– Anklagene var diffuse. De bar preg av insinuasjoner og vage mistanker om at noe ikke stemte, sier Svein Olsen. Bistandsveteranen har jobbet med bistand i flere tiår både ute og hjemme – først i Norad, senere i Norsk Folkehjelp, og nå som selvstendig konsulent.

Olsen har lenge vært kritisk til hvordan UD, Norad og de norske organisasjonene håndterer anklager og mistanker om bistandspenger på avveie. Blant annet er han kritisk til hvordan norske aktører opptrer overfor lokale partnerorganisasjoner.

– I dette tilfellet førte de vage mistankene og en firkantet norsk antikorrupsjons-praksis til at et område med flere hundre tusen mennesker mistet viktig bistand. Det var viktigere for Norges representanter å kunne gjøre rede for hver krone enn å se på hvilke resultater som faktisk ble oppnådd i lokalsamfunnene, sier Olsen.

Nødhjelpen stoppet opp i to år

Prosjektet han viser til var drevet av Norsk Folkehjelps lokale partnere i et svært vanskelig tilgjengelig område i Somaliland/Puntland. Ifølge Olsen var dette et sårbart område hvor tørke og sult var utbredt og hvor det var få andre internasjonale organisasjoner tilstede.

– Folkehjelpen hadde jobbet der i 20 år, og hadde bygd opp mye gjensidig tillit, kunnskaper og gode lokale kontakter, sier Olsen.

Varslingssaken, som begynte i 2015, førte til umiddelbar frys i den norske bistanden på 6-7 millioner kroner årlig til det sårbare området med rundt 400 000 innbyggere.

– Etter en to år lang prosess ble saken «kvittert ut» av UD, uten krav om
tilbakebetaling av penger. Men programmene og samarbeidet med lokale partnere ble aldri gjenopptatt, forteller Olsen.

– Ingen gjensidighet

De lokale samarbeidspartnerne til norske organisasjoner har lite rettsvern når en anklage om mislighold eller korrupsjon dukker opp, mener Olsen.

– De blir ansett som skyldige inntil det motsatte er bevist. De som er beskyldt for «noe» får i mange tilfeller ikke engang forklart skikkelig hva de er beskyldt for. Ofte er det ingen reell dialog; prosessen er enveis og preget av store maktforskjeller mellom de lokale organisasjonene og deres norske partnere, sier Olsen.

Det er også et problem at motivet til den som varsler sjelden blir undersøkt, mener han.

– Motiver for varsling kan variere. Det kan være alt fra ekte bekymring for midler på avveie til lokale konflikter eller personlige motsetninger og maktkamp. Min erfaring er at varslerens motiv sjelden blir sjekket. Dermed kan løse anklager fra for eksempel en misfornøyd tidligere ansatt få enorme konsekvenser, sier han.

Les også: – Man må unngå at partneren føler seg overkjørt

«Kafka-prosess»

Når varslingen er registrert hos UD eller hos den norske organisasjonen
ender man ofte med en slags  «Kafka-prosess», mener bistandsveteranen.

– I mange saker blir en revisor koblet inn. Den lokale organisasjonen får bare beskjed om at det kommer en revisor, en kontrollør. Dette er ofte en konsulent utenfra uten lokalkunnskap. Kontrollørene er per definisjon mistenksomme og mangler ofte kunnskap om organisasjonen og konteksten. Organisasjonen som er anklaget havner umiddelbart i et dårlig lys. Og midler og støtte fryses i prosessen, poengterer Svein Olsen.

– Det er typisk at andre giverland og internasjonale partnere også blir varslet. Og så oppstår det et press om at alle skal følge det samme mønsteret – alle fryser sin støtte. For de lokale organisasjonene og de mest sårbare lokalsamfunnene kan dette være en katastrofe.

– Enorm maktforskjell

Kristin Bjorå, som er utenlandsleder i KFUK-KFUM Global, mener i likhet med Svein Olsen at den norske null-toleransepraksisen har en rekke uheldige sider.  

– Nulltoleranse for korrupsjon er viktig, men i dagens praksis er det en total makt-ubalanse: Man har UD/Norad og de norske organisasjonene på den ene siden
og de lokale organisasjonene på den andre, sier hun.

– Det virker som de norske organisasjonene er redde for å bli avskrevet av UD. De frykter muligens at de vil miste framtidige bevilgninger. Og de føler et press der kravene er absolutte: Hvis noen mener du ikke kan redegjøre for hver minste krone, risikerer du en straffereaksjon før noe som helst er bevist.

