Soldatene i det trange avhørslokalet på en base nær grensen til Colombia ler, da den ene kaller Maduro for en «horesønn». En annen, med skrutrekkere og dolk i uniformsbeltet, betror meg, at «ni av ti av oss hater sjefen» – den eneveldige Nicolás Maduro og kretsen rundt ham.
– Det er uverdig at vi skal leve av å oppkreve småbeløp fra smuglere i området, sier soldaten.
Han mener at Maduro har smadret økonomien og at soldatene får altfor lite betalt.
– Det stinker. Men vi tør ikke gjøre opprør, sier han.
Forhørt i fire timer
Situasjonen jeg befinner meg i er absurd, og skifter fra den ene ytterlighet til den andre. Soldatene har forhørt meg i fire timer uten å si hvorfor, de har stjålet pengene mine og truet med å sende meg til sikkerhetstjenestens torturanlegg El Helicoide for å slå noen bedre svar ut av meg. Men de har også budt meg på søt kaffe og fleipet med den spente situasjonen i det vanstyrte land. Til slutt blir jeg bare sluppet fri - uten nærmere forklaring.
Stemningsbildet fra avhørslokalet er betegnende for hvordan flere soldater vi møter uttaler seg om regimet. De har fått nok, men det er foreløpig for farlig å gjøre opprør.
Misnøyen med regimet gjelder også i stadig økende grad hos den øvrige befolkningen. Hele 78 prosent av venezuelanerne ønsker nå at Maduro straks skal gi fra seg makten, ifølge en meningsmåling fra firmaet Datanálisis nylig.
Skjøt med skarpt
Lørdag 23. februar forsøkte opposisjonslederen Juan Guaidó å få nødhjelp inn i Venezuela, og påkalte samtidig verdens oppmerksomhet. Det skjedde i en velregissert politisk markering i en grenseby på colombiansk side.
Nødhjelpen var fraktet dit mot president Nicolás Maduros vilje. Selv om sultkrisen og medisinmangelen er ytterst veldokumentert, påstår Maduro at det slett ikke er behov for hjelpen som han har kalt et simpelt påskudd for en amerikansk invasjon.
Enkelte av Maduros soldater og de regjeringsvennlige militsene skjøt samme dag med skarpt langs grensene til Brasil og Colombia for å holde nødhjelpen ute. Minst fire mennesker ble drept og flere hundre såret.
– Milits-soldatene oppførte seg som skamløse leiemordere gjennom hele helgen, forteller den 30-årige legen Paula Ruiz fra San Antonio til Bistandsaktuelt.
Hun ga førstehjelp for den ikke-statlige organisasjonen Médicos Unidos por Venezuela mens kampene raste. Slik hjelp er det et større og større behov for. Rundt halvparten av Venezuelas leger har flyktet, og nesten daglig er det pasienter som dør på grunn av medisinmangelen.
– Når Maduro nekter for at regionens verste humanitære krise er reell, er det en hån mot alle leger, sier Ruiz.
Mye sinne
Sinnet mot Maduro og nødhjelpsblokaden hans er utbredt i hele San Antonio. Den lille venezuelanske grensebyen er overbefolket og søppelet flyter i gatene. Tusenvis av venezuelanere forlater landet hver dag via den gamle gangbroen ved grenseovergangen Puente Internacional Simon Bolívar.
Et enda større antall mennesker kommer til byen, fordi det er lettere å skaffe mat her enn i resten av landet. Hjelpeorganisasjoner som Caritas bidrar med omfattende matutdeling. Samtidig fraktes det også andre varer over grensen. Smuglervirksomheten blomstrer.
Maduro lyktes i å holde nødhjelpen ute av Venezuela, takket være colectivo-militsenes vilje til å utøve vold. Men det har sin pris: mange soldater hater colectivoene. Flere steder fulgte de ikke ordre under konfrontasjonene og i dagene som fulgte deserterte 600 soldater og flyktet til Colombia, ifølge colombianske myndigheter.
– Forbryterbande
Maduro skryter ofte av sine to millioner velutrustede og lojale soldater. Det antallet er sannsynligvis overdrevet. I en landsby et sted i grenseområdet møter jeg en sersjant som har desertert i protest mot myndighetenes brutalitet. Han ønsker å være anonym.
