Forsvarer vannet (mot gullgruvedrift)
Alix Maucilla Moreno (67)
Vi treffer den eldre kvinnen hjemme hos en av hennes venninner i byen Bucaramanga, i det nordøstlige Colombia. Det er tryggest sånn. Alix har vært med i komiteen som forsvarer vannet og páramo-økosystemet i Santurbán, nordøst i Colombia, siden denne ble opprettet for ti år siden, da planene for å utstede konsesjoner for gullgruvedrift i området ble offentliggjort.
– I begynnelsen var vi få, men vi ble av mange oppfattet som en trussel. Det er ikke selskapene som er problemet. Det er de svake statlige institusjonene i Colombia, forteller Alix Maucilla Moreno.
Páramo-økosystemet er essensielt for drikkevannet i Colombia. Omtrent 70 prosent av landets drikkevann kommer fra en páramo (en høyslette). Slike økosystemer er unike for tropiske områder og Colombia har omtrent 60 prosent av alle verdens páramoer.
– Det er vannet fra hele denne delen av Colombia, vann som går til over tre millioner innbyggere, som står på spill. Vannet fra Santurbán løper også ut i elver, som ender i Venezuela. I tillegg har du alle plantene og dyrene som også trenger vann. Forsvaret av páramoene våre er så viktig, for det er der vannet vårt kommer fra.
Alix Maucilla Moreno har mottatt trusler på telefonen: – Din gamle son-of-a-bitch, husk at der er mange som ender med fluer i munnen. Foto: Ferley Ospina
Kampen for vannet i Santurbán og mot storskala gullgruveutvinning er et typisk eksempel på aksjoner som kan medføre trusler mot miljøforkjempere, forteller Heather Iqbal, seniorrådgiver for Global Witness:
– Gruvedrift ligger på topp hva gjelder drap på miljøforkjempere og trusler mot dem. Og siden Latin-Amerika er fullt av naturressurser, er mange konflikter forbundet med utvinning av disse. Ifølge vår rapport er også landbruksinteresser og konflikter om vannressurser store drivere bak drapene.
I 2018 ble 24 miljøforkjempere drept i Colombia, ifølge Global Witness. For Brasil var tallet 20. Men tross risikoen det medfører å rope høyt for naturens del, så er støtten rundt Santurbán betydelig i Bucaramanga:
– Vår komité mobiliserer bredt og vi har vært flinke til å definere et generelt mål som mange kan støtte opp om: Å forsvare vannet og páramoet i Santurbán. Så vi samler alt fra forretningsfolk og politikere til kunstnere og kvinnenettverk. En bred forsamling, forteller Alix Maucilla Moreno.
I komiteen foretrekker de å holde lav profil om de mange truslene de mottar. De vil helst ikke skremme folk:
– Vi roper ikke høyt om det, men vi er flere i komiteen som har mottatt trusler. Vi har fått pamfletter fra væpnede grupper (såkalte Aquilas Negras). Og så har motstanderne våre beskyldt oss for å tilhøre geriljaen. Det er svært alvorlig i en kolombiansk sammenheng. Dersom du blir forbundet med geriljaen får du plutselig mange fiender, og det er farlig, sier Moreno.
Hun forteller at hun har mottatt trusler på telefonen, som for eksempel lyder:
– Din gamle son-of-a-bitch, husk at det er mange som ender med fluer i munnen.
– Forestill deg hvordan det er å motta en sånn oppringing, sier hun. Hun forteller også om folk som følger etter henne på gaten og at hun har hatt innbrudd hjemme.
Hun har anmeldt det, men føler seg likevel ikke trygg.
– Staten har ikke kapasitet til å beskytte oss.
Jeg beundrer at hun ikke virker redd. Hva driver en miljøforkjemper til å trosse slike voldsomme trusler?
– Det er etiske grunner til at jeg ikke kan trekke meg tilbake bare fordi jeg mottar trusler. Det ville være feigt. Vi er nødt til å fortsette kampen, sier den 67 år gamle miljøaktivisten som forsvarer vannet i Bucaramanga.
