I forrige uke var Xi Jinping vertskap for en stor konferanse om Belte og vei-initiativet (BRI) i Beijing med over 100 land representert.
BRI er et kinesisk initiativ for å bygge moderne handelskorridorer, nye «silkeveier» . Prosjektene som inngår i BRI har stor geografisk og tematisk spennvidde. De inkluderer alt fra motorveier i Pakistan, jernbaner i Kenya, havner på Sri Lanka og kunstige øyer på Maldivene, men også investeringer i Latin-Amerika og Europa.
Kritikken har imidlertid haglet mot BRI som tar utgangspunkt at Kina gir lån til ulike prosjekter. Mange frykter konsekvensene av at fattige lands gjeldsbyrde mot Kina øker.
Men er det en velbegrunnet frykt, eller bygger den på en inngrodd skepsis mot Kina og kinesiske intensjoner?
Flere forskere, blant dem Deborah Brautigam som leder et Kina-Afrika prosjekt ved det anerkjente Johns Hopkins-universitetet i USA, mener at frykten knyttet til gjeldsbyrden er overdrevet. Hun peker i en kommentar i The New York Times på at gjeldsbyrden i utviklingsland ikke først og fremst skyldes Kina, men vestlige långivere. Hun får delvis støtte fra professor Dan Banik ved Senter for utvikling og miljø / Universitet i Oslo, som også peker på en rekke positive aspekter ved BRI.
Takler vanskelige aspekter
– Med BRI bistår Kina med utvikling av infrastruktur og teknologi i utviklingsland, noe som i stor grad ignoreres av vestlige givere, sier Banik.
Samtidig forklarer han at kinesiske investeringer i utviklingsland har økt sterkt i perioden siden 2002, og at det ofte er vanskelig å si hva som er investeringer og hva som er direkte bistand. Mye av dette skyldes manglende informasjon fra kinesisk side.
BRI baserer seg på en ikke-innblandingsmodell, og der Kina stiller ikke krav om godt styresett eller korrupsjonsbekjempelse. Ifølge Banik er det noe av forklaringen på at den kinesiske modellen har blitt mer populær spesielt i afrikanske land, enn den tradisjonelle vestlige tilnærmingen.
– BRI blir i økende grad blir fremstilt av kinesere som synonymt med verdens bærekraftsmål, sier Banik.
Han påpeker at det finnes få alternative investorer som kan ta på den samme finansielle risikoen disse ambisiøse prosjektene ofte innebærer.
Kinesisk utbygging av hovedstaden Male på Maldivene. Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen
Stor investeringsrisiko
Samtidig sender kineserne svært ulike signaler, for eksempel når det gjelder miljøhensyn. Xi sa på konferansen at de satser på en grunn utviklingspolitikk. På den ene siden satser man stort på fornybare energikilder, mens man i andre prosjekter bygger kullkraftverk.
– Det er altså vanskelig å forstå den kinesiske tankegangen, sier Banik.
Kineserne har vist seg å ha lite kunnskap om politikk og kultur i landene de investerer i. Banik trekker frem Venezuela som et godt eksempel på investeringer som slo feil, noe som medførte store tap for kinesiske institusjoner. Professoren sier at kinesiske myndigheter nå viser tegn til å endre sin tilnærmingsmåte, og i langt større grad knytter bånd til ulike politiske partier i mottakerlandene, ikke bare til regjeringspartiene, slik man gjorde før.
Håp om økt handel
På mottakersiden er oppfattelsen av økt samarbeid med Kina også delt. I Kenya frykter noen at Kina skal ta kontroll over havnen i Mombasa, slik det skjedde på Sri Lanka etter at myndighetene der ikke maktet å betale tilbake lånene sine. På Maldivene ble det avslørt at avtalene tidligere statsminister Yameen hadde inngått med kineserne, også inkluderte store frynsegoder for medlemmer av Yameens egen administrasjon. Skandalen var en hovedgrunn til at Yameen tapte det påfølgende valget. I Pakistan har Det internasjonale pengefondet (IMF) satt krav om større åpenhet i tilbakebetalingsvilkårene på kinesiske lån for at Pakistan skal kunne fortsette å motta støtte fra pengefondet.
På den annen side er det mange som håper at det økonomiske samarbeidet med Kina skal åpne nye markeder for egne lokale eksportindustrier. Kenyanske avokadobønder ser lyst på fremtiden etter at en avtale som ble inngått på konferansen i Beijing åpnet kinesiske markeder for avokado, mango og et utvalg andre frukter fra Kenya. Den pakistanske statsministeren Imran Khan reiste også til Beijing i håp om å bane vei for pakistansk tekstileksport til det enorme markedet i øst. Khan må imidlertid først løse floken mellom de motstridende kravene fra IMF og kinesiske långivere.
Et bistandskappløp mellom Kina og India?
Det er ingenting som tyder på at kineserne vil redusere innsatsen i utviklingsland. Banik har ingen tro på at den pendelen som gjennom hele Kinas historie har svingt mellom større grad av åpenhet og isolasjon, vil dreie tilbake mot isolasjon. Snarere tror han det er mer fruktbart å se på hvordan den kinesiske utviklingspolitikken vil fortsette å påvirke global utviklingspolitikk de nærmeste årene.
Han mener det er spesielt interessant i forholdet til India. Den kinesiske tilnærmingen til utvikling er vesensforskjellig fra den vestlige, men den står også i sterk kontrast til den indiske, og kanskje vil nettopp dette kappløpet få utslag på den globale utviklingspolitikken i tiden som kommer.
India og Kina har i lang tid knivet om innflytelse i Asia og Afrika, og det er nå tegn på at India ønsker et sterkere nærvær også på utviklingsfronten, skjønt med en helt annen modell enn den kinesiske.
– Inderne kan ikke konkurrere med kineserne innen infrastruktur, i stedet satser de på utdanning og IT-prosjekter i tillegg til å produsere og distribuere billige medisiner, sier Banik.