Atif Jamil er advokat og bistår andre blasfemianklagede, som regel på pro-bono basis, da mange av dem ikke har råd til å betale en forsvarer. Samtidig leder han organisasjonen Harmony, hvor medlemmer såvel fra religiøse minoriteter som fra den muslimske majoriteten jobber sammen for å øke respekten for menneskerettighetene i lokalsamfunnet. Jamil selv er kristen.
Den siste tiden er Pakistans blasfemi-lov kommet i søkelys, etter at landets Høyesterett nylig avviste å ta opp igjen saken mot Asia Bibi, en kristen kvinne anklaget og frifunnet for blasfemi. Bibi var dømt til døden for blasfemi i en lokal domstol i hjemprovinsen etter en krangel med nabokvinner i 2010. Hun ble frifunnet i Høyesterett i oktober ifjor. Kravet om gjennopptak ble ledsaget av enorme protester, der store folkemengder krevde at dødsdommen skulle fullbyrdes, til tross for rettens avgjørelse. Bibi selv ønsker å forlate Pakistan.
Atif Jamil, advokat og menneskerettighetsforkjemper. Foto: Privat
Falske blasfemi-anklager
Saken mot Bibi har fått internasjonal oppmerksomhet, men den er langt fra enestående i Pakistan.
Jamil forklarer at kjernen i problemet er at blasfemianklager ofte brukes for å ramme mennesker man har en feide med. I henhold til en uttalelse fra Den internasjonale straffedomstolen (ICJ), frifinnes 80 prosent av alle blasfemi-anklagede i Pakistan i ankerettssaken, fordi man finner at den opprinnelige anklagen var falsk og motivert av politisk eller personlig ønske om hevn.
Dette kom også frem i frifinnelsen av Bibi, hvor det i selve dommen var anmerket at mange blasfemi-anklager er falske. Jamil sier han håper at dommen mot Asia Bibi vil gjøre det vanskeligere å bli dømt for blasfemi i Pakistan.
– Pakistans høyere rettsinstanser dømmer på basis av fakta, men det samme kan ikke sies om de lokale domstolene. De er bøyer seg fra press fra lokalsamfunnet, og idømmer dødsstraff som en følge av det, forklarer advokaten.
Holdningenendringer
Jamil sier at han allerede har sett tegn til at dommen mot Asia har ført til holdningsendringer, spesielt blant politiet. Han forteller om en politirapport han nylig leste, der det var merkbart at politioffiseren hadde forsøkt å være nøytral i sin beskrivelse av fakta, uten å la seg påvirke av personlige oppfatninger.
– Dersom politiet er nøytralt, vil følgen være en mer rettferdig rettergang i lavere domstoler, som ofte baserer seg nesten utelukkende på politirapporter, sier Jamil.
Selv om Jamil er forsiktig optimist for så vidt gjelder holdningen blant offentlige tjenestemenn til blasfemidømte, er han pessimist for så vidt gjelder holdningen blant sine medborgere.
– I forrige uke oppfordret en fremtredende imam troende til å drepe blasfemidømte, uten å ta hensyn til avgjørelsen i domstolene, forteller Jamil.
Folk lytter til slike stemmer, sier advokaten oppgitt, og forklarer at imamer har utbredt makt fordi store deler av befolkningen er analfabeter, og ikke kan etterprøve det religiøse ledere forteller dem. Et annet problem er at mye av den religiøse undervisningen er på arabisk, og ikke på urdu.
Ikke bare minoriteter
Det ikke bare minoritetsgrupper som lever i frykt for å få en blasfemi-anklage rettet mot seg, det kan skje alle, forteller han. Likevel er det den kristne minoriteten i sentrale og øvre deler av Punjab-provinsen som er mest utsatt. Jamil tror at det skyldes historiske forhold. Mange migranter fikk tildelt land i disse områdene etter Pakistan ble selvstendig i 1947, og det ble raskt skapt et skille mellom relativt fattige kristne som ble dømt til å gjøre annenrangs-arbeid, og en muslimsk overklasse. Siden har ekstremistiske grupperinger også lenge jobbet for å øke oppslutningen i dette området, ikke minst på grunn av regionens relative velstand.
Til tross for den prekære faren blasfemi-anklagede lever i, har pakistanske myndigheter ikke kapasitet til å beskytte blasfemidømte. Jamil siterer tidligere høyesterettsdommer i Pakistan, som med referanse til den nylig avsagte dommen, sa at det faktum at regjeringen sender Asia Bibi ut av landet er ensbetydende med at det offentlige Pakistan har feilet, fori «vi ikke er i stand til å beskytte våre egne innbyggere».
Atif Jamil forteller alt dette på telefon fra Pakistan. Når samatalen er over, avslutter han med å unnskylde seg for at han i begynnelsen snakket litt uklart, uten å bruke navn.
– Du skjønner, sa han, det satt en muslismk mann ved siden av meg. Selv om han ikke snakket engelsk, ville jeg ikke si ting som Asia Bibi eller Koranen høyt. Man vet aldri. Vi er redde for å snakke fritt her.