Forsvarer skogen og de som bor i den
Ángela Maldonado (45)
Hun pleier å ha tv-en stående på med en tegnefilm ved siden av datamaskinen sin mens hun jobber. Det kan umiddelbart virke som en motsetning til arbeidet som miljøaktivist – den tunge og deprimerende jobben med å dokumentere kriminalitet i Amazonas. Smugling av ulovlige tresorter og ville dyr, eksperimenter med aper og turisme som holder ville dyr i fangenskap. Men for Maldonado er tegnefilmene en måte å orke situasjonen på:
– Jeg forestiller meg ofte at jeg er med i en tegnefilm. Jeg er en mico. En liten ape. Og jeg kjemper mot de store kjeltringene. Jeg fortsetter og fortsetter og fortsetter. Kjemper mot de korrupte. Og det er jeg som vinner, sier hun.
Àngela Maldonado Foto: Alex Rufino
Maldonado smiler litt mellom trærne i Amazonas, like ved den kolombianske grensebyen Leticia.
Det er 22 år siden første gang Maldonado besøkte Amazonas. En hendelse som skulle forandre livet hennes fullstendig. Hun studerte forretningsledelse og reiste til Amazonas for å sette Wolly-apen Matias fri, som hun hadde hjulpet med å redde fra smuglere. Da hun satte sine ben i Amazonas og hadde tilbragt den første natten i en hengekøye ute i jungelen, var hun overbevist:
– Jeg følte at jeg var kommet hjem. For meg er jungelen den ultimate manifestasjon av livet her på planeten. Her finnes det liv på hver eneste millimeter. Det er en skatt.
Hun blir rørt til tårer flere ganger mens hun snakker, for hun en indignert og lei seg over situasjonen i Amazonas og for menneskene som bor her.
– Det jeg forsvarer er fremtiden vår. Det er urfolkenes mulighet til en videre eksistens. Det har ikke folk forstått.
Ángela Maldonado har viet livet til å beskytte primater og for det arbeidet har hun vunnet flere priser, den mest kjente er Whitley Award, også kjent som Den grønne Oscar.
Som en konsekvens av arbeidet lever hun med konstante trusler mot seg og kan bare oppholde seg på samme sted kort tid av gangen. Det meste av tiden må hun være hjemme og bak lukkede dører. Utenfor hjemmet, som også er kontoret for organisasjonen Entropika, som hun har vært med på å etablere, har hun en liten hage, «det magiske hjørnet», som hun kaller den.
Hun unngår å snakke i telefonen (fordi hun mener hun blir avlyttet) og gå ut alene eller om kvelden.
– I dag kledde jeg meg ut, tok på en hjelm og solbriller og syklet i stedet for å ta motorsykkelen. Bare fordi jeg skulle kjøpe noen egg.
Ifølge Global Witness siste report ble 164 miljøforkjempere drept i verden i 2018. Aller flest ble drept på Filippinene, og dernest kom Colombia på andreplass, etterfulgt at India og Brasil som nummer 4, med 20 miljødrap. Over halvparten av alle de drepte kommer fra Latin-Amerika.
I august mottok Maldonado en epost med en dødstrussel direkte rettet mot henne. I den sto det at hvis hun kom tilbake til landsbyen Puerto Alegria (hvor hun har vært med på å opprette vaktoperativer sammen med politiet) ville hun bli drept og det ville også alle de andre som jobber for Entropika.
– Det er det som skjer når man er aktivist i dette landet og nabolandene (grensene til både Brasil og Peru ligger rett i nærheten). En dødstrussel prøver å få deg til å tie. Selvfølgelig er jeg redd. Men jeg vil ikke la dem lukke munnen min. Jeg må bare passe enda bedre på. For jeg er mer verdt levende enn død, sier Ángela Maldonado kontant.
Hun har levd med truslene i mange år. En av strategiene for å holde det ut, er humor. Eller å reise til steder hvor hun kan gå ut, uten å bli gjenkjent. Pluss kjæledyrene hennes, tre katter og en hund. Men omkostningene ved å leve med alvorlige trusler hengende over hodet, er store. «For noen år siden tok jeg beslutningen om ikke å få barn. For hva hvis jeg fikk et skudd i pannen en dag. Da ville de miste moren sin. Så nei.»
