Tirsdag denne uken skulle den nye fredsavtalen i Sør-Sudan tre i kraft, og partene i borgerkrigen skulle danne en samlingsregjering. I stedet ble det klart at president Salva Kiir og opposisjonsleder Riek Machar utsatte dannelsen av en ny regjering med hundre dager. Avgjørelsen skaper uro i en skjør fredsprosess: Sør-Sudan har vært rammet av intern konflikt siden 2013.
Fredsavtalen, som er den siste av flere forsøk på stabilitet i landet, skulle egentlig implementeres 12. mai i år. Da det ikke skjedde, var det blant annet fordi opposisjonsleder Machar stilte som krav at president Kiir måtte tillate full ytrings- og forsamlingsfrihet før han og andre ledere kunne vende tilbake til Sør-Sudan. Machar oppholder seg for tiden i den sudanske hovedstaden Khartoum.
– Salva Kiirs regjering har utøvd streng kontroll over hva som kan ytres og ikke, sier medieforsker Charlotte Kawesa Ntulume på telefon fra Kampala, Uganda. Hun disputerte med doktorgradsavhandlingen Framing an African Conflict: Perspectives from the Local Press ved universitetet i Oslo for to uker siden.
Forbudt å tråkke på tærne
I avhandlingen tar Ntulume for seg hvordan journalister i Sør-Sudan, Uganda og Kenya har dekket konflikten i den unge staten, og hvordan dekningen deres skiller seg fra vestlige mediers tilnærming.
– Det har vært veldig vanskelig å få ut balansert informasjon for de sørsudanske journalistene. De fortalte at det var en stor utfordring å dekke konflikten, ettersom de ikke var frie til å inkludere stemmer fra opposisjonen. Bare å sitere opposisjonelle var risikabelt, sier Ntulume.
I avhandlingen trekker hun fram en episode der informasjonsministeren i Salva Kiirs regjering holdt en pressekonferanse. Ministeren erklærte at selv om journalistene hadde ytringsfrihet og var frie til å rapportere, hadde de ikke lov til å «tråkke på noens tær». Videre sa han at det å fornærme regjeringen, var å tråkke på regjeringens tær. Det ville ikke bli tolerert, det ble sett på som kriminelt.
– Så ble det klart at myndighetene ikke ville la noen avis, radio- eller TV-stasjon intervjue opprørerne, fordi de var i konflikt med regjeringen.
Det var også tilfeller der journalister kun siterte fra nettsider der opposisjonelle hadde gitt sine synspunkt, og ble arrestert for det. En redaktør for avisen Juba Monitor fortalte at da de publiserte et bilde av opposisjonsleder Riek Machar, ble de innkalt til møte hos den nasjonale sikkerhetstjenesten. Der ble de fortalt at de ikke kunne ha et bilde av Machar på forsiden, fordi det betydde at de samarbeidet med opprørerne, ettersom de hadde et bilde av presidenten først på side 4.
– Enkle ting som det kunne trekke folk til avhør eller arrestasjon. Bare å stille spørsmål ved regjeringens handlinger kunne føre til razzia og konfiskering av hele medier, sier Ntulume, som intervjuet sørsudanske journalister og redaktører i 2015 og 2016.
– Det kan ha endret seg noe nå, men det virker ikke som om situasjonen er veldig annerledes, sier hun.
Øynene som ser
De siste ukene har to vestlige journalister blitt utvist fra Sør-Sudan. Den kanadiske korrespondenten til nyhetsbyrået Associated Press (AP), Sam Mednich, hadde arbeidet i Sør-Sudan i tre år da pressevisumet hennes ble inndratt på grunn av en artikkel om politiske spenninger opp mot dannelsen av en samlingsregjering.
En drøy uke senere ble den franske nyhetskanalen France24s journalist arrestert da han ankom Juba, for så å bli utvist dagen etterpå.
– Det er veldig feil av sørsudanske myndigheter å sende ut internasjonale reportere, det er helt bakvendt. Det betyr jo at de prøver å skjule hva som skjer i landet fra resten av verden, sier Ntulume.
Forskeren er bekymret for signalene som sendes fra regjeringen i Juba. Samtidig kritiserer hun en tendens blant vestlige journalister generelt når det gjelder måten de dekker konflikten i Sør-Sudan på. Hun mener de overfokuserer på etnisitet og stammekultur. Ntulume ser en vesentlig forskjell mellom dekningen til kenyanske, ugandiske og sørsudanske journalister sammenlignet med vestlige på dette feltet.
– Vestlige medier pleier å fremheve de etniske aspektene, og hoppe glatt over andre faktorer, sier hun.
