantasjer som produserer og eksporterer et plantefiber, som blant annet brukes til å lage pengesedler, teposer og bilkarosserier.

Plantasjesjef og norsk konsul, Marcelo Almeida, mener han er utsatt for en svertekampanje. Han bestrider pressens «dramatisering» av arbeidsforholdene, og mener han holder seg innenfor gjeldende lovverk på alle områder. Dette framgår av en annonsetekst han har rykket inn i en lokal næringslivsavis.

Almeida bekrefter at arbeiderne er inndelt i tre kategorier; fast ansatte, ansatte hos underleverandører og ansatte hos enkeltpersonsfirmaer som har kontrakt med Furukawa for leveranser av plantefibre. Mange av de sistnevnte er analfabeter og har gått med på krav uten å ha noen jobbsikkerhet eller arbeidsrettigheter, skriver Plan V.

Ecuadors arbeidsdepartement stengte tidligere i år plantasjene midlertidig som følge av brudd på en rekke arbeidslivsbestemmelser. Blant disse var manglende sikkerhet for arbeiderne og for bruk av barn til plantasjearbeid.

– Moderne slaveri finnes også i Norge

Av Anne Håskoll-Haugen

– Moderne slavearbeid griper direkte inn i den norske hverdagen. Mobilen du holder i hånden din, tomatene i salaten din, eller cashewnøtter kan være berørt. Internasjonal frihandel har ført med seg mye bra, men mange mennesker blir utnyttet i produksjonen.

Det sier Heidi Furustøl, leder i Etisk handel Norge (tidligere Initiativ for etisk handel). Også i Norge har vi sett eksempler på slavelignende arbeidsforhold på byggeplasser, i vaskehaller og butikker, hvor mennesker uten arbeidstillatelse blir utnyttet.

– Det er først og fremst næringslivet og myndighetene som har et ansvar for å ha nok kunnskap om leverandørkjedene og forsøke å påvirke arbeidsforhold der de kan. Vi vet mye om arbeidsforhold i ulike land og hvilke bransjer hvor det er spesielt høy risiko for at arbeidere blir utnyttet.

Dialog

Furustøl forteller at moderne slaveri best bekjempes gjennom god dialog mellom fagforening, arbeidsgiver og sivilsamfunn. Etisk handel Norge jobber for at ulike bransjer i næringslivet skal dele løsninger som har fungert – såkalt best practice. Det er også helt avgjørende å kartlegge hvilken risiko som finnes i akkurat din bransje – da kan næringslivet stille krav.

Å sikre retten til at arbeiderne kan organisere seg demokratisk og gjennomføre kollektive forhandlinger på en arbeidsplass, mener hun er den ene faktoren som har aller mest å si for å sikre gode arbeidsforhold.

– Noen av plantasjene i Ecuador er nå stengt, og arbeiderne melder om at det har gått fra vondt til verre – nå står de helt uten inntekt?

– Dette er en kjent problemstilling. Vi anbefaler aldri som første skritt at norske bedrifter boikotter eller trekker seg ut når dårlige arbeidsforhold blir avslørt. Arbeiderne er alltid de mest sårbare, og det å stenge ned en plantasje, en fabrikk eller trekke en stor bestilling rammer først og fremst de som jobber på gulvet. Da er det bedre å se på mulighetene for å forbedre arbeidsforholdene.

– Myndighetene kunne for eksempel heller ha stilt krav til eierne om å sørge for verneutstyr, nyere maskinere og bedre boforhold, sier Furustøl.

Hun understreker at hun ikke kjenner til plantasjene i Ecuador og uttaler seg på generelt grunnlag.

Arbeiderpartiets slave-lov

I november 2018 fremmet av Arbeiderpartiets Jette Christensen et forslag hvor hun ber

regjeringen utrede en lov som forplikter næringslivet og staten til å rapportere om risiko og tiltak for å avverge og avdekke moderne slaveri knyttet til deres operasjoner og leverandørkjeder i Norge og globalt. Forslaget skal behandles høsten 2019.

Men Etisk handel Norge er kritiske til forslaget.

– Å få en lov som kan føre til bedre arbeidsforhold i leverandørkjeden er bra, men dette lovforslaget omhandler bare de verste formene for moderne slaveri. Vi mener det er bedre å jobbe bredere og at en eventuell lov også må ta for seg andre kritikkverdige forhold som for eksempel ekstrem overtid og levelønn. Forslaget som er fremmet, blir for smalt hvis vi skal få til gode resultater, sier Furustøl.

Etisk handel Norge vil heller ha det de kaller en risikobasert tilnærming og aktsomhetsvurdering slik det er beskrevet i OECDs veileder om ansvarlig næringsliv hvor hver og en bedrift må forankre retningslinjer og sette av ressurser, gjøre risikokartlegging og håndtere risiko for samfunn, mennesker og miljø i tett dialog med interessenter og at det gis oppreisning der det er aktuelt.

Også Amnesty har vært kritiske til lovforslaget.

– Rapporteringskravet slik det er formulert i Arbeiderpartiets forslag kan fort bli en skrivebordøvelse – du kan i praksis rapportere at du ikke har gjort noe og likevel oppfylle kravet til rapportering, sier Furustøl.

Hun mener norsk næringsliv viser mer interesse for å drive ansvarlige næringsliv nå enn før. Men det er fortsatt er en avstand fra de sier og hva de gjør.

– Vi gjorde en undersøkelse for noen år siden hvor vi spurte om bedriften var opptatt av ansvarlige produksjonsforhold. Her svarte de fleste «ja» – men på spørsmål om de kjente til produksjonsforholdene varene var produsert under , kunne tre av fire ikke gjøre rede for det, forteller Furustøl.