I nabobyen Tabatinga herjer lovløsheten. Maldonado forteller at det bare koster 500 realer (ca 900 norske kroner) å få noen drept. Det er ingenting. Men vi skal komme tilbake til Tabatinga.
Ángela Maldonado har brukt over ti år på å dokumentere misbruk av nattaper. Hun forteller at hun identifiserer seg med apene:
– Det er derfor jeg kjemper så hardt. Når noen ødelegger Amazonas, jungelen, da føler jeg at det er min egen familie de går til angrep på. Og hvis noen går til angrep på familien sin, da tar du selvfølgelig til motangrep, gjør du ikke?
Global Witness er svært bekymret over miljøforkjempernes situasjon:
– Drapene er bare toppen av isfjellet. Langt fra alle blir registrert og i tillegg har man truslene og en omfattende kriminalisering av miljøaktivister. Det finnes mange måter å forsøke å lukke munnen deres på, sier Heather Iqbal.
Maldonado har også flere saker mot seg. Det er noen mektige fiender hun har.
– I dette området finnes det et omfattende korrupsjonsnettverk. Politikere, turistindustrien, smuglere og narkotikakriminalitet. De fleste tenker seg om to ganger før de legger seg ut med sånne folk.
På grunn av drapstrusselen har den kolombianske miljøaktivisten bestemt seg for å forlate hjemmet i Leticia en stund. For å fortsette kampen i sikkerhet.
– Staten kan ikke garantere for sikkerheten til sånne som meg. Så den må jeg selv ta ansvaret for. Og akkurat nå er det best at jeg ikke er her i Leticia.
Hvordan kan man definere et drap som drap på en miljøforkjemper? Ofte skjer disse miljødrapene i andre kontekster, hvor det også kan være utfordringer med narkotikakriminalitet og generelt høy risiko, som for eksempel blant væpnede grupper. I Colombia har antallet drap på lokale ledere økt markant siden fredsavtalen fra 2016 mellom den tidligere geriljagruppen FARC og myndighetene. Ifølge ombudsmannen i Colombia ble det drept 462 lokale ledere fram til 31. januar 2018. Og nesten 1000 lokale ledere har anmeldt dødstrusler mot dem.
Hos Global Witness bruker de mye tid på å sikre seg dokumentasjon når de definerer et drap som miljødrap:
– Vi bruker minst tre uavhengige kilder og så ser vi på om vedkommende har mottatt trusler knyttet til forsvaret for naturen eller miljøet i forkant av drapet. Det er vanlig at drapene søkes oppklart med andre årsaker, at de maskeres med at offeret for eksempel har en link til narkotikakriminialitet, forteller Heather Iqbal.
Adelson Kora Kanamari Foto: Alex Rufino
Passer på jorden:
Adelson Kora Kanamari
Han sitter med rak rygg og armene i kors. Han utstråler autoritet. Urfolkslederen Adelson Kora Kanamari (35) er samlet sammen med en rekke andre ledere fra det brasilianske urfolket kanamari, for å delta i en workshop i den brasilianske grensebyen Tabatinga. Han bor i landsbyen San Luis som ligger en femdagers seilas derfra, inne i urfolksterritoriet Javari, i nærheten av grensen til Peru.
– Vår eneste mulighet er å passe på naturen. Den betyr alt for oss. Den er vårt hus, vårt hjem. Men vi frykter for livene våre, sier Kanamari.
Han løfter armen og peker på de mange andre urfolkslederne i lokalet i Tabatinga.
– Alle vi som sitter her mottar trusler hele tiden. Vi er redde for å være i Tabatinga. Se bare hva som skjedde med Maxciel nå nylig.
Idet han uttaler navnet merkes en tydelig reaksjon i ansiktene i rommet.
