Ndeye Coumba våknet brått av datteren Fatimas skrik. «Vi dør, vi dør», ropte jenta skrekkslagent. Ndeye så forvirret rundt seg og oppdaget at hele underetasjen var oversvømt. Fatima sto allerede med saltvann til anklene.
Familien hadde bodd her i tre generasjoner, i huset med to etasjer og det lysegrønne havet som nabo. Nå holdt hele bygget på å kollapse. I all hast beordret Coumba datteren opp i andre etasje og ut på taket til skolen som lå vegg i vegg. Hun og mannen tok sjansen på å vente ut stormen.
— Vi er fiskere og har levd ved havet. Vi hadde aldri fryktet det, sier 47-åringen lavt.
— Ikke før nå.
Ndeye Coumba husker dagen hun forlot havet. Foto: Martin Skjæraasen
Byen som synker
Klimaendringer er i ferd med å forandre livet til millioner av mennesker over hele verden. California brenner. Grønland smelter. Og her, helt vest i Afrika, holder en av Senegals største byer på å forsvinne i Atlanterhavet.
Saint-Louis ble grunnlagt på en øy i Senegal-elva av franske handelsfolk på 1600-tallet. Den skulle senere bli hovedstaden i Fransk Vest-Afrika og berømt for sine pastellfargede koloni-hus og smale, gondollignende fiskebåter.
Men i dag er det også noe annet som preger bybildet i Saint-Louis. Noe langt mer uhyggelig. Du ser det aller tydeligst ute på «Langue de Barbarie», den flere kilometer lange sandbanken som skiller Senegal-elva fra Atlanterhavet.
«Barbareskkystens tunge», som franskmennene døpte den, har beskyttet byen og det lavtliggende baklandet mot havet i uminnelige tider. Her ute bor dessuten 80.000 av Saint-Louis´ drøyt 230.000 innbyggere.
Men nå holder hele landtunga på å forsvinne.
Tverst gjennom byen Saint-Louis går Senegal-elva. På øya i det røde feltet ligger gamlebyen. Mot havet ligger Langue de Barbarie. Foto: Google Maps
Hvert eneste år skylles mellom fem og seks meter av sandbanken ut i havet, ifølge Verdensbanken. Og hastigheten øker i takt med klodens oppvarming.
Stigende havnivå og nye storm-mønstre gjør at erosjonen blir kraftigere for hvert år som går. Innen 2080 kan havet utenfor Saint-Louis ha steget med så mye som 80 cm, anslår en rapport som Verdensbanken utga i 2013.
Ifølge rapporten, som er basert på tall fra FNs klimapanel, vil dette styrke effekten av stormflo, altså store vannmasser som blir presset mot land av lavtrykk og pålandsvind.
Saint-Louis har allerede opplevd det. En av de verste stormfloene i manns minne skylte innover byen i november i fjor. Det var som om noen sto ute i Atlanteren med en gigantisk svaber og prøvde å vaske vekk det gamle fiskersamfunnet inne på Langue de Barbarie.
Innbyggerne ble stående som vettskremte vitner langs vaklende vegger. Noen ropte på gud, andre prøvde å komme seg vekk. Heldigvis ble bare to personer skadet i uværet, men en hel rekke med hus ble skylt på sjøen, slik snutten under viser (foto: Pape Maguette Sakho)
Ett av dem tilhørte Ndeye Coumba.
Venter på gud
— Det fineste minnet jeg har fra det huset, var den gangen sønnen min kom hjem fra Spania med opptjente penger og spurte oss hva vi skulle bruke dem til, forteller hun.
— Mannen min svarte: pengene skal brukes på huset. To måneder etter vi hadde bygget ut, kom stormen.
Hun bor ikke ved havet lenger. Det gamle huset er blitt til en haug av betong og armeringsjern. Etter stormen ga myndighetene henne et lite murhus i en leir som myndighetene hadde etablert i all hast. «Khar Yalla», kalles leiren. Det betyr «Venter på gud» på lokalspråket wolof.
Foreløpig er denne plassen alt annet enn himmelsk.
Tusen mennesker fra Langue de Barbarie er flyttet til øde slette i utkanten av Saint-Louis. Sletta er knusktørr store deler av året, men i regntiden forvandles den til et gjørmehav.
Det finnes noen få utedoer på deling. Én brønn. Husene har ikke innlagt vann og strøm, og de er mye mindre enn dem beboerne måtte forlate ved kysten.
Det Coumba ble tildelt, består av ett enkelt værelse på rundt ti kvadratmeter. Det rommer en seng, et overfylt klesskap og en hel familie.
