– Hæren dreper folket vårt nå, de brenner landsbyene. De drar kassavaen opp av jorda, de tar dører og vindussprosser ut av husene og river resten. De sivile som overlever flykter inn i Kongo.
Thomas Cirillo Swaka er tydelig bekymret der han sitter i en hotellobby i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Cirillo er blant Sør-Sudans gjenværende opprørsgeneraler. Han var tidligere en av toppgeneralene i regjeringshæren. Men i 2017 hoppet han av og forlot Juba.
Cirillo leder nå opprørsgruppen National Salvation Front (NAS). NAS og Cirillo er under press etter at regjeringshæren startet en ny offensiv mot NAS 19. januar helt sør i Sør-Sudan.
– Det er regjeringshæren som angriper oss, vi må forsvare oss. De som skal overvåke fredsavtalen eller de humanitære organisasjonene slippes ikke inn i dette området, de vil ikke at noen skal se hva de gjør, sier han.
Krigen fortsetter
I september i fjor ble det inngått en ny avtale for å få slutt på borgerkrigen i Sør-Sudan. Avtalen ble underskrevet av partene i Sudans hovedstad Khartoum, etter forhandlinger i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Håpet er at denne avtalen skal få slutt på en fem år lang borgerkrig i landet som har kostet nærmere 400 000 mennesker livet, halvparten av dem i direkte krigshandlinger.
De siste ukene har det vært nye kamper helt sør i landet, på grensa mot nabolandene Uganda og Den demokratiske republikken Kongo. Kampene har sendt 13 000 mennesker på flukt, halvparten av dem inn i nordøstre-Kongo, et område som for tiden er rammet av både uroligheter og en ebolaepidemi.
Situasjonen beskrives som «den perfekte stormen» av hjelpearbeidere i regionen. Kampene står mellom regjeringshæren, som nå har byttet navn til South Sudan Peoples Defence Forces (SSPDF) og NAS. Som så mange ganger før i Sør-Sudan begår soldatene overgrep mot sivilbefolkningen.
Cirillo mener noen må gripe inn, legge press på myndighetene i Juba. Selv har han ikke tenkt å skrive under på avtalen som foreligger. Den er for dårlig, mener han.
– Hva skal vi fortelle folk, de kvinnene som ble voldtatt, slektningene til de som ble drept, de som har fått landsbyene sine brent ned? Dette er en avtale mellom de som har plyndret landet, presset fram av Uganda og Sudan. Men årsakene til konfliktene, de er ikke tatt tak i, sier han.
– Regjeringshæren er en stammemilits
Thomas Cirillo kjenner konflikten godt fra innsiden. Han er selv tidligere logistikksjef og general i den sørsudanske hæren Sudan Peoples Liberation Army (SPLA). Da han forlot Juba i 2017 var han den til da høyest rangerte avhopperen fra en hær han selv mener har forfalt til en stammemilits.
Kort tid etter avhoppet dukket Cirillo opp i Etiopia i spissen for en ny opprørsbevegelse i et land som fra før hadde svært mange. Hans gamle sjef, president Salva Kiir, beskyldte i tur Cirillo for å ha stukket av med ni millioner dollar.
NAS, som selv hevder å være en slags selvforsvarsstyrke fikk raskt tilslutning fra andre opprørsgrupper og har siden 2017 operert i flere områder i Ekvatoria, provinsene som ligger rundt og sør for hovedstaden Juba. NAS hevder å ha 20 000 soldater, men trolig er tallet lavere.
Cirillo forklarer hvorfor han forlot SPLA og nå heller ikke har tenkt å gå med på noen ny avtale med Kiirs regime i Juba.
– Etter 2011 skulle vi som sørsudanere for første gang leve med verdighet. Men Kiir valgte en annen vei. I stedet hørte han på Jieng-rådet (en gruppe dinka-eldre som regnes som hardlinere, journ anm.), og vi ble et splittet folk. I 2013 fikk vi derfor en stammekrig, og SPLA ble etter hvert en stammemilits, sier Cirillo.
Fra Ekvatoria
Cirillo er selv bari fra Ekvatoria, en av de mindre folkegruppene i Sør-Sudan. Mens Ekvatoria var en relativt fredelig del av landet i perioden 2013-2016, har det vært harde kamper i denn delen av landet de siste årene.
Da Machar og hans menn flyktet sørover fra Juba i 2016 ble de forfulgt av en svært brutal regjeringshær, som hevnet seg på lokalbefolkningen. I løpet av det neste året flyktet nesten en million over til nabolandet Uganda.
Dette området er jordbruksland, og den unge nasjonens « brødkurv». I tillegg går hovedfartsåren mellom Juba og Uganda her. Ifølge FN-styrkene i Sør-Sudan, UNMISS, har situasjonen på bakken i Sør-Sudan bedret seg noe siden den nye avtalen ble inngått i september, med unntak av nettopp Ekvatoria.
De fortsatte kamphandlingene her hindrer altså både produksjon av mat og gjør import av mat farefull. I et land hvor 5,7 millioner har behov for humanitær assistanse er krigen sør i landet en av hovedårsakene til matmangel.
– Diktat, ikke avtale
Og for øyeblikket ser det ut til at krigen eskalerer i Ekvatoria. Og på tross av offensiven mot NAS den siste måneden, har denne gruppen på ingen måte tenkt å gi seg. I stedet ønsker Cirillo og hans allierte at det legges press på Juba for å få til en bedre avtale, og at en avtale også innebærer politisk reform. Cirilli mener president Salva Kiirs makt må innskrenkes.
– Avtalen gir all makt til SPLM og de som har plyndret landet. Makten er fortsatt sentrert rundt president Kiir, og rundt han er det et forvokst apparat av delegater som alle skal ha sitt. Uten at de har mulighet til å gripe inn ovenfor presidenten, sier Cirillo.
Cirillo mener flere av hans kolleger ble truet til å undertegne. Blant disse tidligere visepresident og leder for opprørshæren SPLA-IO, Riek Machar.
– Jeg ble kalt til Khartoum, i likhet med Riek Machar, på kort varsel. Da jeg kom dit fikk jeg en avtale i hånda og beskjed om å underskrive, sier Cirillo, som beskriver sudanernes oppførsel mot opposisjonsrepresentantene som ble brakt til Sudans hovedstad som bøllete.
– Vi ble forsøkt truet til å undertegne. Men dette er ikke en avtale som er laget for folket, så vi nektet, og forlot Khartoum. Denne avtalen adresserer ingen av årsakene til at det ble krig i første omgang, og det har vi sagt fra om.
Det er en rekke andre problemer med avtalen slik Cirillo ser det, blant annet har Sør-Sudan stadig fått flere delstater. Opprinnelig var det 10, i 2015 ble det 28 og etter ytterligere en reform i 2017 er det nå 32 delstater.
Oppdelingen har ført til konflikter om land og representasjon, og hevdes å favorisere dinkaene, som er den største etniske gruppen. Dette igjen kan føre til at konfliktene blusser opp igjen i andre deler av Sør-Sudan. Til syvende og sist handler det om å holde noen ansvarlige for den tragedien Sør-Sudan har utviklet seg til å bli over de siste fem årene.
– Det er et moralsk spørsmål, vi kan ikke belønne drapsmenn og plyndrere, avslutter Thomas Cirillo.