– Jeg elsker uniformen min, selv om jeg er imot Maduros regime, sier han og kysser logoen på den kinesiskproduserte uniformen. Den lille sønnen hans trekker ham i buksebeinet.
Den tidligere sersjanten i den venezuelanske nasjonalgarden, La Guardia Nacional, forteller at han etter sju års tjeneste innså at ledelsen i nasjonalgarden er en forbryterbande.
Hver uke mottok han bestikkelser fra smuglere på ordre fra hans egne sjefer. 80 prosent av pengene gikk til sjefene, resten fikk sersjanten og hans folk beholde. Han delte også litt med lokalbefolkningen som visste hva som foregikk.
Han fikk regelmessig beskjed om å beskytte colectivo-militser og narkotikasmuglere. Dersom han ønsket å føre en sak mot en kriminell, måtte han selv betale for papirarbeidet. Til slutt fikk han nok. Den erkjennelsen kom etter at sjefene hans en kveld ba ham gå på et diskotek for å plante narkotika på noen unge opposisjonsledere.
– Da var det bedre å stikke fra tjenesten. Jeg fikk en god venn til å slette meg fra hærens database. Derfor blir jeg ikke stoppet ved kontrollpostene på samme måte som andre deserterte soldater, forteller han.
Soldater stikker av
Han er en av mange som har forlatt hæren og som har fått seg selv slettet fra de militære rullene. At så mange gjør som ham, skyldes at det militære gjennom mange år har nektet å godta oppsigelser.
– Nå er det snart flere soldater som vasker biler i Peru enn som er villige til å gå i krigen for Maduro i Venezuela, påstår en soldat vi møter etter en vennskapelig fotballkamp på løkka en lørdag kveld.
Vi har kjørt til kunstgressbanen i vennens kranbil – langs bekmørke veier hvor de eneste forbipasserende er en lang kolonne av trøtte soldater på svarte motorsykler. Flere av fotballspillerne er også tidligere soldater, som har sluttet i protest mot forholdene. De mener at bare hver fjerde kadett fra deres avgangsklasser fortsatt er i tjeneste.
I dag er størsteparten av Maduros soldater såkalte milicianos, et slags heimevern hvis kallenavn milicianciano spiller på det spanske ordet anciano, som betyr gammel, tilårskommen, fordi de fleste av dem er eldre amatører.
Sersjanten har vurdert å stille bevæpnet ved demonstrasjoner for å beskytte sine landsmenn mot colectivo-militsene. Han forteller at han avskyr dem, men hittil er det blitt med tanken.
– Begynnelsen av slutten
I den pittoreske smuglerbyen Capacho møter jeg nok en frafallen chavista. Abdel de Jesús Davila stemte på Maduros læremester Hugo Chávez i 1998, men mistet fort troen på revolusjonen.
I dag er han strafferettsadvokat og forteller at dommerne som er innsatt av chavist-myndighetene ikke løfter en finger uten bestikkelse. I småsaker velger man selv «gavens» størrelse, men i saker som har med narkotika å gjøre, bestemmes prisen via en mellommann, og er typisk 10 000 - 20 000 dollar.
Den siste tiden har Davila gjort klar løslatelsespapirer for fire kriminelle. Alle fire har fortalt at de ble løslatt før tiden og mottok våpen og motorsykler av myndighetene. De skulle opptre sammen med colectivo-militsene, som det hender er kledd i militæruniformer. Hensikten var å skape kaos under opposisjonens protestaksjoner.
Militærhelikoptrene sirkler over
Vi har utsikt over hele dalen fra kjøkkenvinduet hans. Militærhelikoptrene sirkler over oss. Det høres skudd fra en fjelltopp i det fjerne. Toyotaer uten bilskilt, Maduro-regimets biler, raser nedover de ellers så tomme gatene. Vi vet ikke riktig hva som foregår, men det er tydelig at hæren har en eller annen aksjon på gang.
– Dette kan ende ordentlig galt, sukker den store mannen – mens datteren hans klapper en katt.
– Men forhåpentligvis er vi på begynnelsen av slutten for Maduro, som hæren burde forlate. Nødhjelpsmotstanden og brutaliteten han har fremvist har nemlig gjort det klart for alle hvilken rotte han er, sier advokaten.
