Noen av migrantene er på flukt fra vold og gjenger, andre fra arbeidsledighet og håpløshet. Honduras er ett av de fattigste landene i Latin-Amerika og ett av de voldeligste landene i verden.
I desember reiste Egeland til Honduras for å se situasjonen med egne øyne. Derfra dro han rett til Det hvite hus i Washington for å snakke med USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton.
– Det er en gåte at det er så liten interesse i Washington for den håpløsheten som har bredt seg i Mellom-Amerika. Det er i USAs interesse at disse landene ikke går fullstendig opp i limingen.
Det sier generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland. Han har svært god kjennskap til Latin-Amerika og regionens historie, blant annet etter å ha vært involvert i arbeidet med fredsavtalene i Colombia og Guatemala.
– De har et historisk ansvar
– Mitt inntrykk er at Bolton, og mange amerikanske politikere, har liten vilje til å gjøre noe med tilstanden i Mellom-Amerika. De har samme forhold til krisen der, som europeiske politikere har til massedøden i Middelhavet. De føler det er så håpløst at de skyver det fra seg, sier Egeland.
Det er ikke nok plass til alle migrantene fra Honduras i herberget, derfor må mange av dem sove på gata i Guatemala by. Foto: NTB scanpix
Generalsekretæren mener det må være åpenbart for amerikanske myndigheter at USA har et historisk ansvar for at styresettet i landene i Mellom-Amerika ble så dårlig. Dette har igjen bidratt til at voldsproblemet i regionen har blitt så omfattende.
– De har et ansvar på samme måte som europeiske land har et historisk ansvar for tidligere kolonier i Afrika. Min appell går ut på at USA må gjøre mer for å skape utvikling, i Mellom-Amerika, sier han.
Egeland mener det er forbausende vanskelig å skaffe finansiering til utviklingsprosjekter i Honduras.
– USAs myndigheter er villige til å bruke milliarder på en mur, men noen millioner til voldsforebyggende programmer er det vanskelig å få.
USA gjør krisen verre
På grensen mellom Mexico og USA venter evig lange køer. Flyktninghjelpen melder om at tusenvis av mennesker er strandet her, hvor prosessen for å behandle asylsøknadene deres går ekstremt langsomt. USA og Mexico undertegnet nylig avtalen Remain in Mexico som tillater USA å sende folk tilbake til Mexico mens de venter på svar på søknaden. Det har ført til en enda mer urolig situasjon langs grensen.
– Den kaotiske situasjonen som nå har oppstått på grensen, har USA selv skapt. Murer og grensevakter er kostbare tiltak som ikke gjør noe for å endre på årsakene til flukten.
Egeland mener de fører samme feilslåtte politikk som europeerne gjør ved å gjøre det vanskeligere å søke om asyl i Europa.
– Det er snart ingen lovlige veier å søke om asyl for forfulgte mennesker i sør. USA har laget et system hvor folk må stille seg i en endeløs kø i Mexico. Målet er å avskrekke, men folk fortsetter å strømme til, sier generalsekretæren.
15. januar tvitret USAs president Donald Trump at bare en mur mot Mexico kan sikre USAs trygghet. Han kritiserte samtidig demokratenes synspunkt om at droneovervåkning av grensen var nok. Uenigheten om finansiering av muren mellom demokratene og republikanerne har lammet USAs administrasjon. Flere departementer er stengt, og rundt 800 000 ansatte har ikke fått lønn siden desember.
Norge må kritisere muren
Utenriksdepartementet i Norge har ikke uttalt seg om krisen i Honduras og det som nå foregår langs grensen. Egeland mener det er på tide.
– Hvis Norge skal stå for idealer i norsk utenrikspolitikk må norske myndigheter ta parti for disse lutfattige voldsofrene som nå vandrer nordover mot USA i sandaler og med et knippe over skulderen. Norske myndigheter bør ta avstand fra at stormakten USA vil gjemmer seg bak en mur, i stedet for å bidra til å løse krisene i Mellom-Amerika.
Men Norge har få interesser i Mellom-Amerika og de fleste norske bistandsorganisasjoner har enten trukket seg ut, eller har små programmer i regionen.
– Ingen kan forlange at Norge skal bli en stor og tung bistandsaktør i Mellom-Amerika. Men jeg mener det var en feil av Utenriksdepartementet å bygge ned bistanden så mye som de har gjort, sier Egeland.
Han erkjenner likevel at det er landene i Nord-Amerika som bør være største givere i denne delen av verden, og at det er de som nå må øke innsatsen.
– Heller dø i flukten
Egeland sier at Flyktninghjelpen nå øker innsatsen i det humanitære arbeid i Honduras og El Salvador på grunn av krisen. Han forteller om sterke møter med de som har blitt deportert fra USA og Mexico.
– Jeg traff ei jente i Honduras. Jenta hadde vært fotballspiller og stått frem som lesbisk. Hun var blitt utstøtt av familien. Alene og sårbar ble hun forfulgt av en lokal gjeng. Hun fryktet for sitt eget liv, og sammen med en liten niese, vandret hun nordover mot USA. Hun kom ikke lenger enn Mexico før hun ble deportert. Nå hadde hun bare ett eneste ønske: å prøve å flykte igjen. «Det er bedre å dø på flukt» fortalte hun meg, «enn å dø her.»