– Men vi har jo strenge regler og et strengt regime for å beskytte skattebetalernes penger. Hva er alternativet?

– Frysing av midler vil kanskje rettferdiggjøre bruken av skattebetalernes penger, og kan være det riktige å gjøre mens en sak blir gjennomgått. Men da er det viktig at man har kapasitet til å følge opp, understreker Bjorå.

I dag kan det gå svært lang tid før en anklage blir skikkelig undersøkt, mener hun.

–  Da skapes det mye usikkerhet. Kanskje ender saken med at man ikke finner noe kritikkverdig, men innen det er avklart har ofte den lokale organisasjonen måttet legge ned alle aktiviteter, og prosjektet er i realiteten dødt.

Partnerforhold ødelagt

Partnerforhold til lokale organisasjoner blir ofte ødelagt, forklarer Bjorå videre. Og hun understreker at slike prosesser også har menneskelige kostnader; de lokalt ansatte, som ofte har familie og barn, blir gående uten lønn over lang tid.

– Det forventes at de ansatte skal være på plass og hoste opp regninger og kvitteringer fra kanskje to år tilbake. Man blir forventet å fortsette å gå på jobb hver dag fra 8-16, uten å få lønn.

Bjorå mener ette er med på å svekke tilliten til de norske organisasjonene, og skaper større ubalanse i maktforholdet.

– Virker mot sin hensikt

– Mener du det kan virke mot sin hensikt å slå så hardt ned på varslingssaker og mistanker?

– Ja, det tror jeg. Og jo sterkere reaksjoner, jo større konsekvenser – dess mer vil folk vegre seg for å si ifra. Med mindre de har egne beveggrunner, sier Svein Olsen.

– Jeg frykter at norske organisasjoner kan ende opp med å kvie seg for å melde fra, fordi man da frykter en kostbar granskning. Krav om store tilbakebetalinger, som i en del saker ikke står i stil med det faktiske misligholdet, kan også føre til at organisasjoner kvier seg. Jeg tror alle organisasjoner ønsker å handle etter nulltoleranse-prinsippet, men jeg frykter at dagens praksis kan være skremmende for organisasjonene, og dermed virke mot sin hensikt.

Det er viktig å være klar over hvor dramatisk dette kan være for lokale
organisasjoner, legger Kristin Bjorå til.

– Ofte ender det med kroken på døra, og lokalansatte mister levebrødet sitt.

Raskere repons må til

– Hvordan kunne dette gjøres bedre?

– Det burde vært mer dialog, slik at de lokale organisasjonene blir hørt underveis. Når midler blir fryst, er det også viktig å komme i gang med granskningen så fort som mulig, sier Bjorå.

– En stor utfordring er at granskningen krever så mye kapasitet og har så høye kostnader at det ender med at organisasjonen legges ned, i stedet for å bygge den opp og lære av prosessen. For vi jobber ikke med perfekte organisasjoner. Og vi jobber
ikke i land hvor alt fungerer optimalt, tilføyer utenlandslederen for KFUK-KFUM Global.

Kanskje handler varslingen kun om én person, og ikke en hel organisasjon. Likevel blir fort hele organisasjonen straffet, forteller hun videre.

– Jeg mener man kun burde fryse all støtte først når det er dokumentert alvorlig korrupsjon, understreker Bjorå.

Større giveransvar

Norske organisasjoner har et stort ansvar når de velger å støtte og jobbe i sårbarelokalsamfunn. Derfor bør de bruke mer midler på styrke kapasiteten hos lokale partnerorganisasjoner, mener Svein Olsen.

– Hvis du først tar ansvar for å gå inn i et lokalsamfunn og jobbe med en lokal partner, er det viktig å ruste opp en svak administrasjon og svak økonomistyring. For ofte er det nettopp svak økonomistyring som fører til anklager om at «korrupsjon kan ha
funnet sted».

Bistandsveteranen håper flere i det norske bistandsmiljøet vil ta del i diskusjonen og dele sine erfaringer.

– Jeg håper flere tør å gå i dialog med Norad og UD om dette. Jeg vet at mange er kritisk til dagens praksis, men ikke ønsker å fronte en kritikk. Dette er et veldig sensitivt tema, sier Olsen. 

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Norad og UD bebuder på sin side nye regler, som de mener i noen grad vil imøtekomme organisasjonenes bekymringer (se egen sak).