Maxciel Pereira jobbet i FUNAI, en statlig enhet som har ansvaret for urfolksterritoriene i Brasil. 6. september ble han skutt på åpen gate her i Tabatinga. Han kjørte en motorsykkel sammen med flere av sine familiemedlemmer. Det er laget en video av de dramatiske minuttene som fulgte, hvor blodet pumper ut av bakhodet til mannen, som var kjent og elsket for å sin kamp for å passe på urfolkenes territorier. Det kom mange i begravelsen til den unge miljøforkjemperen.
Graven til Maxciel Pereira. Foto: Alex Rufino
Folk som kjente Pereira blir fortsatt rystet over det som skjedde. Mange av hans kollegaer flyktet fra urfolksterritoriet hvor han jobbet, i frykt for sine liv. Tidligere kollegaer er redde for konsekvensene, dersom de står fram og snakker om det som hendte med ham. De er redde for å miste jobben, de er redde for sine liv. De har fått beskjed om ikke å uttale seg i det hele tatt, forteller en anonym kilde til meg mot løfte om ikke å bli identifisert.
Vedkommende forteller meg også at forholdene rundt det som hendte Pereira er uklare. Selv om myndighetene og mediene har forsøkt å få det til å se ut som et av områdets mange narkodrap, så hadde han ingenting med det å gjøre. Det var folk som var sinte på arbeidet han utøvet som miljøforkjemper.
Få uker før drapet skjedde, konfiskerte han et stort parti fisk, som det også var mange som var sinte for. Det medførte et stort økonomisk tap for mektige personer i området. På den kaotiske kirkegården i Tabatinga viser et nylig oppmurt gravkammer stedet hvor Pereira ble begravet. En frisk blomsterbukett vitner om hvor kort tid som har gått siden den unge brasilianeren mistet livet.
Mordet rystet alle som jobber med urfolk og miljø i området.
– Drapet på Maxciel markerer et før og et etter for miljøforkjempere her. Før ble folk drept i forbindelse med narkotikakriminalitet og lignende. Vi kunne bli skutt, men pistolen var ikke rettet mot oss. Denne formen for forbrytelser mot miljøaktivister var noe som skjedde i andre deler av Brasil, men aldri her. Nå har det forandret seg. Nå er det oss pistolen er rettet mot. Vi har blitt et mål for angrep, slik vi så med Maxciel. Det er klart vi er redde, forteller en antropolog som jobber med urfolk i Tabatinga.
Organisasjonen har ingen skilter utenfor kontoret og han forteller om videoene som ble delt på Whatsapp, av fiskere som feiret drapet på Pereira ved å avholde en grillfest, en churrasco.
– I Latin-Amerika er det mange ulike urfolk og angrep på miljøaktivister skjer uforholdsmessig mye oftere mot dem som tilhører et urfolk, forteller Heather Iqbal i Global Witness.
Urfolkslederen Adelson Kora Kanamari forteller også om hvordan 30 væpnede menn kom til landsbyen deres mens de satt og spiste frokost.
– Det er Bolsonaro som tillater det. Situasjonen har blitt mye verre siden han lanserte sin valgkampanje, og etter at han ble president, mener Adelson Kora Kanamari.
Han har for eksempel uttalt at han lover at ikke en eneste centimeter av urfolksområder skal være beskyttet under hans styre. Han har også sagt at det er synd det brasilianske kavaleriet ikke er like effektivt som det amerikanske, som utryddet de nordamerikanske urfolkene. Det snakket ofte om hvordan Bolsonaros holdning har oppildnet til ulovlige aktiviteter og invasjon av urfolksterritorier. Som for eksempel den åpenlyse feiringen av drapet på Pereira.
– Det har blitt veldig mye farligere å forsvare miljøet og å tilhøre et brasiliansk urfolk, sier Adelson Kora Kanamari alvorlig.
– Bare se hva som skjer med dem som beskytter oss, sånn som Maxciel. Vi er redde. Når som helst kan det skje nok en tragedie. Maxciel forsvarte vår jord, som om han selv skulle vært urfolk. Nå har han mistet livet fordi han forsvarte vårt område. Hvis Maxciel kunne drepes, så kan vi også det.