— Vi vet ikke engang om huset er vårt, og om vi får fortsette å bo her. Politikerne kom og snakket med oss da vi flyttet hit, men etter valget (i februar 2019, red anm.) har vi ikke sett noe mer til dem, sier hun oppgitt.
Slik ser huset til Ndeye Coumba ut i dag. Foto: Martin Skjæraasen
Erosjonen er i ferd med å bli en politisk nøtt i Saint Louis. Det vet byens borgermester bedre enn noen. Amadou Mansour Faye bor bare en kort kjøretur unna Khar Yalla, i en diger praktvilla bak en høy, hvitmalt mur.
— Byen lider og vi er nødt til å gjøre noe, sier mannen som også er Senegals utviklingsminister.
I skyggen ved svømmebassenget ramser Faye opp ulike tiltak, deriblant planen om å bygge en ny bydel med plass til 10.000 fordrevne i nærheten av Khar Yalla-leiren. Foreløpig har ikke myndighetene gjort nok for dem som har måttet flykte fra havet, medgir han.
— Vi leter etter flere samarbeidspartnere, sier Faye.
Bare begynnelsen
For fattige Senegal sitter igjen med regningen for et problem landet ikke har forårsaket selv. Og slik er det langs hele den erosjonsutsatte kysten av Vest-Afrika, fra Mauritania i nord til Kamerun i sør.
I et område hvor én tredel av befolkningen bor ved havet og 56 prosent av verdiene skapes på den lavtliggende kysten, kommer havnivåstigningen til å bli katastrofal.
Hoteller i turistlandet Gambia står allerede i fare for å måtte stenge. Vannrenseanlegg i Benins største by Cotonou har blitt skadet av saltvann. Lagos i Nigeria har allerede vært oversvømt flere ganger. Og i Ghana, der har myndighetene måttet låne i underkant av én milliard kroner for å reise en betongmur mot havet.
Senegal har vært heldig og fått støtte av Verdensbanken til å bygge den nye bydelen som borgermester Faye snakket om. Planen er å flytte alle i strandsonen dit, og grave en mur av stein ned i sanda for å redde resten av landtunga.
Denne muren har et fransk selskap allerede forsøkt å bygge, men fjorårets stormer rev med seg hele forsvarsverket ut i havet.
Myndighetene har prøvd å bygge en mur mot erosjonen, men har foreløpig ikke lykkes. Foto: Jane Hahn / New York Times / NTB scanpix
Problemet er heller ikke løst selv om de skulle lykkes neste gang. For noen kilometer lenger sør på Langue de Barbarie holder flere landsbyer på å bli utradert.
Men akkurat dét er også myndighetenes egen skyld.
En katastrofal idé
En oktober-morgen i 2003 opplevde Babacar Diop noe merkelig. Det var regntid og Senegal-elva hadde nesten stått opp til husene i Gandiol, en landsby noen kilometer sør for Saint-Louis.
Men så, i løpet av én natt, hadde elva sunket flere meter. Den fløt rolig mellom landsbyen og Langue de Barbarie på motsatt bredde.
— Først var jeg lettet, forteller den gamle fiskeren.
Så forsto han hva som hadde skjedd.
Babacar Diop frykter han må flytte. Foto: Martin Skjæraasen
Noen kilometer lenger nord hadde myndighetene gravd en fire meter bred dreneringskanal gjennom sandbanken for å tappe elva for flomvann, for hele Saint-Louis sto i fare for å bli oversvømt. Slik hadde myndighetene avverget én katastrofe. Og startet en ny i samme slengen.
— I løpet av det første døgnet hadde kanalen blitt 15 meter bred, forteller Diop og illustrerer med hendene.
Langue de Barbarie var påført et åpent sår, og dette såret ble større for eneste bølge. I dag, seksten år senere, er flere kilometer av sandbanken ubønnhørlig vasket vekk, slik illustrasjonen under viser (foto: Yamboo / NASA).
Kombinasjonen av denne kortsiktige nødløsningen og stigende hav kan bli skjebnesvanger for landsbyene på den andre siden av Langue de Barbarie. Atlanteren har allerede gått løs på ubeskyttede bygninger, og for beboerne som fortsatt har hjemmene sine i behold, er livet snudd på hodet.
Innbyggerne i Gandiol har tradisjonelt drevet med jordbruk og fiske. Siden det ikke renner ferskvann gjennom landsbyen lenger (elva har jo fått et nytt utløp oppstrøms) er det blitt vanskelig å dyrke den tørre, salte jorda.