– Det er spenninger knyttet til etnisitet i samfunnet i Sør-Sudan, det har vært målrettede drap på folk fordi de tilhører den ene eller andre folkegruppen. Men når vestlige medier bare fokuserer på de etniske skillelinjene, får de det til å virke som om konflikten i landet kun handler om det, og at også årsakene til konflikten også ligger i disse spenningene. At det er en slags evig stammekrig. Og det stemmer ikke.
Ikke dinka mot nuer
De to politiske rivalene i Sør-Sudan, president Salva Kiir og opposisjonsleder Riek Machar, hører til hver sin folkegruppe, henholdsvis dinka og nuer. Ntulume finner at selv om de etniske skillelinjene var en del av bildet i de lokale journalistenes dekning, var de ikke presentert som hovedfaktorer.
– I den ugandiske og kenyanske dekningen ble konflikten dekket som et politisk problem mellom to ledere som ikke klarte å bli enige. At lederne var fra hver sin folkegruppe, ble ikke fremhevet på samme måte som i vestlige medier, sier forskeren.
Hun sier at journalister i Kenya og Uganda i for stor grad støttet opp om egen regjerings standpunkt i konflikten – og stilte for få kritiske spørsmål. Samtidig presenterte de et sakskompleks som var mye større enn det som vanligvis får plass i vestlige medier, fremholder hun.
– Vestlige journalister gir ofte veldig liten plass til andre faktorer som politisk maktspill, økonomiske problemer, mangel på utdanning og så videre. Det er risikabelt fordi dersom ikke disse problemene også adresseres, vil det være vanskelig å få på plass en varig fred.
– Jeg tror ikke at det nødvendigvis øker volden, eller gjør konflikten verre, men det kan kanskje hindre at noen løsninger som har bredere perspektiver, kommer på bordet. I tillegg gir det uriktig bilde av hva problemene består i.
Ntulume tror mange vestlige journalister – bevisst eller ubevisst – sitter fast i historiske forestillinger om afrikanske konflikter, som stammer tilbake til kolonitiden. For å korrigere disse bildene etterlyser hin bedre og tettere samarbeid mellom afrikanske og vestlige journalister.
– Jeg er ikke mot at en dyktig britisk BBC-reporter kommer hit og dekker en konflikt, blikk utenfra kan være veldig verdifulle. Jeg mener heller ikke at bare afrikanere kan fortelle sin historie. For det finnes ikke én afrikansk historie. På samme måte som det ikke finnes én europeisk eller én amerikansk historie. Men jeg vil at flere afrikanske journalister skal være mer involvert i å dekke konfliktene. Jeg tror det blir bedre dekning av det.
Forsoningsjournalistikk
Der vestlige journalister har fremhevet etniske skillelinjer i Sør-Sudan, har sørsudanske journalister gjort det motsatte, ifølge Ntulumes avhandling. Hun beskriver en situasjon der journalistene er veldig forsiktige med å forsterke spenningene mellom folkegruppene i landet.
For eksempel prøvde de å unngå å intervjue folk som la vekt på etniske forskjeller mellom folk.
– De lot være å inkludere kilder som typisk ville si at regjeringen bare var ledet av dinkaer, og at nuerne ble marginalisert på grunn av dinkaenes makt. De ville ikke være konfronterende og lede småsamfunn til å snu seg mot hverandre og utøve vold, sier forskeren.
Ntulume sier mange sørsudanske journalister utøvde en slags fredsjournalistikk uten å tenke over det, de prøvde å rapportere på en måte som ikke eskalerte konflikten.
– En journalist på en radiostasjonen fortalte at når de hadde lite informasjon, og konflikten var veldig spent, prøvde de heller å spille fredssanger i stedet for å dekke den ene siden som kom med hatytringer, sier hun.
Ntulume mener ikke at vestlige journalister skal la være å inkludere etniske faktorer i en konflikt når de er til stede, men at de kanskje kan lære av journalistene i Sør-Sudan, Uganda og Kenya når det gjelder å løfte fram andre, viktige problemstillinger.
Hvis vi ser på konflikten gjennom en veldig snever linse mister vi avgjørende ting av syne, understreker Ntulume.
– Ulikhet er tema som ofte blir neglisjert i konflikten i Sør-Sudan. Folk har ingenting, de blir stjålet fra, og når en konflikt er i emning, tar de side. Jeg tror ikke det er fordi de vil drepe alle som er dinka eller alle som er nuer. Men at de kanskje ser på det som en mulighet til å endelig få noe.