Dessuten har sanden som havet har tatt med seg fra Langue de Barbarie, lagt seg i skumle, undersjøiske banker ute ved fiskefeltene. Fra før er strømmene sterke og bølgene store. Nå har havet blitt enda mer uforutsigbart, forteller Diop.
Noen hundre meter unna båten hans ligger en kasse med halvråtten fisk, som ble skylt i land etter et forlis for et par dager siden.
— Én mann mistet livet, sier Diop mens han klargjør garnet til kveldfisket.
Atlanteren har alltid krevd sine ofre, men både Diop og borgermesteren forteller at det har blitt flere som følge av erosjonen. Myndighetene har derfor lovet å bygge en trygg og dyp kanal til fiskerne, men foreløpig har ingenting skjedd.
Myndighetene har også lovet dem nye hus, men fiskerne venter fortsatt. Myndighetene har til og med plantet mangroveskog og filao-trær for binde sanda i det som er igjen av Langue de Barbarie.
— Kanalen var kanskje en dum idé, men vi må huske at situasjonen var desperat. Nå må vi prøve å begrense skadene for landsbyene i sør, sier borgermester Faye.
Spørsmålet er om det allerede er for sent.
Babacar Diop myser utover den blendende landtunga som fortsatt er intakt sør for landsbyen. Der nede kan man såvidt skimte nasjonalparken, hvor tusenvis av hegrer, pelikaner og terner hekker, mange av dem trekkfugler fra Europa.
Forsvinner sandbanken må fuglene finne seg seg et nytt hjem, akkurat som den gamle fiskeren.
— Jeg ønsker å bli her, sier Diop og legger garnet i båten.
— Men én dag kan jeg bli tvunget til å flytte.
Det har blitt farligere å fiske utenfor Langue de Barbarie. Dette vraket er ikke fra omtalte forlis. Foto: Martin Skjæraasen
Hvor skal alle dra?
I så fall kommer han til å inngå i en urovekkende statistikk. Anslagene varierer, men Den internasjonale organisasjonen for migranter (IOM) mener at så mange som 200 millioner mennesker vil fordrives på grunn av klimaendringer de neste tretti årene.
Noen vil sette kursen mot rike land. I Saint-Louis kjenner alle noen som har kjøpt seg plass i en fiskebåt og dristet seg ut på den åtte dager lange ferden til Kanariøyene. Men reisen er livsfarlig og grensene er bedre bevoktet enn før.
Dessuten: Én som har mistet alle eiendelene sine i en stormflo, har sjelden råd til å betale smuglere for en billett til Europa.
Derfor vil de fleste søke lykken i storbyene isteden, forteller Loïc Brüning ved Universitetet i Neuchâtel i Sveits, som har forsket på migrasjon i Saint-Louis. Det gjelder særlig unge menn som har jobbet på åkrene.
Uten ferskvann finnes det ikke arbeid til dem lenger, og mange har ikke annet valg enn å reise til hovedstaden Dakar for å tjene penger. De fleste ender som dagarbeidere i den «uformelle sektoren», forteller Brüning.
Slik blir byer som ikke er direkte rammet av klimakrisen, likevel påvirket. De må bygge boliger, sykehus, skoler og kollektivløsninger til en voksende befolkning.
På sikt må også de ruste seg for havstigningen. Mange Vest-Afrikas lavtliggende millionbyer kommer til å bli direkte rammet klimakrisen, advarer Brüning.
— Disse byene er i skvis mellom havstigning og ørkenspredningen i innlandet. I fremtiden kan vi tenke oss at folk vil begynne å migrere fra disse storbyene også. Hvor de skal dra, er for tidlig å si.
Nytt liv
For Ndeye Coumba har det aldri vært aktuelt å flytte fra Saint-Louis. Hun har familien sin her og må gjøre det beste ut av sin nye tilværelse.
Før hjalp hun mannen sin med fangsten, men nå er det blitt for tidkrevende og dyrt å komme seg ned til havna. Isteden sper hun på inntekten ved å selge frokost i leiren.
Men hun føler seg ikke hjemme i Khar Yalla. Høststormen gjorde henne redd for havet, men Coumba savner samholdet på kysten. At alle hjalp hverandre når båtene skulle på sjøen og trekkes på land.
— Vi er fiskere, vi har alltid vært fiskere. Jeg kjenner ikke til noe annet liv.
Kommentarer eller tips? Send meg en mail!
Saint-Louis er et fiskersamfunn. For mange blir det dyrt å reise til kysten om de må flytte innenlands. Foto: Martin Skjæraasen
